Forside Om meg Jonas Leander Kontakt

En ferie utenom det vanlige.

Som  dere vet er jeg sykepleier av yrke. Jeg elsker jobben min. Daglig jobber jeg med mennesker som sliter psykisk. Mange av dem har gått inn i en langvarig psykose på grunn av ett heftig rusmisbruk. Denne sommeren fikk jeg muligheten til å se en annen side av det å være rusavhengig. Jeg fikk muligheten til å bli med på en øy der mennesker fra hele Norge og flere andre nordiske land kommer, alle med samme utgangspunkt. De har alle ett ønske om å være rusfri. De har alle ett ønske om å jobbe med seg selv å gå samme vei for å forholde seg rusfrie. Jeg møtte mennesker som hadde 30 dager rusfri tid, 7 år rusfri tid, 10 år rusfri tid, 1 dag rusfri tid. Ja jeg møtte mange ulike mennesker, for det var det de var for meg. Mennesker. Ikke eksnarkisser, ikke avskum, ikke mindreverdige. De var mammaer, pappaer, kompiser, bestefedre, tanter, onkler, ja alt som man møter der ute i samfunnet ellers. De var ganske så mange også. 524 stykker hadde registrert seg siste dagen vi var der. Jeg vil forteller dere litt om min opplevelse rundt det å være ikke-rusavhengig på en øy full av det stikk motsatte.

 

Så satt jeg der på en stappfull båt og kikket rundt meg. Tipper vi var  20-30 stykker på båten. Jeg satt med solbrillene mine på, slik at ingen kunne se hvor blikket mitt gikk. Jeg var på vei mot  en øy på Sørlandet. Allerede på kaien hadde en ukjent mann presentert seg og gitt meg og reisefølge mitt klem. Meg? En klem? Jeg som bruker tid på å klemme mine egne venner fordi nærkontakt skremmer meg, hadde nettopp blitt omfavnet av en ukjent mann. Blid som en sol fortalte han hvor mange ganger han hadde vært på øyen og hva hans formål var for i år. Jeg ble stiv av skrekk. Er det slik min kommende uke skal se ut ? Skal jeg møte 400-500 mennesker å få klem av dem alle?  Noen få minutter senere ankommer vi øyen. Over alt er det mennesker av ulik alder.  Jeg trekker på smilebåndet av flere. De går rett inn i boka over hvordan en narkoman skal se ut. Men de er i mindre tall. Stortsett møter jeg oppegående flotte mennesker som rett og slett er på camping ferie.  Det tar en stund før pulsen nærmer seg hvilepuls. Faktisk tar der noen dager.Allerede første kvelden er jeg med på ett NA møte, mange av dere har kanskje hørt om AA ? Annonyme Alkoholikere? Dette er samme greia bare for narkomane. Så der sitter jeg da og lytter. Jeg har langt fra noe åpent sinn om dette her. Jeg både spøker og ler og freaker ut hele veien til møte. Menneskene som er med meg lytter til panikken min, men i motsetning til meg dømmer de ikke meg. De klapper meg på skulderen og forteller meg hvor stilig det er at jeg gjør dette her. De sier de også trekker på smilebåndet av og til når det ikke passer seg. Jeg lener meg tilbake for å lytte. Nok en gang kommer klemmene haglende. Jeg prøver å ta frem hånden slik som vi gjør ellers "der ute". Hånden blir fort dyttet ned og ett smil og en skikkelig bamseklem blir overrekt til den blonde ikke-klemmende jenta fra Odda. Jeg kikker meg rundt. Vi sitter ca 25 stykker rundt ett bord. Møtet er ett såkalt NA-møte. Det er visse regler, noen ord som alltid blir sagt. Det er litt sånn som vi ser på film at man tar ordet ved å si navnet sitt , forså å si han eller hun er rusavhengig der resten av gjengen svarer med HEI! og gjentar navnet på vedkomne. Under møtet deles det om frykt, takknemlighet, glede, sorg og hverdagslige utfordringer. Alle har sin egne måte å si ting på men ingen blir sett rart på uansett hva de forteller, jaja utenom fra meg da, som satt der og bare ønsket å forsvinne med jorden. Ikke fordi jeg ikke ville lytte eller ikke kunne gjenkjenne meg i ordene de kom med. For det kunne jeg. Men der satt jeg uten nubbesjangs til å forstå. Jeg som egentlig er flink å tilpasse med nye miljø følte meg helt utenfor. Ikke på grunn av menneskene jeg nå delte bord med, men fordi jeg visste nå ting om disse menneskene og di satt der totalt uvitende om at jeg ikke er rusavhengig. Jeg følte meg nesten som en hykler.

 

Dagene går fort. Jeg blir kjent med flere og flere mennesker. Disse menneskene lar meg klemme på egne premisser eller ler godt mens di klemmer meg fordi de vet at jeg ikke liker det særlig godt. På denne måten ufarliggjør de det å klemme. Faktisk ble jeg ganske god på det mot slutten. Ingen klump i magen, ingen hjertebank. Når jeg våkner om morningen blir jeg møtt med god morgen fra alle kanter. De spøker om eget rusmisbruk. Ikke i den forstand at de ikke ser sine problemer eller prøver å ufarliggjøre det, men i den forstand at jeg kan delta i samtalen. " Javell GB, hvordan føles det å være på en øy full av eks-narkisser" kunne de spør meg med ett  lurt smil om munnen.  Ble jeg stille var samtlige på plass med en gang og tilbydde meg å snakke om det. Det som gjorde det så trygt å være der, var at jeg kunne få være meg. Det at jeg lo litt av fellesbønnene som blir sagt på møtene, det var helt greit. Det at jeg syntes det var overfladisk å si man var glad i noen uten å ha snakket med dem, det var også greit.  Hadde jeg spørsmål kunne jeg spørre, helt uten filter. Etterhvert ble jeg mer varm i trøya, jeg la ned garden min litt og ble med på flere av tingene som øya tilbydde.  Jeg var med på trommereise, rave-party, speak, konserter, samlinger, jeg var ikke med på alt, men jeg var med på ting jeg aldri trodde jeg kom til å tørre.  Joda, jeg lo så tårene sprutet under trommereisen, men ikke ett eneste menneske så ned på meg av den grunn. Det som ble fokuset var at jeg faktisk hadde gjort det. Springende kom jeg tilbake til det som etterhvert ble gjengen min å fortalte hva jeg hadde gjort, hva jeg hadde opplevd og hvordan jeg hadde reagert. De lyttet, nikket, smilte og klemte.

 

Det største og mest følelsesmessige jeg fikk delta på var "Countdown". Da samles samtlige som var på øya seg i ett rom, to stykker lager show og sammen feirer de hverandre. Høyt og tydelig roper show-vertene opp om noen har vært rusfrie x-antall år. De begynner på høyest registert år med rusfri tid og går nedover. Det sykeste er at det er ikke dem som har mest antall rusfri tid som får mest applaus. Stikk motsatt. Menneskene som har vært rusfri i timer og dager blir trampeklappet frem på scenen og får full jubel. Tårene mine triller i strie strømmer av stolthet over disse menneskene. Jeg blir rett og slett så følelsesmessig berørt at jeg vurderer å gå ut. Det blir for tøft. Jeg tenker på alle kompisene jeg har mistet til rusen og på veninnene mine som fortsatt ruser seg. Jeg blir rørt når jeg ser "mine" reise seg. Det samholdet og kjærligheten som oppstår under denne countdownen er ikke mulig å beskrive. Det er en så syk opplevelse at jeg skulle ønske flere fikk oppleve det. Det burde nesten vært obligatorisk for mennesker som skal jobbe med rus å være noen dager på Bragdøya før de tiltredde stillingen sin. Jeg har lært så vanvittig mye. Jeg har fått venner som jeg har delt utrolig flotte minner med. Tenk det at super-blogger-mammaen- har lært både 10 og 20 ting om det å være mamma. Jeg har beundret samtlige mammaer der nede som ser barna sine på en måte jeg aldri har vært klar over var mulig. Jeg har sett pappaer som gjør alt i sin makt for at sin datter eller sønn skal få det godt.

