Forside Om meg Jonas Leander Kontakt

Vi snakket om bismaken, skyldfølelsen og downsen.

Det er snart to uker siden jeg var hos BUP. Jonas sin utredning er i gang, men hverken hodet eller kroppen har vert klar for å skrive om det enda. Men nå har jeg jobbet meg gjennom alle følelsene og jeg føler meg klar for å la dere ta del i hvordan jeg opplevde det.  Jeg ble møtt av en hyggelig dame som tok godt i mot meg. Vi snakket om styrkingen på glidlåsen, hvordan han tvangsmessig åpner og lukker dører, hvordan han trykker bamsene hardt mot magen om og om igjen, vi snakket om den flinke gutten min som har så godt språk, vi snakket om hvordan lærekurven hans hadde skutt i været  siden i sommer. 

 

Så begynte vi å snakke om svangerskapet. Alle tingene som skjedde. Om smerten i etterkant.  Tårene som ble grått. Bismaken når jeg skjønte at jeg var blitt mamma til ett barn med downs. Hjertet som plutselig ble dobbelt så stort. Gleden som plutselig kom. Vi snakket om hvordan to ungdomsskjærester fikk ett barn med spesielle behov. De ulike måtene vi reagerte på.  Vi snakket om den konstante kranglingen i etterkant. Vi snakket om skyldfølelse. Vi snakket om alle følelsene jeg skulle kjenne på. 

 

Plutselig snakket vi om mine utfordringer som ungdom. Vi snakket om hun som satte meg i til verden, men som ikke lengre eksisterer i hverken meg eller guttene sitt liv. Vi snakket om storebror sin rusfortid. Vi snakket om problemene som var innenfor fire vegger som ingen andre enn meg og mine søsken fikk oppleve. Vi snakket om den utaggerende jenta som trengte hjelp. Vi snakket om det å bli sviktet. Det gjorde ikke vondt å snakke om der og da. Vi snakket om den ikke-planlagte graviditeten med Leander, om følelsene som kom etter han kom til verden. Vi snakket om utfordringene med å få en sønn som var helt etter normalen. Vi snakket om det eksplosive sinnet mitt. Den dårlige samvittigheten. 

 

Etterhvert snakket vi om livet nå. Om gleden. Om sarmabeidet. Om treningen. Om lykken. Vi lo litt. Eller jeg lo, helt til pc-skjermen ble skrudd på å jeg kunne se DIPS dokumentet ble åpnet. Det slo meg hardt i magen.  DIPS dokumentet jeg åpner hver dag på jobb, forså å skrive inn min observasjoner. Nå skulle hun sitte der å skrive om sine. 

 

Jeg smilte når jeg gikk derfra. Jeg smilte når jeg gikk ut døren. Jeg sluttet å smile når jeg kom i bilen.  Når døren ble låst opp hjemme satte jeg meg i trappen og gråt. Jeg gråt av redsel for det som venter, jeg gråt fordi jeg følte meg alene, jeg gråt fordi jeg hadde gravd i en fortid jeg ikke vil grave i, jeg gråt av misunnelse på alle som slipper dette, jeg gråt av tanken på at jeg nå har tatt skrittet. På en eller annen måte gråt jeg også av stolthet. 

 






 

 

Signatur

Mobbing.

Jeg leser stadighet om grusomme nyhetssaker der mobbing er utgangspunktet. Jeg skriver utgangspunktet fordi det kan utvikle seg til så mye mer.  Ødelagte barn som ikke lengre klarer å gå på skolen. Årevis med psykologhjelp. Traumatisert ungdom. Noen går også så langt at de tar sitt eget liv bare for å få slippe mer. 

 

Det knytter seg i magen når dette med mobbing blir ett tema. Både fordi jeg ser tilbake på min egen oppvekst både som mobber og som mobbeoffer. Men også fordi jeg har en sønn som vil være svært utsatt for mobbing i fremtiden. Jeg tenker på hvilke metoder jeg kan bruke for å unngå at Jonas vil bli mobbet. Når jeg gikk på ungdomsskolen og min lillebror ble mobbet, da var det så enkelt. Da tok jeg tak i mobberene, kastet dem i bakken, holdt kvelertak på dem, så dem inn i øynene og sa "  Mobber du lillebror min så mye som en gang til, kommer jeg å tar deg skikkelig". Det var brutalt, men utrolig effektivt.  Som mor kan jeg ikke bruke den taktikken. Selv om jeg har sett tilfeller av mobbing der jeg skulle ønske jeg bare kunne kaste mobberen i bakken på samme måte som jeg gjorde den gang. 

 

Det er i situasjoner som dette at jeg merker at jeg er ung. For ung. For jeg vet så inderlig godt hvor effektivt det er å bruke makt og redsel i bekjempelse av mobbing. Men som voksen kan man  ikke kaste noen i bakken og hive seg oppå dem, forså å love dem juling dersom mobbingen ikke stopper. Jeg må bruke ord. Jeg må være pedagogisk. Jeg må være den voksne.  Når Jonas kommer gråtende hjem og forteller at noen har hvert stygge med han, så vet jeg at magen vil vrenge seg, hjerte mitt vil dunke hardt mot brystkassen og øynene mine vil fylle seg med tårer. Jeg vet også så inderlig godt hvordan sinnet mitt vil bygge seg opp. Jeg vet også hvor vanskelig det vil være å møte barnet som mobber min sønn, med ett voksent sinn. 

 

Som mor skjer det noe inni deg når dine barn bli utestengt. Det var en periode i vår der Leander var fryktelig stygg med andre barn. Det ble slått knall hardt ned på, å jeg fortalte Leander at dersom han fortsatte oppførselen, så ville han til slutt ikke ha venner. For ingen vil være med noen som slår, sparker og biter. Heldigvis kom jeg for å hente han en dag han stod å drog i hetten til et annet barn for å få han i bakken. Han så ikke at jeg kom. Det var ikke mye pedagogisk i meg når jeg tok tak i armen hans og reiv han vekk fra hetten, det var heller ikke mye pedagogisk i meg når jeg freste til mitt eget barn at denslags oppførsel ikke skal forekomme hos mine barn. Leander gråt sine vemodige tårer, men jeg var iskald. Ikke kom til meg å grin for at du er stygg med andre og blir fersket. Leander er ikke lengre stygg med andre barn. Han leker enda voldsomt og det hender at han slår om han blir sint, men han finner ikke seg lengre ett "offer" bare for å være stygg. 

 

Jeg tror mobbingen tar helt av, fordi vi foreldre ikke ser våre egne barn. Vi forgyldner dem og tenker at våre egne aldri kan være den slemme. Vi læres opp til å alltid vise den andre kinnet til. Mine barn skal vite at det er greit å forsvare seg selv. De skal også lære at det er greit å forsvare noen som blir mobbet, trakasert, slått eller utfryst. Det som ikke er greit, er å bli stående og se på. Det gjør like vondt for den som blir mobbet selv om du ikke gjør noe selv, du bare "ser på". Mine barn skal lære at man først prøver å snakke noen til fornuft, funker ikke det skal du hente en voksen, funker ikke det, eller du ser det ikke vil hjelpe, skal du bryte inn i situasjonen selv og få den avverget.

 

De siste årene har mobbing på sosiale medier tatt helt av. Jeg har en veninner som skriver en ganske populær blogg og hun kan aldri legge ut ett eneste innlegg uten at noen påpeker noe feil, noe kroppslig, noe redigert eller noe teit. Hadde jeg møtt den type komentarer daglig hadde jeg knekt sammen fullstendig. Hun er beintøff og kjører på videre. Dette med mobbing er noe som berører alle hjem uansett. Barnet ditt er enten mobbeofferet, mobberen, eller de som "bare ser på". Jeg har vel hvert mest i de to første kategoriene i min oppvekst.  Jeg husker enda hvor tungt det var å gå fra hun som var venner med alle, til å bli hun som var hatet av alle. Veien fra topp til bunn er kort, også i den sosiale verden og spesielt som barn/tenåring.  

 

Det å være mobberen gir deg en slags status, men man vet jo at det å mobbe noen ofte bunner ned i egen usikkerhet. Når man er stygg med andre, så kommer det ofte av at man ikke har det så greit selv.  Jeg husker vi hadde en ganske stygg sak på ungdomsskolen. Jeg fikk selvsagt skylden for å ha startet hele greien. Det var den peneste jenta på hele trinnet. Plutselig ble det satt ut ett rykte om henne. Jeg kastet meg med i mobbingen. En kveld ringte hennes mor meg. Hun var rasende. Hun fortalte meg at dersom hun hadde truffet på meg, hadde hun klint meg til asfalten. Der og da ble jeg først sint også fryktelig lei meg og redd. I ettertid ser jeg jo at denne mammaen gjorde det samme som jeg ville gjort dersom mitt barn med utsatt for den type mobbing. Etter telefonsamtalen med denne mammaen, var min karriere som mobber over. Jeg kikket meg over skulderen i flere år etterpå, selv om jeg ble venn igjen med denne jenten etter en stund, så var jeg alltid livredd for mammaen hennes. 