 

Selv om jeg var på en øy full av rusavhengige så gjorde vi faktisk på helt normale ting også. Vi var på shopping, i dyreparken, på besøk, vi badet, vi solte oss, vi pratet, spilte kort, grillet. Ja vi gjorde egentlig kanskje mer vanlige ting enn uvanlige. Men det jeg er mest takknemlig for er det at jeg fikk gjøre alt i mitt tempo. Ja, utenom klemmene da. Men som en klok mann sa til meg der nede. " Di klemman GB, det er rætt og slætt slik vi hilser her i felleskapet, fordi vi er så glad for hver og en som er her og man kan vis mye med en klæm".

 

Jeg har så vanvittig mange intrykk jeg skal fordøye. Hva lærte jeg?

Jo, jeg lærte at det å være rusavhengig kan være riktig så samfunnsnyttig for andre aktive avhengige. Jeg lærte at det er innholdet i noens rusfrie tid som teller, ikke i form av jobb, penger, prestisjer eller oppnåelser, men hvor langt dette mennesket har kommet oppi sitt eget hodet for å få bukt med sin avhengighet. Jeg lærte at det å ha ett åpent sinn kan gi deg mye godt her i livet. Jeg har lært at NA er så inderlig mye mer enn hva vi lærer gjennom film. Jeg sett med egne øyner rusavhengies mange ansikter. Jeg har lært at jeg kanskje dømmer mer enn jeg trodde jeg gjorde. Jeg har lært at menneskene som bruker NA på den måten som fungerer for dem faktisk klarer å holde seg rusfrie, så lenge di går på møter og deler, lytter, gjør seg maktesløse ovenfor sin rusbruk, er ydmyk og kjemper.

 

Jeg har hatt kanskje en av di mest innholdsrike feriene mine sålangt her i livet og det på en øy fylt av eks-narkomane. Hvem hadde trodd.....

 





Signatur

Kan ikke bare kropp få være kropp?

Til alle dere der ute som vegrer dere for å gå på stranden.  Til alle jentene som ikke ser ut som sine favoritt instagrammere. Til alle dere som ikke har en rumpe som Kim Kardashian eller en mage som Megan Fox. Til dere som ikke trener 7 ganger i uken. Til dere som spiser en sjokoladebit for mye i løpet av uka.  Til dere som kjenner svetteperlene kommer bare dere ser bikinien ligge i skapet og gradestokken stiger. Til dere som gjør en halvhjertet innsats av den enkle grunn at det er alt hverdagen deres tåler. Til dere som har klart målene men ikke helt klarer å få hodet til å følge med . Til dere som har født barn og må betale prisen i form av cellulitter, strekkmerker og muffinsmage.  Til dere som inspirerer så mange der ute men alikevell ikke orker tanken på å vise seg offentlig i badetøy. Til dere som har jobbet beinhardt for å kunne nyte sommeren til det fulle, men alikevell er mer opptatt av å finne feil og mangler. 

 

 

Bare for i sommer, skal vi la kropp være kropp og bare nyte hvert eneste sekund ? 

 




 

 

 

 

Signatur

Hverdag.

God kveld!

 

I går skulle jeg egentlig komt hjem fra Stavanger etter en helg hos kjæresten. Slik ble det jo selvfølgelig ikke, som vanlig når jeg reiser alene skjer det ett eller annet. Kommer helligdagen på en Søndag så er det nemlig ikke bare vanlig Søndagsruter. Neeeeida, da skal kollektivtrafikken innskrenkes enda mer. Så i går gikk det altså ingen båt når jeg stod med min altfor fulle bagg, veske og king size bærepose fra Kremmerhuset. En stakkars kaptein kom bort til meg å lurte på om jeg hadde tenkt å ta siste båten hjem, når han da i samme setning kunne forteller meg at den ikke gikk var det rett før denne jenta tok til tårene. Heldigvis har jeg ett lite nettverk på Stord. En barndomsveninne kunne gi meg tak over hodet.  Til og med i dag klarte jeg å bomme på båtrutene. Heldigvis dobbelsjekket jeg før jeg dro hjemme fra. 

 

Guttene kom fra pappaen sin i dag, noe senere enn planlagt ettersom jeg hadde bommet på rutene. Leander hadde trasset siden han stod opp i dag. Heldigvis for meg var han ferdig med det når han kom hjem. Guttene og meg reiste på båttur med samme veninne som gav meg tak over hodet i natt, søsteren hennes, kjæresten og deres to barn. Det ble en utrolig fin ettermiddag. Jonas er ikke så veldig glad i båtlivet, men ble tryggere etterhvert. Leander storkoste seg fra første sekund. Når vi i tilegg fikk fisk ble lykken komplett.  Tror både store og små syntes turen ble riktig så fin. Leander mente hvertfall at jeg burde kjøpe meg en helt egen båt snart. 

 

Nå er det ikke lenge til ferien står for døren. Jeg må virkelig bruke hodet denne måneden slik at jeg får spart mest mulig før jeg skal på ferie. Ferien i år blir som i fjord, todelt. Først reiser jeg på ferie på kjæresten min. Så skal jeg ha to ukers ferie med guttene etterpå. Den kan ser ut som at guttene og jeg tar oss en tur til syden i sommer. Tante Trine har sagt seg villig til å bli med som reisefølge. Går dette i boks, tror jeg vi kommer til å få oss en super ferie. Ingenting er spikret enda, men man kan jo håpe. 

 







Signatur

Dobbeldiagnose ?

Sjokket har lagt seg. Skuldrene har kommet ned til normal høyde. Tårene har tørket. Hodet har samlet seg. 

 

Hvordan blir det da om han får en dobbeldiagnose? Jonasen vår som alltid har imponert legene. Som fikk så tidlig språk.  Som startet å gå etter bare to måneder med skinner på beina sine. Som tisset på doen før han i det hele tatt hadde tatt sine første skritt. Hvordan blir det når flere mennesker kommer inn i vårt liv å forteller oss hva vi kan forvente av sønnen vår ? Hvordan blir det når habiliteringstjenesten skal vurdere våre observasjoner. Hvordan blir det dersom di konkluderer med at min sønn har autisme? 

 

Det har alltid vært noe der.  Det begynte med vuggingen, strykingen og nå er det ristingen og tvangstankene. Det er urettferdig. Jeg tok hånden til Kjartan på ansvarsgruppe møte når vi bestemte oss for å utrede han. "Dette klarer vi", hvisket jeg stille med ett hode som var fylt av tanker om  nye utfordringer. Hjertet mitt dunket når jeg skjønte at denne gangen tok PPT meg på alvor når jeg la frem min mistanke. Når det først blir bestemt kjenner jeg panikken. Jeg vil ikke vite. Jeg klarer ikke.  Så slår kampviljen meg. Dette skal vi klare, ikke bare skal vi klare det, vi skal motbevise dem. Jonas og meg. Vi skal lære masse på kort tid. Vi skal ufarliggjøre ristingen og tvangshandlingene. Vi skal jobbe målrettet og vi skal klare dette. Men hva skjer om diagnosen kommer alikevel? Hvordan vil da livet bli ? 

 

Hele veien har jeg fryktet å planlegge fremtiden til Jonas. Den var jo så godt som sprikret da han lå inni magen. Så kom han til verden og alt jeg hadde sett for meg ble svart. Litt etter litt skjønte jeg at Jonas fint ville kunne spille fotball selv med down syndom. Jeg så gutten vår inn i øynene å lovet han ett verdig liv. Etterhvert ble det ikke lengre så skummelt å se fremover. Nedturene kom å gikk som alt annet. Men en ting var jeg sikker på, Jonas ville få ett godt liv. Men hva skjer nå? Autisme ? Bare ordet får det til å vrenge seg i magen min. Autisme er skummelt det. Det er en ukjent verden jeg ikke kan noenting om. Down syndrom det kan jeg nå. Det vet jeg mye om. Ikke fordi jeg har lest meg så himla godt opp på det.  Jeg har lært om downs gjennom Jonas, Emil, Ole, Daniel, Roar, Kaja, Tuva og Tormod. Jeg har lært mer gjennom disse små og store menneskene enn jeg noen gang vil gjøre gjennom bøker, artikler, fagpersonell, mammaer og pappaer. 