 

Hvordan ville du gått frem dersom ditt barn hadde blitt mobbet? 

 


Jeg håper så inderlig jeg lærer dere rett. 

Signatur

Kjære pasient.

Jeg skulle ønske du kunne forstå hvorfor jeg tok armen din og holdt deg fast når jeg måtte gjøre det. Egentlig skulle jeg ønske jeg slapp, at alle tilnærmingene jeg hadde prøvd gikk inn til deg. Jeg skulle ønske du skjønte hvorfor jeg ber deg se på meg når jeg snakker til deg, det er ikke fordi jeg er så glad i blikkontakt, men det er fordi jeg vet at dersom du ser meg inn i øynene, vil jeg kanskje vekke noe i deg som gjør at du roer deg ned på egenhånd. Jeg skulle ønske du forstod hvorfor jeg kikker inn til deg hvert 20 minutt, det er på ingen måte for å plage deg, men for å vite at du har det bra. Når jeg korrigerer deg og sier at du ikke må rope så høyt, så er det på ingen måte fordi jeg er plaget av den høye stemmen din, men jeg vet at når du lander igjen, så vil du bli lei deg over egen adferd. Jeg kjenner du vekker noe i meg når du gråter. Jeg gir deg ikke en klem  fordi jeg får betalt for det, men fordi jeg bryr meg om at din situasjon er vond å takle akkurat nå. Når jeg legger armen min på skulderen din er det fordi jeg ønsker du skal vite, at jeg er her og jeg bryr meg. 

 

Når du skriker at jeg er jævlig mot deg, så vet jeg at du ikke egentlig mener det. Jeg forstår du er redd. Jeg forstår at mange mennesker i ett rom er nok for at du kjenner angsten brer seg over brystet ditt. Du skal vite det,  at jeg er ikke på jobb fordi jeg føler en glede av å sette grenser for deg. Det jeg har glede av, er når jeg ser at du begynner å bli deg selv igjen og at du føler deg bedre. For meg er gleden når behandler godkjenner den første permisjonen. Selv om du legger sykehuset bak deg i det du går ut døren, så vil jeg huske deg lenge. Noen vil jeg heller aldri glemme. Å neida, jeg velger ikke å huske når du kastet middagstallerkenen etter meg, eller da du ba meg dra til helvete å bli der. Det jeg husker, er når  du kom ut fra rommet den morningen og fortalte du endelig hadde sovet godt. Det jeg velger å huske er alle de gode samtalene og de gangene jeg følte at det jeg sa, eller det jeg ikke sa, gjorde at du fikk det bedre. 

 

Når du blir vekket om morningen av at jeg står der inne og sier du må stå opp, så er det ikke fordi jeg har noe glede av å vekke sovende mennesker. Det er fordi jeg vet at dersom man har en normal døgnrytme vil kroppen være mer mottakeligfor både miljøterapi, samtaler og din tilfriskning vil faktisk skje raskere.  Du skal vite at jeg gjør ikke ting fordi det ser fint ut på papiret. Jeg har flere ganger gått stikk i strid med det som ser fint ut på papiret fordi jeg vet, det på sikt vil gi deg vekst.  Når jeg spør deg om hva du liker, så er det ikke fordi jeg skal ha noe å fylle rapporten min med.  Det er fordi jeg ønsker å lære deg å kjenne, for at jeg på best mulig måte kan møte deg der du er. 

 

De gangene jeg blir strengt i stemmen så er det fordi jeg ser at du trenger grenser. Ikke fordi jeg ønsker å bestemme over deg. Når du sitter i ute i fellesarealet og føler blikket mitt er på deg hele tiden, så er det ikke for å finne feil, men det er for å se om pusten din er like rolig ute blandt folk, eller om den endrer seg jo flere som kommer inn i rommet. For jeg vet at dersom pusten din begynner å gå raskere så er det fordi angsten din begynner å rive tak i kroppen. Jeg har observert at når du går fram og tilbake i gangene så er det ikke alltid fordi du kjeder deg, men fordi stemmene som hele tiden plager deg, krever det.  Da tenker jeg at det kan være godt å spør om vi skal gå oss en tur rundt huset for å få litt frisk luft og selv om du takker nei, så har jeg i hvertfall for noen sekunder, fått fokuset ditt over på noe annet.

 

Jeg blir lei meg når mennesker som ikke vet hva det vil si å jobbe i psykiatrien forteller meg at min jobb kun er å medisinere mennesker ned til ett ønsket stadie, forså å skrive dem ut igjen. Medikamentell behandling er viktig, men hovedfokuset mitt, ligger i miljøterapien. Jeg blir sint når mennesker mener at jeg bare sitter på rumpa hele dagen når jeg er på jobb. Joda, det hender jeg sitter i en stol over lengre perioder gjennom dagen, da følger jeg hvert skritt pasienten tar, fordi pasienten er for syk til å være alene. Hadde jeg ikke gjort det, hadde pasienten skadet seg selv eller kroppen sin på en slik måte at det ville stått om livet. Det at jeg må tisse, er tørst eller at magen hadde trengt noe mat, det er nedprioritert. Når ting blir så vanskelig at du ikke kan være alene. Da vet jeg at du har det så vondt, da ser jeg at du er redd og da vil jeg du skal være trygg på at det er mennesker rundt deg som passer på deg. Kanskje du ikke ser det akkurat nå, men jeg håper du vil se det på sikt.

 

Vit at mennesker som jobber med mennesker gjør det beste de kan.Vit at vi ønsker å være der for deg. Vit at det ligger kunnskap bak våre avgjørelser.

Vit at det vi gjør blir gjort, fordi vi ser at det på en eller annen måte har en helsefremmende effekt. Vit at vi ikke alltid sitter med de svarene som du hadde ønsket, men at vi handler etter etiske prinsipp og at det du sier betyr noe.

Vit at selv om du føler vi overser alle dine ønsker, så hører vi dem og tar det med oss. Vit at vi gjør jobben vår etter beste evne. Vit at vi ser på akkurat deg som ett helt eget individ  og vet at du har individuelle behov. Vit at dine ønsker skal bli møtt, men at ting må skje i ett forsvarlig tempo.

Vit at vi ønsker det beste for deg, selv om du av og til føler du stanger hodet mot veggen. Vit at vi hele tiden ønsker vekst hos deg, men at ting tar tid og den kan vi ikke gjøre noe med. Vit at vi ikke har alle svarene, men at vi prøver å finne en løsning uansett. Vit at din helse er viktig for oss. Vit at vi bryr oss. 

 

Jeg er sykepleier og det er jeg stolt over.

 

 




 

 

 


Signatur

Jeg har holdt foredrag.

For noen uker siden ble jeg spurt av en hyggelig dame fra HABU ved Haugesund sykehus om jeg kunne bidra med ett lite innlegg som foreldre kontakt. Det skulle være ett startkurs for foreldre som har fått barn med ulike diagnoser. Etter litt triksing og miksing med jobb for å få det til å gå i hop, fikk jeg det til. Skippertaksmennesket som jeg er, satte jeg med ned klokken 21.30 kvelden før foredraget for å forberede meg. Aldri har jeg stått foran folk på den måten før. Helt ukjente mennesker skulle høre meg snakke. Jeg hadde en gang ett innlegg foran klassen min, om Jonas, men dette var jo noe helt annet. 

 

Mens jeg skrev sendte jeg en små desperat melding til en kompis om han hadde noen gode råd for å holde hodet kaldt. Jeg fikk til svar at så lenge jeg kunne det jeg snakket om, så ble fremføringen bra. Det er jo ingen som kan dette bedre enn meg tenkte jeg. Så begynte jeg å skrive. Små, korte stikkord som skulle holde en rødtråd i det hele. Jeg har hørt på kjæresten min mange ganger før han skal ha foredrag og merker jo mindre ord han har å forholde seg til, jo lettere blir det. Derfor ble foredraget som skulle vare en time, kjapt kuttet ned til ca 4 små avsnitt med stikkord. 

 

Jeg drømte den natten at jeg kledde av meg alle klærne før jeg begynte å snakke også bare stod jeg der. Ikke nok med at jeg hadde kledd av meg, jeg kom heller aldri i gang med det jeg skulle si. Folk reiste seg og gikk fra salen mens de ristet på hodet. Så når jeg våknet av klokken den morningen, var jeg jublende glad for at det bare var en drøm. Selv om jeg ikke hadde fått særlig mer enn 3 timer søvn den natten, så var kroppen sånn i høygir at alt gikk rimelig fort. 