 

Nå begynner en ny hverdag med observasjoner, tester, prøving, feiling, fortvilelse og redsel. Kanskje vil jeg en dag komme dit at autisme heller ikke er ukjent og skummelt, men det vil jeg ikke. Jeg vil ikke lære om flere diagnoser fordi min sønn trenger at mammaen hans vet om det. Jeg vil ikke møte flere mammaer fordi min sønn og hennes datter eller sønn har samme diagnose. Jeg vil møte mammaer fordi jeg selv har lyst ikke fordi jeg må. Kanskje er vi heldige og slipper unna med at han bare har autistiske trekk som følge av down syndrom. Kanskje. Men jeg vet at jeg må klare dette uansett utfall.

 

Jeg vet at det vil bli gleder, store gleder som ikke kan måle seg med noe annet uansett hvor mange diagnoser di setter på min Jonas. Han vil se akkurat like fredfull ut når han sover. Han vil fremdeles ha våte kyss og ett smil som kan få det kaldeste hjerte til å smelte. Han vil fortsette å vise meg hvor godt livet er. Han vil alltid ha en spesiell plass i hjerte mitt.  Joda, vi skal nok klare dette uansett utfall Jonas. Jeg er bare redd for det ukjente. Jeg valgte å sette deg til verden og  jeg skal kjempe alle kampene sammen med deg, det lover jeg deg <3

 

 

Signatur

Vi lever..

" Du er den ærligste bloggeren jeg kjenner"

" Din blogg gjør en forskjell"

" Måten du skriver på inspirer meg"

" Gb - Jeg DIGGER deg"

" Du er grunnen til at jeg i det hele tatt åpner blogg.no"

 

 

Vi er snart halvveis inn i 2014. Jeg har opplevd mer her i livet enn vanlige jenter/damer på 24 år har.  Jeg står for alle valgene jeg har tatt så langt her i livet og 90% av alle valgene jeg har tatt, har jeg ikke angret på heller. 

 

Guttene mine er kanskje valget jeg er mest stolt av her i livet. 

 

Jonas 4,5 år - Han kan prate slik at jeg, nesten, alltid forstår han. Når jeg ikke forstår blir han sint. Så sint at både glass og fat går i gulvet. Han liker ikke at jeg holder han i hånden når vi går noe sted. Han skal helst gå selv. Han er en vandrer og kan fort stikke av dersom mulighetene er åpne for det, til min store skrekk. Han våkner hver natt ( 03.30 er natt for meg fortsatt), da kommer han inn til meg og legger seg ca midt i sengen. Han synger flere sanger, men det er kun noen ord man hører resten gjenkjennes på melodi. Han løfter opp den andre foten hvis jeg sier " feil fot" når vi tar på skoene. Han forteller meg med ord når han er sulten eller tørst. Han har begynt å like filmer. Han liker fortsatt godt å sitte vedsiden av meg å bla i bøker. Ordene betyr ikke så mye, men innlevelsen og stemmebruken gjør det gøy. Han kan alle farger på rams både med tegn og ord. Han både skubber, biter og slår dersom han blir oppgitt eller sint. Når han sovner på dagtid bruker han lang tid på å våkne. Han vil ikke lengre tisse på do, men tisser gjerne ute i gresset. Han forsvinner ofte inn i sin egen verden der han enten rister, dunker eller stryker på ting. Det beste han vet er for tiden skive med leverpostei. " Fiva me postei" som han sier selv. Han er veldig veldig glad i alle sine besteforeldre, da spesielt farmor som han verdsetter høyere enn alt. Han tuller med lillebror og di kan til tider leke sammen. Han vil aldri bli den Jonas jeg forestilte meg når han lå i magen, men akkurat det har jeg forsont meg med. I disse dager kjenner jeg at dette ekstra kromosomet er slitsomt, men kun når jeg sammenligner med hvordan livet hadde vært uten det. Heldigvis kjenner jeg ikke til det livet med en Jonas uten kromosom feil.

 

Leander 3 år den 29 April - Han prater og prater og prater. En tro kopi av sin mor får jeg høre. Jeg forstår alt han sier. Når han blir sint hyler han og skriker, kaster seg ned i bakken. Han liker at jeg holder han i hånden allerhelst skal jeg leie han hvor enn vi går. Han er en mester på å stikke av dersom jeg har glemt å låse dørene her hjemme, til min store skrekk. Han våkner hver natt i to - tre tiden, da kommer han innn til meg og legger seg helt oppi meg. Han synger flere sanger. Han tar på seg alle sko selv og spør meg om han har feil fot på, uten om joggeskoene de må jeg fortsatt hjelpe han med. Han forteller meg stortsett noe hele tiden og er jeg opptatt med noe passer han på å få oppmerksomheten min både på godt og vondt.  Han elsker å se på film, jeg er sikker på at han kunne sett brannmann Sam i flere timer. Han sliter med å finne roen med bøker. Det er spennende en liten stund. Han både biter, lugger og slår dersom han blir sint. Han trenger fortsatt en liten lur på dagtid i ny og ne, men trenger ikke lange tiden for å våkne. Han liker og tisse på do, men bare i forbindelse med bleieskift. Leander streber hele tiden etter oppmerksomhet fra mammaen sin og trives best i en verden der mamma er tilstede hvert eneste sekund. Jeg går aldri på do alene. Det beste Leander vet er å få pålegg på fingeren sin eller å sleike det av skivene sine.  Han er en skikkelig mammadalt. Han ser opp til sin storebror på mange måter, men jeg merker at han tar føringen i det meste. Men når det kommer til den kjente søskenrivaliseringen er det storebror som fortsatt har overtaket. Stjeler storebror tutten hans er det mamma som må hjelpe.  Leander ble ikke den Leanderen jeg forstile meg når han lå inni magen, akkurart det er mine minste bekymring i disse dager. Jeg fikk ett helt vanlig barn - dog ett meget aktivt barn, men likevell jeg fikk det barnet jeg alltid trodde jeg bar på den gang jeg gikk gravid med Jonas.

 

 

 

 

 

 

 




 

Signatur

Jeg kjenner jeg blir redd.

Når det kommer opp slike saker som  det har gjort på nyhetene i dag så vet jeg at både jeg og flere andre mammaer og papper der ute kjenner det stikker dypt, men da kjenner jeg at jeg angrer.  Jeg angrer ikke fordi mitt liv blir påvirket i noe negativ retning av det å ha fått barn, men jeg angrer fordi jeg ikke vet hva Jonas og Leander har i vente når de vokser opp. Vi lever i en syk syk verden. Foreldre  og andre voksne som dreper nyfødte, spedbarn, smårollinger, skolebarn, ungdommer osv osv. Hver eneste historie jeg kommer over gir meg nok en søvnløs natt. Tårene triller å jeg kjenner på redselen. Hjertet mitt slår hardt når jeg ser for meg tankene til den lille pakistansk-norske jenta som ble så mishandlet av sin mor at hun tilslutt døde. 

 

Jeg skulle så gjerne tatt dem til meg alle sammen. Alle di små som ikke får kjærlighet hjemme. Som frykter at mamma skal slå eller at pappa skal banke. Alle dem som gruer seg til fredagen for da blir pappa full og gjøre dumme ting.  Barnehagebarna som ikke vet om di får niste med seg i barnehagen fordi mamma har glemt å kjøpe brød når hun var innom polet. Barna som stille og rolig går å legger seg sultne fordi dem ikke tørr protestere fordi da venter straff, en straff så hard at ingen mor, far eller foresatt burde klart å gjennomføre. Så tenker jeg. Hvor mange barn med ett smil om munnen og en smittende barnelatter har jeg møtt som egentlig ikke har det så greit hjemme. Da er det gjort for min del, da klarer ikke jeg å sove. Etter jeg har tenkt og kjørt hode mitt på dette så analyserer jeg min egen rolle som mor. For jeg vet så inderlig godt hvilke områder jeg virkerlig trenger å jobbe med som mor.

 

Noen ganger blir jeg så sint på mine barn at jeg skriker til dem. Andre ganger blir jeg så redd at jeg tar hardt tak i dem å river dem vekk fra situasjonen, som for eksempel når jeg kommer ut fra kjøkkenet å ser Jonas på vei opp på tv-benken der han river fjernsynet mot seg for å holde balansen. Eller når Leander springer fra meg inne på butikken å stormer ut på parkeringsplassen. Det vekker en panikk i meg som jeg ikke klarer å beskrive med ord. Sannheten er jo at jeg blir livredd, men reaksjonen min er jo sinne. Jeg prøver å forklare dem når situasjonen er roet seg, at jeg ikke blir sint men redd. Når Jonas har vasket badet mitt med do-kosten kan jeg kjenne hodt koke mens jeg bestemt bærer gutten vekk.  Når jeg kjefter, så kjefter jeg til tider høylytt. Når jeg har sagt nei opptil ti ganger og stemmen min når ett annet lydnivå ser jeg at begge barna vet at nå er mamma sint. Men det stopper der. Noen vil gjerne mene at mine reaksjoner alene er nok til å kalle meg en dårlig mor. Noen vil nikke å kjenne seg igjen. Noen vil tenke at dette er helt normalt, mens andre igjen vil mene at det er for strengt. Som foreldre er vi alle forskjellige. 

 

Jeg har hatt Leander som kunne skrike i flere timer i strekk som liten. En Jonas som ikke hørte ett nei før vi tok fra han det han holdt på med. Å tankene har vært mange i slike situasjoner.  Men at noen der ute mener de har rett til å dusje barna sine i iskaldt vann som straff. At noen mennesker kan finne på å tvinge barna sine til å spise chillipulver er for meg helt ubegripelig. Stakkars barn. Stakkars små, uskyldige barn som aldri ba om å komme til verden. Som aldri vil føle seg trygg. Som ikke drømmer om ferier og is, men om kjærlighet og omsorg. Det finnes så mange mødre og fedre der ute som aldri burde hatt barn. Dette er syke mennesker. Så syke at de klarer å skade barnet sitt så hardt at det tilslutt dør. Fy flate! Bare ordene gir meg hjertebank. 

 

Jeg får virkelig vondt langt inn i sjelen min. Jeg vet hvordan det er å være redd en forelder som er sint  for du vet ikke om det kommer slag eller spark. Jeg vet hvordan det er å frykte smerte. Jeg vet hvordan det er å grue seg til helgen fordi man vet at en av foreldrene kommer til å drikke seg så full at man ikke kjenner igjen vedkomne.  Jeg vet hvor redd man kan være for kveldene når dørene blir smelt igjen og krangelen foregår høylytt.  Det jeg vet og har erfart er alikevel bare en brøkdel av hva barn rundt om i verden opplever hver eneste dag.  Det er akkuart det, som gjør at slike ting går så hardt inn på meg.  

 

Hvil i fred du vakre jente. Jeg gråter for deg i kveld. 

 




 

 

Signatur

Extra Extra - Read all about it?.

Hei!

 

Tusen takk for alle som kom med sine tanker og meninger i forrige innlegg. Det var nok en reaksjon på alt som har skjedd som fikk meg til å ta det så hardt som jeg gjorde.  Dagen etter innlegget hentet jeg Jonas i barnehagen. Da kom han fint bort til meg og vi hadde en kjempe dag bare vi to. Det føltes veldig godt.  I helgen har jeg hatt besøk av kjæresten min. Mange av dere har spurt om han i det første innlegget jeg delte etter min lange bloggpause. Han ønsker ikke å bli eksponert på bloggen noe jeg har respektert. Dessuten bor han langt unna meg så jeg ser han bare når jeg har barnefrie helger og av og til i ukedagene dersom det passer. Dette funker for begge. Han har sitt liv og jeg har mitt. Når vi er sammen har vi det utrolig fint.  

 

Jeg fikk også en komentar på om jeg hadde fått spiseforstyrrelser. Da kjente jeg faktisk at jeg ble litt paff. Komentaren var vell " Ryktet sier du har fått spiseforstyrrelser". Denne komentaren kom fra ett menneske i Oslo av alle plasser, så at hun / han har hørt rykter om meg er nok det liten sjangse for. Men ja, jeg har tatt av masse.  For å være helt ærlig er det nok bruddet som har hatt størst innvirkning på vekten. Joda jeg har trent, men ikke noe målrettet.  Jeg holder meg jo i aktivitet gjennom hele dagen med barna også er jeg med på kjøtt og flesk når kjæresten trener.  Hovedgrunnen til at jeg har gått ned er nok alt som har skjedd. Jeg tok bruddet veldig tungt selv om det var jeg som gikk. Jeg gikk gjennom en sorgprosess jeg også, over livet jeg så lenge hadde sett for meg, som ikke ble slik alikevel.  Så mat ble noe jeg glemte rett og slett. Noe som ikke lengre var viktig. Så dere trenger ikke å bekymre dere for at denne jenta har spiseforstyrrelser eller skal bli noe fitnessblogg. Men jeg har faktisk klart å jogge en halv mil i løpet av min bloggfrie periode. Det er en stor prestasjon for denne jenta å være. 

 

Dere lurte også på hvordan vi har gjort det i forhold til barna. Kjartan og jeg har en 50/50 ordning, men begge er veldig fleksible på hvordan vi fordeler ukene. Det samme gjelder dersom en av oss trenger fri til noe eller mer samvær. Så er vi jo innom hverandre i ny og ne.  Familien til Kjartan har jeg fortsatt god kontakt med. De har jo vært som foreldre for meg i så mange år. Søsteren hans er innom meg flere ganger i uken å det setter jeg veldig stor pris på. 

 

Har jo tidligere skrevet at vi har flyttet. Nå er jeg kom skikkelig på plass. Det gjorde jeg vel egentlig ganske fort. Kjenner det er ganske spesielt å bo i ett rekkehus helt alene. I en lik leilighet som den Kjartan og jeg delte i så mange år. Føler meg ofte litt alene når kveldene kommer. Heldigvis har jeg veninner som stikker innom når kveldene blir for ensomme. Dessuten har jeg ett vanvittig selskap i Leander om kveldene. Han er jo ikke like kveldstrøtt som det Jonas er, så meg og han sitter ofte oppe litt etter at Jonas har lagt seg å bare prater om dagligdagse ting. Den gutten har så vavnittig mye for seg. Leander storkoser seg når det bare er oss to. Da kryper han opp i armkroken min å forteller bak tutten sin at han elsker meg. Selv om det å få to barn så tett har vært en utfordring, da spesielt når fire ble til tre. Så merker jeg nå hvor takknemlig jeg er for at di er to. 

 




 

Signatur

Når barnet avviser deg.

Det har pågått noen uker nå. Jonas har virkelig satt meg på prøve. Jeg har virkelig prøvd å ikke gjøre det til mitt, men i kveld har alt raknet. Det gjør så vondt. Fine lille gutten min som ikke vil være med meg hjem, som gråter når jeg kommer på besøk til Kjartan fordi han ikke vil være med.   I kveld gråter jeg. Masse.  Vi to har alltid delt ett spesielt bånd. Etter alt som er skjedd så er jeg så redd for at det er blitt ødelagt. Hva er det jeg har gjort galt? Har jeg vært for streng ? Har jeg vært for fraværende? Har jeg gidd for lite av meg selv ? 