 

I bilen på vei til Haugesund begynte jeg å øve meg. Jeg snakket og kikket med raske blikk ned på notatene, alt gikk rimelig greit, helt til jeg gikk innpå noen spesefikke følelser man ofte får når man har fått ett barn med en diagnose. Når jeg sa det høyt i bilen, bristet stemmen min. Øynene ble våte av tårer og jeg kunne høre at hikstene ikke var langt unna. Først ble jeg litt sjokkert over egen reaksjon, så kom frykten for å begynne å grine under innlegget. Jeg samlet meg igjen og fortsatte øvingen. 

 

Når jeg kom inn på rommet jeg skulle snakke i, skalv beina mine så vanvittig at jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom til å klare å stå. Når foreldrene kom inn i rommet klarte jeg ikke å møte ett eneste blikk. Selv om jeg kunne relatere til dem på alle plan. Jeg satt ett kvarter og stirret ned i Ipaden med notatene mine, mest for å ikke måtte møte blikket til noen. Inni kroppen herjet hjerte villt. Hendene begynte sakte men sikkert å øke i skjelvingene. Beina var helt gele. 

 

Jeg datt ut ett lite sekund, før jeg hørte navnet mitt og møtte blikket til damene fra HABU som styrte showet. Jeg prøvde å gå med selvsikre bein mot plassen jeg skulle stå. Først stod jeg oppreist, men kjente fort at beina ikke ville klare å holde meg særlig lenge. Jeg lente meg diskre mot kateteret som stod der. Selvfølgelig gav bordet etter og jeg hoppet bakover og var sikker på jeg skulle falle i bakken. Heldigvis tok dette litt fokuset bort fra at jeg var så nervøs. Jeg åpnet med å fortelle litt om meg selv. Stemmen min var svak og man kunne høre at jeg skalv. Helt til jeg begynte å snakke om Jonas. Med ett klarnet stemmen min og jeg kjente jeg ble selvsikker i ordene jeg serverte. Like etterpå løftet jeg også blikket og møtte blikket til mange av dem som satt i salen. 

 

Klart og tydelig fortalte jeg om min opplevelse om å få Jonas. Jeg kjente jeg ble engasjert og hadde vanvittig mye på hjerte. Siden beina ikke var helt med meg på laget måtte jeg lene meg til bordet under hele innlegget, men jeg prøvde å bevege hendene og bruke blikket for å fange oppmerksomheten til foreldrene som satt i salen.  Stemmen min brast ikke når jeg fortalte om de spesifikke følelsene, stikk motsatt, jeg ble enda mer sikker i at det jeg sa var viktig for andre å høre. Det vanskeligste var egentlig når jeg kunne se at noen av foreldrene som satt i salen fikk tårer i øynene. Da kjente jeg virkelig på hvor sårt dette temaet kan være til tider. Jeg ble med ett slått tilbake til tiden der bare ordet Downs, var så sårt at jeg kunne knekke sammen i gråt. 

 

Dette var virkelig en opplevelse jeg med glede gjentar. Det å få muligeheten til å være en slags veiviser for foreldre som kommer etter, det gjorde godt. Jeg beviste for meg selv og Jonas at jeg er komt ett langt, langt stykke siden den gang han kom til verden.  Den ubeskrivelige stoltheten jeg kjente på når jeg stod der oppe, den gav ett slags rush i kroppen. Ikke stolthet over meg selv, men stolthet over Jonas og hva vi sammen har fått til gjennom disse årene. Det føltes nesten ut som jeg hadde drukket 3 store redbull på rappen forså å legge meg ned for å slappe av. 

 

Hvis noen av dere foreldrene som var på det startkurset, leser dette her, så må jeg bare igjen få takke for at jeg fikk komme å fortelle min histore. Det var en utrolig stor opplevelse for både meg og jeg er sikker på at den gang Jonas blir stor nok, så skal jeg fortelle han hvordan det at han kom til verden, har gitt meg muligheten til å hjelpe andre. 

 

 

 

Signatur

Den travle 3 åring.

Jeg våkner av at han kravler seg oppi sengen min og raskt konstaterer at han trenger mer plass. Mamma må fint finne seg i å hoppe seg innover i sengen. Han legger hodet helt inntil mitt og passer på at hånden hans berører min, bare sånn at han vet at jeg er der. Bæ og fox`en ligger trygt i armkroken hans. Ryddig som han er spør han med jevne mellomrom om det er tid for å stå opp nå. Drar forventningsfullt gardinene til side for å se om det er blitt lyst ute, er det antydning till å kunne se hagen, er det nemlig morgen.  " Maamma min, skal vi gå på badet og stella oss". Ikke ett eneste fiber i kroppen min vil stå opp, men setningen han serverer meg så altfor tidlig får meg til å dra på smilebåndet. Det høres liksom så koselig ut når han spør. Jeg trekker dynen over hodet og sier jeg trenger bittegranne lengre tid. " No då mamma". Gutten har forsiktig lirket dynen vekk fra ansiktet mitt å smiler til meg med det perlehvite smilet sitt. Den lyse luggen hans får han til å se riktig så søt ut. 




Jeg hiver etterhvert beina på gulvet. Sammen piler vi alle tre inn på badet. Det første som møter meg er som regel toalettpapir utover hele gulvet. Ikke tro vi ikke har hatt det oppe i familierådet opptil flere ganger, at dette er uakseptabel oppførsel, for det har vi. " Ka faen Leander?".  Med øyne som sandpapir, håret til alle kanter, med trusa litt for langt inni rompa, står mor der og spør på ekte Oddisk, hva i alle dager som er skjedd inne på badet. Det lille trollet av en sønn jeg har, skrur på sjarmen for alt det er verdt. " Uuuuunsjuuuul mamma, eg bare leikte".  Vi steller oss som avtalt. En etter en. Av og til lurer jeg på om han har en slags usynlig bryter som blir skrudd på når vi går på badet, da forsvinner nemlig den skjønne, forsiktige gutten som var inne å vekket mammaen sin. Gutten blir plutselig en sær kryssning av Kung Fu Panda, Langemann og Kaptein Krok. Fra vi kommer opp i stuen er høygiret på. 

 

Lysluggen min joggar att og frem i stuen. " Leander, vi går når vi er inne". Med raske bevegelser løper han i ring rundt meg, mens latteren triller ut av han. De første 7 gangene han får beskjed må jeg bite meg i leppa så jeg ikke begynner å le selv. Den 8 -- gangen har jeg vel egentlig brukt opp tålmodigheten. " Maaamaaa, kan eg få nekkebrød med prim?. Shitt, i dag er det selvsagt tomt for prim. " Vi hakkje prim Leander".  Gutten veksler fra å ligge henslengt på sofaen til å krele seg rundt i ring mens ansiktsfargen, som for sekunder siden var normal, blir rød som en tomat.  Storebror gir både han og meg ett oppgitt blikk over brillekanten, nå er de i gang igjen. Etter å ha forhandlet frem at baconost, syltetøy, skinke, egg eller ost er likeså gode alternativ har gutten endelig fått normal ansiktsfarge igjen. Når jeg kommer inn i stuen med frokosten og setter meg vedsiden av han, legger hodet litt på skakke og takker så fint for maten. " No må du eta heile knekkebrødet no då Leander, og ikke bare sleika av pålegget". Med glimt i øye er tungen hans allerede halvveis over knekkebrødet. " Eg skal spisa opp". Frokosten går det trått med, gutten som alltid spiser, spiser ikke alltid så raskt eller mye, det kan til tider virke som det er tilfredsstillende nok å ha noe på fatet sitt. 




Turbo diselen skrues plutselig på igjen. Storebror har hvert så syndig og hente frem kaptein sabeltann flagget OG sverdet. Slike ting blir det bråk av. Lillebror hiver seg ned fra sofaen, galloperer bortover stuegolvet, røsker til seg både sverd og flagg og roper i ekte enebarn stil " Det e mitt, Nooonas". Jonas har lært fra de 2345422 andre gangene han har sneket til seg sabeltann effekter, at ingenting trengs å gis uten en kamp. Ett skikkelig basketak utvikler seg på kjøkkenet. Mens storebror finner frem all kraft han har, bruker lillebror all sin tyngde til å få overtaket. Det ender som alle søskenkrangler gjør, med tårer. Mamma må nok en gang inn som fredsmegler. Før jeg har fått sukk for meg, er 3 åringen min allerede i ført sabeltann hatt og står med kostymet sitt i hånden. " EG e jo kaptein Sabeltann mamma". Jeg bryter ut i latter når han kikker opp på meg med sinteblikket sitt og lager seg til med utallige fjes.

 

Mens han synger Sabeltann og full hals, fekter med sabel, veiver med flagg og tramper myndig att og frem, melder tissetrangen seg. Av med kostyme, av med stillongs, trusen klarer han jo selv 9 av 10 ganger. Etter litt forhandling om at store gutter som går uten bleier også klarer å gå ned helt alene på do, springer han ned trappene. Det går opp for meg at det har tatt litt for lang tid nede på badet. Dette var selvsagt en av gangene der han ikke fikk av seg trusen sin selv. " Oisann" sier han i det sokken min treffer en stor våt flekk på badegolvet. Han har allerede funnet en ny truse i skuffen, jeg smiler i det jeg ser at begge beina er presset med makt gjennom ett hull. Det er rart hvor selvstendig en treåring er. Jeg trekker pusten og tenker at uhell, de skjer, mens jeg fantaserer om skoleårene når alle dobesøk vil gå henn i stillhet. Ingen " Eg e feeeeerdig". Ingen " Oisann".  Ingen " Det kom litt bæsj og mamma". 

 

Travhesten min blir utålmodig etterhvert som timene går. Det begynner å bli kjedelig og trave att og frem, opp og ned. Vi må ut. Leander trives ute uansett vær.  All natur skal sjekkes ut. Enten det er en mosedott, hundebæsj, tomflaske eller pinne. Det skal kjennes på, luktes på, snakkes om, analyseres og allerhelst, om mulig, kastes opp i luften. Jeg blir raskt informert om alle turene han har gått med barnehagen, med tante, med besten, med pappa og selvfølgelig med Daniel. På en halvtime er vi inne på minst 40 ulike tema. Alt fra hvorfor noen mennesker er i himmelen, til hvorfor det er asfalt på veiene. Hvis jeg svarer med mmhm, er han der med en gang. " Snakk skikkelig mamma". Alle utallelser han kommer med, skal helst utvikle seg til lange omfattende samtaler. Nok en gang trekker jeg på smilebåndet av gutten min, som er altfor nyskjerrig på verden der ute. Han minner meg sånn om meg selv. 

 

Vel hjemme igjen skal middagen lages. Flere kokker, mere søl er ikke noe Leander er kjent med, derfor skal han alltid hjelpe.  Det å hjelpe betyr også smake. Alle grønnsakene skal inspiseres av munnen hans. Kjøttet også. Med to små hjelpere rundt grytene, blir etterhvert matlagingen også en liten utfordring. Som lyn fra klar himmel kommer trassen, det som for sekunder siden kunne se ut som ett utklipp fra 7 heaven, er nå plutselig blitt enn dårlig kopi av Gordon Ramsey rydder opp. Sjellsordene hagler fra minstemann som er rasende på at storebror fikk helle oppi melet som skulle til sausen. Tårene spruter og tålmodigheten er for lengst forsvunnet, med en unge under hver arm settes de ned i sofaen. Jeg lager resten av middagen alene, med jevne avbrudd av Leander som er blitt så sulten at han nesten holder på å dø.  Jeg får hjelp til å dekke bordet, han gir meg en stor klem og sier " Du e så snill du mamma min". Etter en stund takker han fint for maten og tar med seg fat, gaffel og glass ut på benken på kjøkkenet. 




De resterende timene går til film på sofaen, dyre Lotto, leking med brannstasjonen eller bare min helt egne sabeltann forestilling. 

 

" No e det kveld, sier jeg med bestemt stemme. Klokken nærmer seg syv. Han følger like entusiastisk etter meg inn på badet som han gjorde til morningen. Etter noen rundet inne på badet der han bare MÅ dra fingen sin langs listene mens Bæ og fox kastes rundt på, blir tenne pusset og nattasangen sunget. " God natt skatten min, eg elske deg". " Eeeeeelske deeeeij mamma".  I det jeg skal lukke døren kommer det noen ønsker, litt informasjon om morgendagen, litt analyser av dagen og alltid en påminnelse om at lyset må stå bittegranne på. Det blir raskt stille, når jeg kikker inn til dem etter at stuen er ryddet for leker, matrester, melkeglass, saftflekker osv, ligger den lille lysluggen min så fint i sengen sin, med Bæ og fox under armen. Nok ett smil klarer han å hente frem hos meg, mens jeg tenker over dagen og hvor heldig jeg har hvert som har fått akkurat dette lille trollet av en sønn. 

 


Signatur

Et kvart århundre.

I dag fyller jeg altså 25 år. Tenkte dette var en fin mulighet til å fortelle dere litt om meg. Noen av dere har gjerne lest litt om min oppvekst tidligere, men kanskje dere leser noe dere ikke var klar over. Hvem jeg er, hva jeg har opplevd, hvorfor jeg er blitt som jeg er blitt. Vi har alle ett utgangspunkt når vi blir født, men det vi opplever påvirker oss. Hvordan vi velger å håndtere det vi opplever vil etterhvert også forme oss til de menneskene vi blir.

 

Jeg ble født inn som minstemann på en søskenflokk av 3. Jeg hadde en storebror som var 6 år eldre enn meg og en storesøster som var nesten tre år eldre.  Allerede som barn var jeg oppfinnsom. Fantes det mulighet for oppmerksomhet tok jeg den på uten å tenke over konsekvensene av valgene mine. Jeg hadde en besteveninne i barnehagen som jeg var med hver eneste dag. Hun var den eneste jenten jeg likte. Ellers var jeg bare med guttene. Tiltross for at jeg alltid var høyt og lavt syntes jeg aldri noe om å gå lange turer, da ble jeg vrang og vanskelig. Jeg hadde som barn veldig mye samvittighet, jeg taklet dårlig å lyge. Husker spesielt en gang jeg stjal en lekebil fra barnehagen og brukte hele ettermiddagen hjemme på å ha vondt i magen fordi jeg visste jeg måtte fortelle dette til mamma og at hun ville bli sint.  Jeg har siden jeg var barn alltid sovet på ettermiddagen. Jeg sovnet over alt, under stoler,bord, i skap, på gulvet, i sofaen, men ble jeg lagt i en seng, da klarte jeg aldri å sove. Jeg hadde og har vel egentlig fortsatt en vanvittig fantasi. Noe av det kjekkeste jeg visste, var å leke rollespill. Jeg kunne leke i timesvis. 

 

Mamma og pappa skilte seg når jeg var rundt 4-5 år. Mamma traff fort en ny mann som vi flyttet inn til. Han hadde to barn i fra før. En jente og en gutt. Vi gikk fra å være en liten familie til å raskt bli en storfamilie med "mine, dine og våre". 

 

Når jeg etterhvert begynte på skolen var jeg pliktoppfyllende, men jeg slet med konsentrasjonen. Det var mye gøyere å prate med bestekompisen min fremfor å lytte til hva læreren sa. Samtidig hadde jeg god kunnskap, jeg visste mye om mye.  Da vi skulle begynne å lære og skrive syns jeg ting ble vanskelig. Jeg gjorde mitt beste men ordene stokket seg alltid om. Ettersom jeg var så flink å lese og ikke viste noe tegn på at jeg slet, trodde lærerene år etter år at dette kun dreide seg om "slurving". Det var ikke før jeg gikk første året på vidergående at jeg fikk bekreftet at jeg hadde dysleksi. Hele barneskolen var jeg en slags uro-kråke, men ikke av den stygge sorten. Jeg var en snill jente som fikk fryktelig dårlig samvittighet dersom jeg visste jeg hadde hvert stygg med noen for å tøffe meg. Hvert år var jeg elevrådsrepresentant, enten som vara eller som leder. Det kom tidlig frem at jeg likte meg i lederoller. 

 

Det skjedde noe med den prate-glade men dog så pliktoppfyllende jenta når jeg startet på ungdomsskolen.  I løpet av sommeren endret jeg personlighet. Jeg som alltid hadde hatt en enorm respekt for " de voksne" kunne plutselig bli både frekk og ufin.  Etter to måneder på ungdomsskolen var jeg allerede nedsatt i lite godt i oppførsel og nokså godt i orden.  Hjemme var det kaos. Jeg som aldri hadde tenkt tanken på å ruse meg, ble tatt urinprøve av og såkalt eyetest dersom jeg kom for sent hjem. Det at jeg endret meg sånn gjorde selvfølgelig mine foreldre bekymret. Men at tilitten var brutt før jeg i det hele tatt hadde gjort noe for å bryte den, gjorde det vel lettere å "gi faen". Jeg begynte tidlig å drikke alkohol.  14 år gammel ble jeg sendt på sykehuset med en promille som ingen har godt av. I stede for å ta lærdom brukte jeg enhver annledning på å drikke meg full å glemme det som gjorde vondt.  Skoledagene mine var preget av at jeg skapte mye uro i timene. Noen lærere gjorde en ekstra innsats for å håndtere meg mens andre bare gav opp. Det de ikke klarte å se var at jeg trengte at noen så meg. 