 

Kjartan ringte meg i dag å sa at Jonas hadde fått skulderen ut av ledd. Dette skjer jo bare av og til med Jonas. Han har det i genene sine etter meg og er jo generelt sett mykere i leddene. Jeg kom inn dørene, opp trappen. Jonas fikk øye på meg å begynte å gråte. Han ville ikke til mamma. Var redd jeg var komt for å ta han bort fra pappaen sin. Ett skikkelig slag mot magen. Han tinte opp etterhvert, men den opplevelsen sitter i meg enda. Jeg har bladd meg gjennom bilder i kveld. Tårene har rent i strie strømmer. Det gjør så forbanna vondt. 

 

Jeg spurte Kjartan i kveld om jeg bare kunne få ha Jonas i morgen selv om det er hans uke. Jeg trenger han. Jeg trenger å føle at vi fortsatt deler noe spesielt. Jeg trenger å kjenne pulsen hans roe seg i armene mine. Jeg trenger smilet, barnelatteren og di gode klemmene. Ååh di fantastisk gode klemmene som bare Jonasen min kan gi. Lubbne små hender som forsiktig plasseres rundt halsen min, før di strammes så hardt at jeg nesten ikke får puste. Etterfulgt av ett klissvått kyss fordi leppene ikke helt klarer å lukke seg over tunga.

 

Mange spør meg om det er tungt å være mamma. Om det er vanskelig, hardt, tøft. Ingen våkennetter, tidlige morninger, sykdom eller trassing kan måle seg med dette. Det er nettopp dette som er vondt med å være mamma. Det er disse tingene som er vanskelig.  Jeg tror aldri jeg har følt meg så maktesløs som jeg gjør akkurat i kveld. Desto verre at ingen små barnetrinn kommer tassende inn til meg i morgen tidlig. Samtidig er det gjerne godt for meg å oppleve dette her. Jeg kjenner på hele meg at jeg vil sette mye mer pris på tiden jeg har med gutten fremover nå. Når alt kommer til alt er det dem som betyr mest for meg. Herregud som magen vrenger seg her jeg sitter. 

 

 

Morgendagen skal på ingen måte være en dag der jeg "kjøper" Jonas sin godkjennelse. Dagen skal være fylt med Jonas og mammatid. Vi skal synge "So ro lillemann" så mange ganger han ønsker.  Vi skal ligge på gulvet å telle klosser. Vi skal tegne sirkler og kjøre lastebil.  Vi skal finne frem kasseroller og tresleiver som vi skal slå på.  Jeg trenger han så innmari sårt nå.  Lille gutten min. Mamma får så innmari vondt i hjerte sitt når det er på denne måten. Jeg skulle sånn ønske du forstod. 

 

 




Signatur

Når det endelig løsner.

God kveld!

 

Da er helgen over. Vi har, som sikkert resten av Norge, hatt tidenes drittvær i helgen. Noe som da har resultert i inne-helg.  Leander er ikke så vanskelig å få med ut, men Jonas er ikke spesielt glad i dårlig vær. Da setter han seg ned over alt noe som blir veldig tungt i lengden. Fredagen gikk så altfor fort. Vi kom hjem, ryddet, lagde mat så var det plutselig kveld. Lørdagen våknet jeg av to gutter som hadde store planer om å starte dagen lenge før meg. Klokken var vell ikke bikket 05.00 en gang. Jeg gav klar beskjed om at det ikke var morning enda. De er noen slu små troll, da satte Jonas frem tidenes valpeøyner før han kaster av meg dynen og sier " mamma fædi fååfa" som da på godt norsk betyr " Mamma er ferdig å sove". En ting er når Leander sier det, men når Jonas bruker ord så kjenner jeg at det går veldig på samvittigheten min når jeg ikke lystrer. Da kræsjer ofte mammahjertet med all sunn fornuft.  Jeg stod opp etter hvert. Litt for sein tydeligvis. Leander kunne nemlig stolt fortelle meg at han hadde kastet nøkkelen til døren i do, revet ut all sminken min fra skuffen, kastet alle klærne jeg har hatt stående i gangen i to boss-sekker ned trappene og sist men ikke minst lekt gjemsel med både husnøkkel, bilnøkkel og jobbnøkkel. 

 

Vi hadde avtale med min bror og en kompis av han om å reise til Haugesund i lekeland denne Lørdagen. Leander pratet i vei i bilen om at han skulle treffe Onkel og Sindre. Jeg ble egentlig veldig positivt overrasket over hukommelsen hans. Nå har ikke noen av dem sett min bror siden julen, alikevel husket han både Tor- Gunnar og Sindre. Selvfølgelig ble han super flau når vi kom frem å møtte dem. Dette gikk heldigvis over etter en stund. Turen til lekeland ble  stor suksess.  Guttene pratet masse om dagen i bilen på vei hjem. Leander turte faktisk på ett tidspunkt å gå selv rundt i stativene. Jeg prøvde å ha litt is i magen å la han gå, men det varte ikke lenge før jeg måtte  gå å se at alt gikk bra. Den gutten er like uheldig som sin mor når det kommer til å snuble, falle, eller slå seg. Jeg ble møtt av en super stolt gutt som stod oppe i stativene og vinket. " HAAALLOOO MAAAMMA". 

 




 

Jonas fikk også tatt seg skikkelig ut. Han bruker jo selvsagt litt lengre tid på å komme seg opp og frem, men det virket som han koste seg når han fikk gjøre det selv. Favoritten hans var helt klart trampolinen og skliene. Da kom det nydelige smilet hans frem og ikke minst den fantastiske barnelatteren som jeg kjenner jeg blir helt varm av.  Jonas har virkelig gitt meg noen utfordringer denne uken. Ikke har han villet bli med meg hjem etter barnehagen, ikke har han spist middagene jeg har laget,  kopper, høytalere, fjernkontroller, med mer har blitt kastet gjennom rommet opptil flere ganger hver dag, ordet nei har ørene hans vært totalt døve for.  Dette kan jo være en reaksjon på nok en flytting, men det kan også være helt vanlig trass. Vondt gjør det uansett. I dag når vi lå å så på film, kom han krypende opp i fanget mitt å la det lille hodet sitt på bryste mitt. Det gjorde godt. 




 

 

Leander hadde også ett gjennombrudd i helgen. Der har det nemlig vært en stor utfordring å få gutten til å si "takk" og "unnskyld". I lekeland holdt jeg på godt over en halvtime for å få han til å si unnskyld til Tor Gunnar, her hjemme har jeg faktisk holdt på langt over en time. Men i dag. I dag var den O`store dag der lillegutten min, helt frivillig sa unnskyld. Da hadde han kastet en pepsi max flaske mot tven min og fikk beskjed om å gå på rommet sitt. Når jeg kom inn for å hente han, kom han mot meg, klemte meg å sa "Unsull".  Leander har en side av seg som er veldig rølpete og til tider ganske utmattende, men så har han også denne gode og sårbare siden sin der han forteller meg at han elsker meg og spør om ikke han kan få mammakos på ryggen sin. Jeg kjenner meg så godt igjen i han. Ting han gjør nå, kan jeg huske jeg selv gjorde da jeg var liten. 

 

Alt i alt har vi hatt en veldig bra helg. I morgen reiser guttene til pappaen sin. Hehe, reiser og reiser, da skal di bo litt lengre borti gata her heter det seg vell. 

 

 


Det er så godt når barna har lagt seg for kvelden, tiltross for utfordringene som har vært gjennom dagen, at du selv kan avslutte dagen med ett smil.

Signatur

"Syke barn" flere som kjenner seg igjen ?

God kveld alle sammen!