 

Ettersom jeg hadde en slags lederolle var det tapt sak å kaste meg ut fra timen. Jeg husker spesielt ett tilfelle. Da hadde jeg hvert så vemmelig mot musikk-læreren min at han kastet meg ut og sa jeg aldri skulle komme tilbake til hans time. Han klarte ikke å forholde seg til meg mer. Det tok en time før fire andre elever ikke ønsket å være i hans timer, noe som resulterte i at jeg fikk komme tilbake.  Selv om jeg oppførte meg som en drittunge uten sidestykke fantes det lærere som forstod at dette handlet mer enn bare om dårlig oppdragelse. Naturfaglæreren min på ungdomsskolen hadde jeg vanvittig respekt for. Hun gjorde noe med meg, om hun kunnne se eller om det bare var at hun likte slike "problembarn" det vet jeg ikke. Desverre hadde vi en rådgiver på skolen som tidlig uttalte at " jeg kom fra ett sånt hjem som gjorde at jeg ble sånn".  Den samme mannen sa også til meg " Du Gunn-Britt SKAL gå ut ungdomsskolen med God i orden og Oppførsel". Tanken som da slo en ungdom i opprør var jo da " Skal vi vedde?". Det som alikevel fulgte meg hele veien var at jeg slet mye med dårlig samvittighet.  For jeg ønsket jo bare at noen skulle se at jeg ikke hadde det så greit, og jeg var vant til å få oppmerksomhet på negativ oppførsel så dette ble en enkel måte å bli sett på. 

 

Når jeg begynte på vidergående hadde jeg truffet Kjartan. Jeg var oppetter ørene forelsket, men der måtte jeg også en lærer som virkelig tok tak i ressursene mine. Det tok henne 1 mnd å se at jeg ikke kunne sitte med hvem som helst. Satt jeg med "flinke elever" var karakterene mine på  topp. Satt jeg med elever som likte å prate, ble fristelsen for stor til at jeg orket å følge med. Hun tok meg under vinge sin, vi snakket aldri særlig om det som var vondt å vanskelig for meg, men hun var stødig når jeg ble sint. Ikke kjeftet hun, hun bare stoppet opp. Kikket på meg til jeg ble stille, før hun fortsatte. Hun respekterte meg som person, men forventet også at jeg respekterte henne. 1 året på vidergående hadde jeg min aller første GOD i oppførsel, ordenskarakteren gikk det desverre ikke like godt med, men jeg husker når jeg så den G`en så strålte jeg. Siden karakterene mine alltid har holdt stand, så fikk jeg aldri penger for gode karakterer. Men den gangen fikk jeg penger og det gav mersmak. 

 

2 året på Vidergående flyttet jeg til Husnes. Jeg startet året med å utfordre lærerene her også. Men, her hadde jeg en mannlig lærer som også klarte å se bak all uroen. Jeg gikk ut andre året med 4,6 eller 4,7 i snitt. Ting begynte å falle på plass. 3 året på vidergående fikk jeg det vanskelig igjen. Jeg skulket mye. Ettersom jeg hadde gått på barn og ungdom så ble overgangen til Allmen påbygg og mye "grå" læring for kjedelig for meg. Jeg trengte å bruke meg selv for å lære. Jeg måtte ha noe som engasjerte meg. Heldigvis klarte jeg å bestå og få studiekompetanse. 

 

Året etter tok jeg meg ett friår. Jeg søkte egentlig på sosionomstudie i Kristiansand, men kom ikke inn. Derfor begynte jeg å jobbe i barnehage. Der trivdes jeg veldig godt. Det var også her jeg jobbet når jeg ble gravid med Jonas. En tid jeg ser tilbake på med ett stort smil. Resten av historien kan dere jo. 

 

Nå sitter jeg her, 25 år og tenker tilbake på livet mitt. Jeg er glad jeg har opplevd de sidene av livet som jeg har opplevd.  Jeg er glad jeg er blitt den jenta jeg er i dag.  Så kjære dere der ute som jobber som lærere eller jobber med barn/ungdommer generelt. Ikke tenk at all uro skyldes dårlig oppdragelse eller vemmelige barn. Ikke tenk at det bare er de stille jentene som sliter. Ikke gi opp på dem som til tider kan virke som ett håpløst tilfelle. Ikke døm barna selv om de kommer fra en "sånn" familie. Det finnes håp for alle og det kan hende at akkurat DU blir den personen som har troen på oss, som gjør at vi ser at vi kan. 

 




 

 

 

 

Signatur

Påtide å åpne opp for litt kjærlighet?

Det er ikke ofte jeg skriver om kjæresten min her inne. Han ba tidlig om å ikke bli eksponert på bloggen. Det sa jeg at jeg skulle respektere, derfor har han aldri blitt nevnt med navn eller bilde. I kveld tenkte jeg å dele litt med dere likevell. 

Mange har komentert at jeg har fått en glød i øynene som var fraværende før. At jeg ser lykkelig ut. At jeg smiler med hele ansiktet. Ja, jeg gjør det. Jeg er lykkelig. Jeg har hvert så heldig å finne en gutt som utfordrer meg og som godtar alle sidene av meg. Det er mange sider av meg som aldri finner veien til bloggen, som kjæreste er jeg mange ting.  Jeg kan til tider ha behov for akutt nærhet og gode ord, mens jeg i det andre sekundet trenger frihet og egentid.  I løpet av en samtale kan jeg veksle mellom alle sinns tilstander som finnes. Likevel er han der. Trygghet var ikke ett ord jeg trodde jeg kom til å bruke når jeg skulle forklare han, men når jeg tenker med om, gir han meg trygghet. Selv om vi ikke er kjæresteparet som fullfører hverandres setninger, eller som har dype samtaler om fremtiden, så har vi det godt. 

 

Når vi ringes om kvelden tar det han nøyaktig 2 sekunder å høre om det er noe galt. Han er den eneste personen jeg vet om , som noen gang har snakket meg til fornuft når blikket mitt er svart. Ingen har klart det noen gang. Ikke lærere, ikke foreldre, ikke psykologer, ikke tidligere kjærester, ikke søsken eller venner. Det er kun han som jeg vet om som har klart, kun med ord, å få meg til å roe meg ned. Første gang han gjorde det, begynte jeg å gråte på vei hjem. Jeg forstod at selv om vi ikke har skrevet fremtiden vår i stein, så har jeg funnet en jeg ikke vil bytte ut med noen.

 

Jeg har funnet en gutt som er god mot meg, som setter pris på meg, som ikke tar meg forgitt, som godtar alle sidene mine selv om de til tider kan være utmattende. Forholdet våres er ikke helt a4. Akkurat nå kjenner jeg det er helt greit. Klart jeg ønsker meg en mann som jeg kan våkne opp med hver morgen, men i dag holder det at jeg vet at han er der.  Klart jeg en gang ønsker å stå hvit brud, men det er ikke avgjørende for at forholdet våres skal bestå. Det at vi allerede har jobbet oss gjennom så mye allerede, gjør at jeg føler vi står sterkt når det blir vanskelige dager. 

 

Når alt kommer til alt så vet jeg at det ikke er sikkert at vi lever lykkelig alle våre dager, men jeg vet at jeg har blitt ett bedre menneske av å være sammen med han. 

 

Forholdet vårt har hvert som en berg og dalbane, men det er ingen andre jeg ville delt sete med enn akkurat han. 

 




Signatur

Dance like nobody is watching

God kveld!

 

Det ble så altfor tidlig morning hos oss i dag. Klokken ringte 05.20. Jeg hadde selvsagt allerede selskap i sengen. Jonas kom inn til meg i halv fire tiden og Leander kom rett før klokken ringte. Det ble full jubel når jeg fortalte guttene at de skulle til farmor og besten i dag mens mamma skulle på jobb noen timer. Jonas skubbet meg ut døren, og gliste fra øre ti øre. Noe som gjorde det veldig greit å gå på jobb. Dagen gikk forbi i sneglefart. Men jeg fikk en utrolig flott avsluttning på dagen så jeg gikk hjem med ett smil om munnen. Guttene ville egentlig ikke være med meg hjem, men etter noe overtaling ble de med meg hjem. 

 

Rebecca ventet på oss når vi kom inn dørene. Hun hadde ryddet kjøkkenet mitt og det var utrolig deilig å komme hjem til.  Etter en liten avslappning på sofaen var det klart for lek og morro. Jeg merker at Leander tester ut grenser så det holder. Men det som er veldig fint å se er at han tar til seg tilbakemeldingen han får.  Klarer jeg å holde meg rolig når det står på som verst, er det helt tydelig at han faktisk hører etter og forstår hvorfor det ikke er greit at han gjør som han gjør. 

 

Jonas begynte spontant å synge en helt ny sang i ettermiddag. Epler og pærer. Det tok litt tid før jeg hørte hvilken sang det var.  Tror jeg måtte spørre han fem ganger hva han sa og Jonas han gjentok. Ofte pleier han bare og nynne, men i ettermiddag øvde han seg på uttalelsen. Det hørtes mest ut som om noen bablet og gjorde tunge øvelser, men for oss som kjenner Jonas har vi lært oss teknikker for å gjennkjenne ord. Etterhvert kom det flere og flere ord der man tydelig kunne høre hva han sang. Det var slik ettermiddagen vår tok en litt annen vending. 

 

Jeg begynte å danse rundt i stuen og synge for full hals. Dette falt i smak hos begge guttene. Det er få ting de synes er så gøy, som når mamma slipper alle hemninger å bare danser.  Vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men når stuen min er full av barnelatter og leker, da kjenner jeg virkelig at livet er godt. Det finnes ikke noe mer herlig enn ett barn som hiver etter pusten fordi latteren tar helt overhånd. Det er fint lite som får min egen latter til å komme frem, så godt som når ungene tuller med meg. Etter en stund med dans og sang, fant vi ut at vi skulle turne litt på gulvet. Leander gjorde flere forsøk på å gå i bro, men med en kropp som ikke helt klarte å koordinere seg var det ikke så lett. Jonas hadde da mistet fokus og var mer opptatt av knappen på Tven. Da fant vi ut det var på tide og finne frem Gruffaloboken å gjør oss klare for kvelden. Nå er begge to i dyp søvn i sengene sine. 

 

Ha en fortsatt fin kveld !

 

 










Signatur

Endelig helg ?

God kveld.

 

Da er ungene pakket inn under dynene sine og det er allerede stilt. 

 

 

Når klokken ringte i dag ville jeg helst bare snu meg rundt å sove videre. Det ble sent før øynene endelig lukket seg i går. Leander kom tassende inn til meg i fire tiden. Jeg ligger alltid innerst mot vinduet mens den andre siden er mer en klar for ett lite troll. Dynen ligger fint slik at han bare kan smette kroppen sin inn under den tykkeste dynen. Å tro dere meg han er mer en velkommen. Ingenting er så koselig som når jeg kjenner kalde barneføtter som varmer seg inntil meg og hører hvordan pusten deres blir roligere før de sovner igjen. Men hva tror dere skjer natt etter natt ? Han kommer opp i sengen på min side, presser meg over på den andre siden der jeg ikke er vant med å ligge. Ikke misforstå, jeg sovner der også, men jeg skjønner det bare ikke. Hvorfor skal det på død og liv skje på min side og ikke på siden som er ledig ? I dag var intet unntak. 

 

Etter at vi kom hjem i dag tok vi det bare helt rolig.  Siden guttene hadde smøremat i barnehagen hadde vi bare noen skiver til "middag" så spiste vi heller havregrøt til kvelds. Det ble selvsagt spilt litt dyrelotto i dag også. Leander var litt mer med på reglene i dag, men jeg ble faktisk litt usikker på om jeg har lært dem reglene riktig. Er det ikke slik at det bilde som vises skal gis til den som har brettet også blir det automatisk dens tur?  

 

Jeg har jobbehelg i helgen. Har stresset meg ihjel for å finne barnevakt denne gangen. Jeg fikk byttet til tidligvakt i dag så da trengte jeg bare hjelp i morgen på tidligvakt og søndag til en ettermiddagsvakt. Heldigvis stiller farmor opp som alltid i morgen tidlig og Rebecca skal faktisk ha dem Søndagskveld. Hva skulle jeg gjort uten gode venner ? 

 

 









 

Ha en fin kveld! :)

Signatur

Enkel middag.

Hei!

 

I dag ventet endelig en etterlengtet fridag. Jeg hadde store planer om å gå meg en lang tur, men fant ut at husvasken jeg hadde tenkt å vente med til helgen faktisk var mer nødvendig enn turen. Derfor valgte jeg å først rydde også heller gå en litt kortere tur. Huset ser nå endelig levbart ut igjen.  Klærne som har skreket etter rettferdighet i skittentøyskurven er nå rene og pene og klar til bruk. Jeg fikk også kjøpt meg nytt minnekort til speilreflekskameraet i dag. Virkelig på tide at det kommer noen nye og skikkelige bilder på bloggen igjen. Der er veldig lettvindt å ta bilde med telefonen, men desverre blir ikke alltid kvaliteten like godt. Jeg merker det er lenge siden jeg har brukt kameraet nå, men etterhvert vil nok gamle kunster vise seg igjen. 

 

Guttene fikk være med å vaske bilen min i dag. Leander er alltid like tøff før vi skal kjøre inn i vaskehallen, når rulle kommer over bilen kikker han på meg og hvisker
" Det e litt skummelt mamma".  Bilen ble hvertfall skinnende vakker. Når vi kom hjem var klokken blitt mye. Jonas og jeg tok oss av middagslaging mens Leander slappet av på sofaen. I dag ble det enkel middag. Karbonadedeig, brokkoli, gullerøtter i fløtesaus med fullkorn makaroni til. Guttene elsket det. Jonas har endelig begynt å spise brokkoli og gliser fornøyd når han holder en opp. Det ble endel overtaling før gutten faktisk begynte å spise grønnsaker, men nå går det som en lek. Leander mente at han ikke trengte brokkoli for det spiste jo ikke Kaptein Krok. Etter en liten hvit løgn om at Kaptein Krok måtte ha brokkoli for å kunne bruke kroken sin, forsvant alle sammen sakte men sikkert inn i munnen hans. 

 

Det ble ikke mye søvn i natt, men jeg har hatt noe å gjøre i hele dag så jeg krysser fingrene for at natten i natt blir god.  Jeg får besøk i kveld, så i ovnen står nå bakt potet, pepsi maxen er lagt i kjøleskapet, lys er tent i hele leiligheten så nå skal bacon stekes og resten av tilbehøret legges i skåler før besøket detter inn dørene. 


Ha en fin kveld! 

 




Signatur

Ansvarsgruppemøte.

Tusen takk for den massive støtten jeg fikk etter å ha annonsert at vi faktisk skal flytte. For noen kom det gjerne som ett sjokk, men jeg har mistrivdes sånn i denne kommunen her nå i lengre tid. Kjenner det går utover hverdagen min i såpass stor grad at jeg velger å gjøre noe med det før det går for langt.

 

I dag har vi hatt ansvarsgruppe møte for Jonas. Det krever nok fortsatt mer av meg enn jeg helt klarer å merke i forkant. TIdligere hadde jeg skikkelig vanskeligheter flere uker i forkant, det fantes ikke noe jeg grudde meg til mer av alle ting vi må gjennom, enn nettopp disse ansvarsgruppe møtene. Det er ingenting som minner meg mer på at Jonas har Downs enn akkurat disse møtene.  De siste par årene har det heldigvis blitt lettere, men i dag var jeg helt utkjørt etter møte. Det føltes nesten som all energi jeg hadde ble tappet ut av meg fortere enn jeg fikk snudd meg rundt.  Jonas fikk skryt han, fra alle kanter, men hele situasjonen rundt Jonas nå er bare ett eneste stort puslespill av mennesker. 

 

Jeg er ett følelsesmessig vrak i dag. Går fra å være kjempe gla, til å bli trist og ta til tårene. Har vridd meg i sengen mens gråten tømmes ned i puten. Etterpå føler jeg meg helt tom, som om alt jeg eier av følelser er borte vekk. Jeg er en person som ikke liker å kjenne på negative følelser og som virkelig går i kjelleren dersom jeg ikke finner noen fluktvei fra det som gjør vondt.  Jeg er himla god på å takle motstand, helt til jeg faktisk ikke finner noe løsning, da er jeg veldig flink på å bare se det negative. I dag er det bare en sånn dag der jeg ikke finner noe som helst løsning. 