 

I dag har jeg vært hjemme med Leander. Han hostet så skrekkelig i natt. Starten dagen klokken halv fem med å hoste så mye at han kastet opp over halve meg og sengen min.  Både Jonas og Leander pleier å komme inn til meg om natten. Noe som er helt greit. Som regel er det bare Leander, men de nettene vi har hatt i nye leiligheten har også Jonas komt tassende. Det gir nok trygghet å ligge inntil meg derfor kjenner jeg at det koster meg ikke en kalori.  Jonas har også hostet en del denne uken, men etter at han fjernet mandlene så har alt blitt veldig mye bedre med han.  Her i høst hadde han sin første skikkelige forkjølelse som faktisk bare ble med det. Ingen antibiotika, ingen sykehusinnleggelse, ingenting. 

 

Jeg fikk ringt jobben og sagt jeg ikke kom. Formen til Leander var utrolig dårlig på starten av dagen. Han satt helt i ro i sofaen og sløvet til Ole brum og brannmann Sam. Ville ikke ha mat bare litt vann i ny og ne. Allerhelst skulle han ligge oppå meg. Jeg hadde jo litt ting jeg måtte få på plass i leiligheten så jeg gikk litt opp og ned. Dette falt dårlig i smak hos Leander som sutret og sutret stortsett fram til han fikk dusje seg. Etter dusjen sovnet han sittende i sofaen. Etter hvilen kom også formen hans. Jeg tuller ikke når jeg sier gutten fikk super-krefter. Han var høyt og lavt. Noe som var gøy for meg, men problemet er bare at når Leander har mye energi blir det også gjort ufattelig mye faenskap. Stoler blir veltet, bæ blir svidd på ovnen, sofaputer og tepper blir kastet på gulvet og lekene flyr gjennom rommet som en vind. 

 

Vi fant ut at vi skulle bake når Jonas kom hjem fra barnehagen. Koselig ettermiddag tenkte jeg. Det kunne faktisk virke sånn di første minuttene av bakingen også. Leander hadde ett par trassanfall fordi Jonas fikk lov å være med han også, men sånt er så vanlig her i huset. Så skjer det mindre kjekke. Leander spør etter tutten sin, jeg går ut i bilen for å se om den kanskje ligger der. Bilen stod rett utenfor døren så jeg kunne høre at di begynte å krangle når jeg gikk. Vel ute i bilen hører jeg ett dunk etterfulgt av sår gråt. Da hadde lillebror skubbet Jonas ned trappen. Jeg var så rasende. Jonas er jo så myk men samtidig kan slike fall være mer skadelig for han enn for Leander. Da spesielt med tanke på nakken. Leander ble sendt direkte på rommet. Jonas og jeg satt å lekte litt mens jeg observerte om at alt var greit med han.  Vil ikke kalle meg en hysterisk mamma når det kommer til knall og fall altså, men med Jonas syns jeg det er skummelt.  Etter at lillebror hadde sagt unnskyld koste vi oss med boller og film alle tre. 

 

Det er så gøy at de er blitt så store at en film kan være kjekk. Bollene mine ble nå så som så. Jeg brant første brette, men brett nummer to ble bra, di ble faktisk myke. Der var det jo selvfølgelig bare fire boller også.  Leander ble faktisk lagt først i dag.  Formen hans har jo ikke vært på topp så jeg merket han var sliten når det nærmet seg leggetid. Så Jonas og jeg gikk opp i stuen etter tannpuss å koste oss litt på sofaen. Det er ikke så ofte jeg får alenetid med Jonas. Som regel er det han som legger seg først. Det endte meg at han krøllet seg oppi fanget mitt så sovnet begge to på sofaen. Det var skikkelig deilig og en super avsluttning på en litt hektisk dag. 

 

 

Jeg har fått inn en del spørsmål som jeg tenkte å svare dere på litt etterhvert :)! Nå har jeg hvertfall litt peiling på hva dere ønsker jeg skal blogge om fremover. 

 

 


























Signatur

Vi har flyttet- igjen.

Hei alle sammen!

Da har vi, komt oss i hus igjen. Leiligheten jeg var så fornøyd med ble solgt kort tid etter at jeg flyttet inn, noe som var utrolig trist. Jeg måtte finne meg ett nytt sted å bo. Heldigvis  var hun som kjøpte tolmodig å sa vi bare måtte bo der til vi fant oss ett nytt sted.  Nå er jeg altså tilbake på Husnes. I samme type leilighet som Kjartan og jeg hadde. Min er selvsagt mye finere, hehe. Jeg er sikker på at jeg har tidenes største dusj. Jonas fikk prøve den i dag og det kunne se ut som dusjing ikke lengre blir så vanskelig.   Planen i dag var jo å få på plass klær i alle skap. Desverre så kom internett mannen i dag, så da ble det heller kakebaking og litt surfing på planen i steden for. Sattse på jeg får brettet og sortert litt i kveld. Jeg sovnet nemlig før halv ni i går. Sånn går det når man ikke har hverken tv eller internett. 

 

 

Jeg håper og tror at vi får budd en stund i denne leiligheten. Det er ikke bare bare og flytte med to små. Hele tiden forandre " hjemmet" sitt. Nå har jo jeg vært max uheldig da. Guttene så ut til å stortrives i nye leiligheten i går, men Leander annonserte rett før leggetid at han ville hjem og legge seg, så det er ikke alt som er så lett og forstå alltid. Jonas våknet i tre tiden i natt å gikk opp i stuen for å leke. Så det tar nok litt tid før de er helt i rutine igjen. 

 

Pappa og kjæresten hans hjalp oss med flyttingen i helgen. Takk gud for det. Tror ikke vi hadde komt i mål ellers. Leander var ikke særlig fornøyd med at "Besten & Lestabesta" hadde vært på besøk uten at han fikk treffe dem. Så jeg lovet vi skulle prøve å få til en tur enten i helgen eller i løpet av uken.  Jeg hadde attpåtil jobbehelg i helgen, så i dag har jeg en velfortjent fridag. Trives utrolig godt på den nye avdelingen jeg har startet på. Nå er jeg på en Psykose avdeling.  Jeg jobber for tiden 100% noe som egentlig går veldig greit. Har alltid likt å jobbe så at jeg får muligheten til å jobbe såpass mye, syns jeg er veldig gøy. Egentlig har jeg jo bare 50% fast, men ut April går jeg i ett 100% vikariat. 

 

Jeg håper at jeg kan ta opp igjen bloggingen nå som jeg er komt i hus. 

 

Er det noe dere lurer på siden sist ?  Noen ønsker om hva jeg skal blogge om ?

 

 

Edit : Den kaken jeg liksom hadde brukt tid på i stede for å brette klær, vel den ser det ut som kommer til å gå i bosset. USJ!

 

 




 

Signatur

2013 er endelig over.

Hei!

 

2013 er kanskje året der livet mitt har hatt mest turbulens siden jeg var tenåring. Jeg opplevde mer i det forrige året en jeg noensinne trodde jeg ville oppleve på ett helt liv. Jeg opplevde å såre den jeg elsket . Jeg opplevde å se mine barn endre seg fordi mamma og pappa ikke bodde under samme tak. Jeg opplevde at venner snudde meg ryggen. Jeg opplevde at mine egne verdier ble knust. Jeg opplevde å bli forelsket igjen. Jeg opplevde å skuffe hele familien min.  Men når alt kommer til alt, jeg opplevde å mestre ting helt alene. Jeg ble rikere på så mange måter. Jeg beviste for meg selv at jeg kunne klare å ivareta meg selv og mine barn helt alene. Jeg fullførte sykepleien tiltross for at hodet mitt  og hjemmet mitt var ett eneste stort kaos.  2013 lærte meg at ingenting er selvsagt. 2013 lærte meg at livet gjør vondt, men ingenting gjør vondt for alltid. 2013 gav meg en påminnelse om at jeg bare er ett menneske.  Jeg gjør valg som for noen kan virke helt absurde. Jeg gjør ting som virker helt galt for mennesker som kjenner meg. 2013 viste meg også mye godt. Det viste meg at noen vennskap er så sterke at til og med ikke de verste ting kan ødelegge dem. At familie er familie på godt og vondt når alt kommer til alt.  At dem som er glad i deg er glad i deg uansett.

 

Som person vokste jeg en hel del i 2013. Kanskje mer en jeg ellers ville gjort. For realiteten er jo at jeg nå er helt alene. Jeg har ikke en pappa som bor rett bortforbi som kan hjelpe meg dersom jeg trenger det. Jeg har ikke en samboer som kan fikse ting for meg. Jeg kan ikke lengre bare stikke ut en ettermiddag fordi jeg blir for rastløs hjemme. Når jobbhelgene mine kræsjer med barnehelger så er det jeg som må fikse det.  Men vet dere, det er ikke bare fælt. Det gir en mestringsfølelse jeg aldri tror jeg har kjent på før. Jeg klarer det jo. Jeg har ikke masse penger og en stilig bil som står i en flott garasje i mitt store hus, men jeg står opp om dagen å vet at jeg klarer meg.  Det jeg har fått ut av året som har gått er helt vanvittig. Det har vært beintøft. Jeg har brukt uendelig mange netter gråtende, men jeg har da alltid komt meg opp igjen fra driten. 

 

For meg er ikke 2014 bare ett nytt år. Det er tid for at jeg begynner med blanke ark. Helt blanke faktisk. Jeg er sikker på at 2014 vil kaste etter meg utfordringer så det holder, men jeg er mer rustet enn noen gang til å takle dem. Som så mange andre har jeg satt meg mål jeg ønsker å oppnå i 2014. For å være helt ærlig er det døfødt at jeg skal bli noe treningsnarkoman. Ei heller noe sunnhetsdronning på matfronten. For jeg er og forblir en sjokoladeelskende periodetrener uansett. Men, i 2014 skal jeg være mer åpen for å møte nye mennesker, jeg skal la tiden på ettermiddagen gå til sunne aktiviteter for mine barn, jeg skal lytte mer til mennesker fremfor å komme med velmendende råd, jeg skal bruke mer tid på å bli kjent med mennesker jeg har rundt meg før jeg legger meg opp en mening. Jeg skal fortsette å kjempe for å beholde menneskene jeg har i livet mitt. I 2014 skal jeg rett og slett bruke tid på de som gjør meg godt og lære meg å trives med den jeg er. 

 

Slutten på 2013 ble alt annet enn jeg så for meg. Lillejulaften ble jeg lagt inn på sykehus med de mest intense magesmertene jeg noensinne har hatt. De snakket om graviditet utenfor livmoren, de snakket om blindtarm betennelse, de snakket om operasjoner og undersøkelser. Høy crp. Ingen feber. Lavt blodtrykk. Smerter. Intense jævlige bølgende smerter. Hjemme i stuen til pappaen min satt det to små gutter som ikke forstod hvorfor mamma plutselig forsvant. I sykesengen lå det en mamma med våte øyner og ett knust hjerte over en jul som ble ødelagt.  Jeg skremte de hjemme. Jeg skremte meg selv. Jeg skremte han som er glad i meg. Men oppi alt, så forstod jeg at det er menneskene man har i livet som virkelig betyr noe. Å det er nettopp disse menneskene jeg vil bruke min tid på i 2014. Man lever bare en gang. Ikke la mennensker rundt deg ta valgene når det er du som sitter med svaret. Ikke vent på lykken, den er der hele veien så lenge nettopp DU klarer å se den. Det finnes glede i så mye bare man åpner øyenene. 

 

2014 - Jeg er klar!

 






Signatur

Når barna ikke sover.

Øynene mine er sandpapir. Jeg ser i krysss. Jeg kjefter guttene huden full fordi di tuller mens jeg kler på dem. Nok en natt har jeg ligget våken med to barn i sengen som turner rundt meg og sier jeg må stå opp. Nok en natt har jeg brukt timer på stryking, hysjing og kjefting. Jeg er sliten med stor S. Det ble tatt opp på ansvarsgruppemøte om Jonas skulle få noe på søvnen. Jeg sa med klar stemme at vi skulle stå i det. At dette skulle vi klare uten medikamenter. Jeg kjeftet på Kjartan som foreslo det. I dag ringte jeg Kjartan og gråt inn i telefonen. Av utmattelse og søvnmangel. Jeg snakket om den dårlige samvittigheten for morningen. Hvordan jeg bare hadde kastet brødskivene på bordet og med streng stemme sagt. SPIS. Hvordan jeg bevisst tok på luen til Jonas litt hardere en jeg pleier. Jeg gråt når jeg sa " jeg klarer ikke mer". Kjartan forstod. Han hadde hatt det på lik måte forrige uke.  Jeg måtte ringe til jobb i dag og si jeg ikke kunne komme fordi jeg ikke har sovet denne uken. Jonas har siden Kjartan og jeg gikk fra hverandre sovet veldig dårlig, da spesielt hos meg, og nå topper det seg bare. I snart 1 måned har han våknet og holdt det gående store deler av natten. Men di siste to ukene har det vært altfor mye til å takle.  Leander blir jo vekket av Jonas og sammen finner de på di utroligste ting. 

 

 

Når jeg ringte helsesenteret i dag skalv jeg i stemmen min. Det å føle seg mislykket som mor, den følelsen unner jeg ikke min verste fiende, den følelsen hadde jeg i dag. Leander ville ikke jeg skulle gå fra barnehagen i dag, han bare koste og holdt rundt meg. Jeg forstod hvorfor. Ikke fordi han hadde så lyst på kos, men fordi han var usikker på hvor han hadde meg når jeg hadde vært så sint i dag tidlig. Tårene presset på allerede inne i barnehagen. Når jeg kom ut i bilen og fikk ringt Kjartan, da ble alle tårene sluppet fri. Heldigvis for meg, hadde Kjartan hatt det på samme måte når han leverte di til meg sist. Det føltes godt å ikke stå alene i den situasjonen. 

 

 

Jeg vet jeg er ett menneske som kan klare meg både på lite søvn og mat over lengre perioder uten problemer. Men, naturlig nok, fungerer jeg også deretter. Posene under øynene mine er så store nå at jeg er sikker på jeg ser 20 år eldre ut. Det føles hvertfall sånn inni meg. I helgen skal di være hos pappaen sin. Det gjør vondt og vite at jeg kan si ordene " og det skal bli godt å være alene". Hvem tenker sånn om barna sine? Hvem er jeg til å tenke sånn når det finnes mennesker der ute som sikkert har det mye verre?. Jeg visste det ville bli utfordringer i forhold til Jonas, men akkurat på søvnen har vi vært heldige. Han har alltid sovet godt. Tidlig oppe, men alltid sovet natten gjennom. 

 

Så i dag går turen til apoteket. Med klump i halsen og en følelse av å ikke mestre. Jeg vil ikke, men jeg er redd både Kjartan og meg kommer til å miste forstanden dersom vi "står i det" lengre. En ting er alle søvnavbruddene vi har i løpet av en natt, når Jonas har falt ut av sengen sin eller Leander har våknet og leter etter tutten. Men time etter time med unger som turner rundt i sengen din og alt du ønsker er en time mer søvn. Jeg er sikker på at dersom mennesker hadde sett meg i natt når jeg reiste meg opp fra sengen og masjerte inn på badet, så hadde di ikke trodd det var meg. Så ille så det ut. 

 

 

I dag. Akkurat i dag er det tøft å være mamma.

Men jeg vet det kommer bedre dager.

 








Signatur

En liten oppdatering.

Hei!

Tusen takk for alle flotte tilbakemeldinger jeg har fått av dere den siste tiden <3!