 

Heldigvis har guttene og jeg hatt en fin ettermiddag. Først lagde Jonas og jeg middag. Svinekjøtt med brokkoli, sopp og fullkornspasta. Guttene syns det var kjempe godt. Etter at de hadde sett Ole brum på film, fant vi ut at vi skulle bake brownies. Herregud som jeg har tenkt og drømt om brownies de siste dagene. Røren ble selvsagt litt for tykk og brownisen min ble en stor sjokoladekake-ish-greie.  Bare til å innse at denne jenta aldri blir noe husmormatriell. Mens kaken stod i ovnen fant Jonas frem dyrelottoen å ville spille. Det som var litt gøy å observere var at Jonas hadde stålkontroll på spillets regler og forløp, mens lillebror derimot hverken fant roen eller evnen. Det høres gjerne rart ut, men slike små seiere er så viktige for meg. Små glimt der Jonas bare kan være storebror. Leander er blitt så stor å flink nå at han har gått forbi Jonas i det meste, men akkurat her kom han altså litt til kort.  Jeg ser det når jeg skriver det at det kan høres litt brutalt ut når jeg gleder meg over at Leander faktisk ikke helt forstod reglene, men prøv å forstå at jeg ikke gledet meg over det, men over at Jonas forstod. 

 

 

Takk gud for fridag i morgen. Da skal treningsklærne på og musikken kobles til ørene før ho mor tar turen til fjells. Huset hadde nok trengt seg en kjempe vask, men jeg får heller prøve å få unna litt husvask i helgen. 

 

 




Signatur

Katta ut av sekken !

Hei!

 

Overskriften sier vel det meste. Tidligere i dag avslørte jeg for mine facebookvenner om hemmeligheten min. Til sommeren flytter jeg og guttene til Stavanger. Grunnen til at det er vanskelig, er fordi jeg er blitt veldig glad i jobben jeg har her i Kvinnherad. Jeg ble som dere kanskje husker,flyttet til en ny avdeling på sykehuset jeg jobber på. Siden Januar har jeg jobbet på en psykosepost. En post hvor jeg virkelig har lært mye.  Om 7 måneder skal jeg altså forlate plassen jeg føler meg så trygg og ivaretatt på,  å starte ett nytt kapitell på en psykiatrisk avdeling i Stavanger, der jeg har fått 100 % fast. 

 

Jeg vil fortelle dere litt om jobben min.  Når jeg kommer om morningen blir jeg møtt av trygge ansikt. Omsorgsfulle mennesker. En utrolig dyktig sjef og en varm og snill ass.leder. Når jeg utfører jobben min vet jeg at jeg har ett helt team i ryggen som støtter meg i det jeg gjør. Skulle jeg feile, er de der og tar meg i mot. Jeg har fått lov å prøve meg frem. Jeg har fått lov å stille spørsmål. Jeg har fått lov å kjenne på mestring. Kjenne på feiltrinn. Kjenne på den gode følelsen over å faktisk ta kontroll i en situasjon der du føler, det du har og si er viktig. Samtidig har jeg fått muligheten til å kjenne på frustrasjonen, fortvilelsen, sinne som også dukker opp når man jobber med psykisk syke mennesker.  Jeg har fått utviklet meg både som sykepleier, men også som person. Da spesielt med tanke på reflektering, empati, forståelse av ulike diagnoser og fremming av menneskets egen verd.  Det jeg har fått med meg i bagasjen min som sykepleier, det er uunværlig. Å nettopp det jeg har med meg i bagasjen har jeg fått fordi jeg jobber her jeg jobber.  Jeg får ikke fullrost plassen jeg jobber på nok.  

 

Det er klart det også er andre ting som gjør flytting vanskelig. Her i Kvinnherad har guttene farmoren sin, som de setter så innmari høyt. De har en god pappa, en super tante og en utrolig varm og snill Besten. Hadde jeg kunne bestemt hadde jeg flyttet hele gjengen ned dit, slik at ingen måtte miste noe. Grunnen til at jeg flytter fra Kvinnherad er enkel og komplisert på en gang. Mitt mål var aldri å bosette meg her for livstid.  Når jeg kikket frem i fremtiden når Jonas ble født så jeg for meg at vi på sikt flyttet til Sørlandet. At Sørlandet ble for langt forstår jeg pappaen veldig godt.  Jeg vet det finnes andre plasser jeg kunne ha flyttet, men når jeg først flytter må jeg også tenke på hva jeg også vil. Jeg vil nærmere familien min. Jeg vil kunne reise å besøke mormor en helg. Jeg vil kunne hjelpe dersom den gamle på Hånes trenger det. Trenger jeg tid med storebror så kan jeg faktisk bare sende en melding og be han komme over.  Guttene kan få muligheten til å få ett nærere forhold til min del av familien. Jeg vil kunne ringe til kjæresten min og be han komme over dersom jeg føler meg utrygg en kveld.  

 

Er jeg egoist? Ja kanskje jeg er det. Kanskje valgene jeg tar nå er helt forferdelige, men jeg klarer altså ikke bo mer i denne kommunen.  Jeg vil til en by der Jonas sine muligheter er større. Der valgene er flere. Der Leander kan velge mellom ulike aktiviteter etter hva han har interesse for. Det er en vanskelig situasjon. Men, jeg skal gjøre det beste utav den.  Guttene vet ikke at vi skal flytte enda. Jeg tror det ville blitt vanskelig for dem å forstå så langt frem i tid, men jeg skal gjøre mitt beste for at overgangen skal gå best mulig. Heldigvis er det bare til Stavanger jeg flytter og ikke USA eller Finnmark. Det er faktisk muligheter for å ta seg en dagstur dersom man har fri eller en helg om savnet blir for stort.  

 



 

Signatur

En mammas tanker.

Hei!

 

Det begynner å bli en stund siden sist jeg skrev. Det er på en måte blitt sånn nå. Det å eksponere seg selv og sine barn har ikke samme gleden lengre. Leserene gir dårlige tilbakemeldinger, ikke bare på min blogg, men generelt i bloggverden. Det er di negative bloggerene som skaper komentarer.  Lesertall er rett og slett ikke alltid nok for å finne tid til å sette seg ned å skrive ett innlegg. Man ønsker tilbakemelding på det man skriver. Det tar tid med en blogg.  Tid man ikke orker å finne frem dersom man ikke føler det gir enn selv noe. 

 

Vi fikk feiret dagen til Jonas. Det ble en fin dag. Selv om det er spesielt å feire sammen når man ikke er sammen. Det er visse temaer man styrer unna, som før var helt normale. Stemningen er nok litt mer trykket enn den ville hvert dersom mamma og pappa var ett par.  Likevel gir det meg glede nok å se at guttene trives med at alle er sammen. En glede jeg skulle ønske flere foreldre klarte å se. Jonas fikk mange fine gaver. En rørt mamma tenkte tilbake på alle de fine stundene som har oppstått gjennom disse årene. 

 

Jeg tenker mye for tiden. På fremtiden. På livet jeg har nå. På alle tingene jeg skulle ønske var anderledes. På familielivet , på den balanserte hverdag, på det trygge. Når bekymringene var andre enn det de er nå. Det vil skje store forandringer i mitt liv fremover. Det er rart å tenke på at jeg snart skal legge bak meg enda ett kapitell av livet mitt.  Helt ærlig har jeg det tøft om dagen. Jeg sover dårlig og det bunner ofte ned i ulike bekymringer. Det positive med å sove dårlig, er at de få timene jeg da sover, ofte er rolige. Ingen drømmer som sliter en allerede sliten kropp ut. Kjartan har hatt guttene denne uken, å det er alltid tøft for meg. 

 

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne kikke frem i fremtiden å vite at dette går bra.  

 

Oss 3. 

 

 

Signatur

I morgen feirer vi hans 5 årsdag.

Tenk det. I morgen skal vi feire dagen til Jonas. Det er enda noen dager til han fyller 5, men det  passet best å feire i helgen. Lille store Jonas. Hvordan vil veien bli videre? 

Jeg husker det som i går. Jeg satt nede i kjellerleiligheten i huset til min Stefar. Min bestekompis bodde der og jeg hadde nettopp tvingt han inn på ett apotek i Odda for å kjøpe en graviditetstest til meg. Jeg tisset på pinnen og la den på stuebordet hans. Jeg satt på den ene siden og han på den andre. " Helvete, den er positiv". Jeg gråt, jeg lo, jeg ristet, jeg skalv, jeg vekslet mellom redsel, glede og ett enort sjokk. Kjartan og jeg hadde akkurat blitt sammen igjen etter en turbulent tid. Ett barn var det siste vi hadde sett for oss. Kjartan var på vei til Odda. Jeg ringte han, tiltross for at jeg ble frarådet å ringe en person som faktisk skulle få vite at han faktisk skulle bli far ,mens han kjørte bil. Abort var aldri ett tema. Jonas var ikke planlagt, men på sett og vis var han jo ønsket, selv om jeg aldri planla det å bli ung mor. Den gang var jeg alt annet enn klar for livet som ventet meg 9 måneder senere. For dem som kjente meg den gang ble de nok ganske sjokkerte over at GB skulle bli mamma. Moderlig, ansvarsfull, voksen eller klar, var vel det siste folk i Odda omtalte meg som den gang. Heldigvis vokste jeg i takt med magen.