Jeg vet jeg lovet dere flere blogginnlegg sist jeg oppdaterte bloggen, men slik ble det ikke av ulike grunner. Jeg har hatt ordene, men jeg har slitt med å få di ut.  Nå som Unge Mødre er over føler jeg at jeg kan puste igjen. Aldri om jeg hadde trodd det skulle bli så tungt å se episodene igjen. Nå ønsker jeg egentlig bare å legge hele Unge Mødre karrieren min vekk å bare få være meg.  Nå er det jo en stund siden sist innlegg, så jeg kan jo oppdatere dere litt om hva som har skjedd i livet mitt.  

Leander : Lille trollet til mammaen sin. Jeg ser bare noe nytt hver eneste dag. Han blir mer og mer lik sin mor i oppførsel, men den siste tiden føler jeg og flere rundt meg at han ligner mer og mer på Kjartan. Jeg krysser alt jeg har for at han blir litt mer lik på Kjartan i oppførsel også at han ikke følger mine fotspor hele veien gjennom ungdomsårene sine, da kjenner jeg at det kan bli en påkjenning. Hehe. Han teller, han har lange forståelsesfulle samtaler med meg i løpet av dagen. Men det er ikke å kaste under en stol at han utfordrer meg store deler av dagen. Ikke nødvendigvis negativt, men han tester grenser, han prøver seg ut, han vil opp og frem.  Jeg kjenner jeg er veldig stolt av Leander på mange måter. Han er en skarp liten 2 åring som jeg er sikker på kommer til å nå langt. 

 

Jonas: Dere skal se Jonas om dagen, gutten har fått masse språk. Vi snakker faktisk sammen. Jonas forstår alt hva vi sier til han, så lenge vi ikke bruker altfor mange ord i en setning med mye om og men. Han kan sikkert trippelt så mange tegn som mammaen sin så noen ganger hyler han til når jeg ikke forstår. Da mener jeg virkelig hyler, gutten har tempramang han også. Jonas er også blitt fryktelig tøff. Setter andre barn på plass dersom det skulle være urettferdighet ute å gå. Han har også blitt veldig flink til å ta meg med dersom jeg ikke forstår hva han mener, da strekker han ut hånden sin og leier meg bort til det han vil ha eller det han ønsker. Jeg er mer sikker en noen gang at Jonas går en lys fremtid i møte. Jeg frykter ikke fremtiden hans, jeg gleder meg. 

 

Meg: Ja hva skal man si om meg da? Jeg trives. Jeg våkner opp og føler at den jeg ser i speilet er meg. Jeg har fått meg kjæreste. En kjempe gutt som jeg har blitt utrolig glad i. Dagene mine går som regel i jobb, unger og litt sporadisk trening. Noen uker er jeg veldig flink å trene, mens andre uker blir jeg sliten bare av tanken. Akkurat nå er jeg inne i en god periode.  Nå har jeg vært i jobben min siden August, så lang tid har det tatt for meg å sette meg inn i ting. Vanvittig mye som skal inn i fingrene før en finner seg til rette. Når det er sagt så stortrives jeg. Har en utrolig kjekk gjeng jeg jobber med. Det er faktisk sånn at når jeg våkner om morningen så gleder jeg meg til jobb. Å det kjære lesere sier sitt om hvor godt jeg faktisk trives for denne jenta er alt annet en blid når hun våkner om morningen. Hehe. 

 

Nå ser jeg veldig frem mot jul og ett nytt år med blanke ark. Jeg skal ha guttene denne julen. Har ikke helt bestemt meg hva jeg skal i julen, men at vi skal få en fin jul det tviler jeg ikke på. Den blir veldig spesiell ettersom Kjartan og jeg ikke skal feire sammen, eller at jeg ikke lengre skal bruke sene juledager oppe i huset til foreldrene til Kjartan. Sånn egentlig gruer jeg meg litt til julen. Jeg har alltid vært fryktelig glad i julen, men nå, for første gang på 8 år går jeg julen i møte alene. Håper og tror vi klarer å finne oss noen kjekke tradisjoner uansett. Det viktigste for meg er at guttene får en jul di kan huske og tenkte tilbake til som noe positivt og kjekt. Å det tror jeg vi skal klare uansett hvor vi feirer jul. 

 

 




Signatur

Så mye frustrasjon, men likevel så vanvittig mye latter og glede.

Det slår meg ofte ganske hardt og brutalt hvordan livet mitt har endret seg det siste halve året. Ting som jeg før tok som en selvfølge er ikke lengre det. Jeg vil si at som person har jeg utviklet meg veldig det siste halve året. Jeg har lært vanvittig mye om meg selv.  Hvem jeg er og hva jeg ser etter hos andre mennesker som jeg ønsker å ha i livet mitt. Akkurat nå er livet mitt veldig godt. Jeg klarer å se meg selv i speilet å akseptere de valgene jeg har tatt. Jeg klarer å heve meg over alt pratet. Slik har det ikke alltid vært. Et brudd er vondt uansett, men når ett brudd blir en snakkis på en hver fest og folk vet mer om det en du selv gjør så kan det være vanskelig å svelge. 

 

De to små trollene mine har vært ett lyspunkt oppi det hele. De to fine nydelige guttene mine som har vokst seg så vanvittig store. Jonas kan sykle på 3-hjuls sykkel nå. Raser bortover gangene i barnehagen med ett stort smil om munnen. Ordene hans kommer som en perle på en snor. Han er så flink! Leander er seg selv lik. Han utstråler så mye glede og trivsel at jeg med hånden på hjerte si jeg ler hver eneste dag på grunn av denne gutten. Her om dagen snudde han seg mot Jonas og sa så fint " Nonas lokte drit". Da hadde altså storebror gjort i bleien. Leander har og vil alltid være en liten gutt med mange fantestreker. Jeg kan bli ganske varm i topplokket i løpet av en dag takket være denne gutten. 

 

Guttene er komt til en alder der den konstante overvåkingen begynner å slippe litt taket. Er de på rommet å leker så får de være der i fred. Er de på kjøkkenet derimot må hvert eneste skritt voktes. De syns nemlig det er veldig stas å kaste ukokte egg i gulvet. Noe jeg har erfart flere ganger. Det guttene ikke vet det er at jeg syns det er litt kjekt også. Ikke nødvendigvis i det jeg trår barfot oppi gul eggeplomme, men når jeg legger meg om kvelden og tenker over hvor heldig jeg er som har to unger med litt liv i. De får frem min dypeste frustrasjon, men like fort snur det til latter.  Leander er blitt så stor nå at han uten problem klatrer ut av sprinkelsengen, så det blir nok stor gutteseng på begge to om noen få uker. Jeg må bare få målt opp litt i nye leiligheten så jeg vet hva jeg har å gå på.  Det er så mye dere har gått glipp av utviklingsmessig hos guttene, Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. 

 

Kjenner i hvertfall på en veldig blogglyst om dagen. Så tenker nok å ta kontakt med noen av disse flinke jentene som driver med bloggdesign slik at di kan få ruste opp bloggen min litt.  

 

 

Tenkte kanskje jeg kunne kjøre i gang en spørsmålsrunde dersom det er noe dere lurer på ? I såfall vil det komme ett eget innlegg hvor dere kan stille spørsmål. 

 









 

 

Signatur
Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014
Photobucket
Hei og velkommen til oss!

En livsglad jente som ble mamma første gang i en alder av 19 år.
Vår lille hjertesten, Jonas, som kom den 11.09.09 er født med down syndrom.
Den 29.04.11 fikk vi enda en liten prins, Leander.

Etter 8 år som kjærester endte forholdet til barnas pappa, og dere kan nå lese om mitt liv som alenemamma til mine prinser, både på godt og vondt!


FØLG MEG

Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket
.

SØK I BLOGGEN

BLA TILBAKE

COPYRIGHT

Blogg.no leverer teknologien bak mammawesterheim. Bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse.

Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Henvendelser kan rettes til hjelp@blogg.no.

Designet vises best i Safari og Google Chrome. Designet er ikke tilpasset mobil/iPad/iPhone. Noen forskjeller vil forekomme i Firefox.

Design og koding av Mamma Moen Design
Photobucket