 

Ultralyd nr 1 ) Alt ser fint ut. Overlegen måler hoftebeinet. Jeg bemerker meg faktisk det, uten i det hele tatt å vite hva ett kort hoftebein kan bety. Jeg møter en bekjent på Cafe rett etter ultralyden og forteller at han hadde målt hoftebein. Hun betrygger meg med at da er alt bra, for er det noen avvik så ser hvertfall legen det dersom han måler hoftebein. Så nå kan du berolige deg med at du får en frisk og fin sønn, sa hun med ett smil. 

 

Ultralyd 2) Vi reiser på 3D i Bergen. Vi vil vite hvilket kjønn som skjuler seg. Jeg er akkurat 27 uker på vei. Kjartan har kikket litt på nettet om Down syndrom. Han syntes hodet til Jonas såg så rundt ut på ultralyden, på ett merkeligvis forbinder han det med down syndrom. Han sjekker statestikker i forkant og beroliger seg med at det ikke finnes noen statestikker over 19 åringer som har fått barn med downs. Den går nemlig bare ned til 20. Han presser meg likevell til å spørre legen som utfører ultralyden om han har downs. Jeg vegrer meg, men spør med lav stemme om alt er som det skal. Legen smiler mot oss. " Alt ser veldig bra ut". 

 

Ultralyd 3) Tilbake på sykehuset i Odda. Skjermen blir skudd på. Vi er allerede kommet til uke 37. Barnet i magen viser tydelig at det har lite plass. Det blir stille i rommet. Det blir stille for lenge. Vi spør igjen. " Er alt bra?". Joda alt er bra. Blikket mellom jordmor og lege forteller oss likevell at noe ikke stemmer. Nok en gang blir vi forklart at alt er som det skal. 

 

3 uker senere. Dagen før termin blir Jonas tatt med hastekeisersnitt. Jeg skjønner noe er galt fra det sekundet Kjartan viser meg bildet av Jonas, men jeg velger å ikke se det. Jeg tviholder på håpet om at mitt barn er helt etter normalen. Jeg kikker på han. Min lille engel. Uansett hvor mange kromosom du har, så er du min. Jeg bysser, stryker, tørker tårer og smiler. Du og jeg Jonas. Sammen skal vi vise verden. Du kikker og stirrer på meg med usikre øyner. Jeg viker ikke blikket ditt og forteller at jeg er her og skal ingen steder. Du er min nå Jonas. Sammen skal vi klare dette. Det går bra, bare vent å se. 

 

Jeg er 19 år og har nettopp fått vite at barnet mitt har Downs. Bare noen uker i forveien har jeg brukt ordet "Mongis" som ett skjellsord. Tanken over å få ett barn med Downs er en tanke som slår meg og skremmer livskitten ut av meg.  Stakkars tenker jeg. Det kan ikke være lett å være mor til ett "sånt" barn. Så sitter jeg der, 19 år og med ett "sånt" barn i armene mine. Noe endrer seg i meg allerede på sykehuset. Masken jeg har brukt årevis på å bygge opp, brytes ned. Jeg møter meg selv i døren. Ikke bare skal jeg møte en verden full av fordommer. Jeg skal også møte mine egne fordommer hver eneste dag, for resten av mitt liv. Jeg må ta ett valg. Stå for min egen uvitenhet og akseptere at jeg nå er valgt til en oppgave større enn jeg noensinne har sett for meg.

 

Jeg er nå 24 år. I fem år har jeg våknet til ett smil som ikke kan måle seg med noe annet her i verden. Jeg står opp med en følelse av at Jonas kom til meg for en grunn. Jonas har gjort meg til ett bedre menneske, både mentalt og psykisk, bare ved å bli født. Neida, det er på ingen måte bare en dans på roser å være mamma til Jonas. Men, jeg ville aldri hvert han foruten. 

 

Han er straks 5 år nå. Han løper, han sykler, han sparker fotball, han prater, han synger, han viser omsorg, han kjenner igjen bokstaver, han spiller dyrelotto, han teller til 10, han kan stupe kråke, han kan ta på seg jakken sin selv, han spiser og drikker helt selv. For dere er dette sikkert ting dere tar med den største selvfølgelighet at deres barn kan. For Jonas ligger det timesvis, månedsvis og faktisk noen år med arbeid bak. 

 

Jonas. Mamma elsker deg. 

 




Signatur

Så var det disse morningene da?...

Jeg sov i natt. Ikke bare sov jeg, men jeg sov godt. 

 

 

Klokken min ringte allerede 05.15 første gang i dag, men rommet var kaldt og dyna så altfor varm og god.  05.20, dyna er fortsatt varm og god å det siste jeg ønsker er å kjenne med føttene hvor kaldt det er i rommet. " Jeg vil ikke stå opp tenk" skriker kroppen min mens hodet jobber med den fornuftige delen i meg. " Gunn-Britt, det blir ingen dusj hvis ikke du stikker tåsene dine utenfor dyna i dette sekund. I ett lite sekund tar jeg meg faktisk i, å vurdere hvor nødvendig dusjen er. Resornerer meg fram til hvor lite trengt den oppkvikkende og sårt trengte dusjen egentlig er. Men fornuften vinner. 05.25 står jeg på golvet. Kroppen kaster seg nærmest mot sengen og den varme dynen, men fornuften er med meg hele veien inn på badet. I dette sekund går det opp for meg at jeg ikke hører hverken barneføtter eller barneprat. Fra rommet vedsiden av kommer det kun snorkelyder. Kroppen gjør ett siste lille forsøk på å få meg inn i sengen igjen.  10 minutter etterpå står jeg ganske så fornøyd på det varme baderomsgolvet mitt og gir meg selv en "high five" i speilet. Tar meg i å tenke over at jeg fortsatt ikke hører noe til hverken Jonas eller Leander.  

En liten dans i speilet til Ed Sheeran - Don`t før jeg lister meg opp trappene. Får akkurat funnet frem brødet til nistene før jeg hører små føtter tassende over gulvet. " Mamma fædi foooova". Jonas er med sikkerhet våken. Når jeg kommer ned trappene tror jeg begge guttene holder på å få sjokk. Der står jeg, fullt påkledd, nydusjet, stelt og med ett smil. Jeg tror det er smilet som sjokkerer dem mest.  Mamma smiler ikke før hvertfall klokken 10.00 liksom. Guttene får på seg tøy og hverdagen er startet for fullt. Ingen frokost hjemme i dag, da blir det bare stress.  Alt ligger til rette for en god start på dagen, helt til jeg tar det drastiske steget å lukker Maccen mens Leander ser Sabeltann. Dette etter minst 5 beskjeder om at vi må gå. 

 

Som vanlig starter det med at genseren og t-skjorten blir dradd opp på magen, etterfulgt av sukk-stønnende lyder som bare ett trassende barn kan lage. Øynene til minstemann blir fylt med tårer før jeg i det hele tatt får sukk for meg. Det skjer egentlig nesten i sakte film. Guttungen kaster seg i gulvet og vrenger kroppen i de mest fasinerende vinkler. Siden jeg hadde slik en god start på dagen, finner jeg frem pedagog-mammaen ett lite sekund. Setter meg rolig ned på huk og sier med vennlig stemme at vi må gå fordi mamma må rekke jobb og Leander må rekke sin jobb i barnehagen. " Den jobben veit du , der du sjarmere alle di voksne i senk". Leander har ingen planer om å sjarmere noen som helst i dag, TENK. "Neivell, da har ikke jeg tenkt å være pedagogisk heller, TENK". Tar en hylende Leander under armen uten noe mer pedagogisk tenkning, før vi småløper ut dørene. Hele den korte veien til barnehagen får jeg høre fra baksete hvor slem jeg er.  Rett før bilen stoppes blir jeg forklart av min ill-sinte 3 åring at han allerhelst vil kaste meg i bosset med alle bleiene. Da tar latteren overhånd. Ser ut som Leander også skjønner hvor dumt dette blir, for han ler til slutt han også. Jonas kikker over brillene sine og hadde jeg kunne lest tankene hans er jeg sikker på de ville inneholdt noe sånt som " Å dette lever jeg med hver dag"

 

Alt ser ut til å være i sin skjønneste orden, helt til vi kommer inn døren i barnehagen. Da slår plutselig Leander seg vrang igjen. Han vil ikke i barnehagen. Han vil være hjemme med mamma. "Javell, ja, men du veit jo Leander at det e kjekt i ti minutter det også vil du hiva meg i bosse". I mitt eget hode tror jeg faktisk oppriktig at guttungen vil le sammen med meg, men alt jeg får er små hender klamrende til benet mitt. Setter med ned på huk for å snakke litt med han. Jonas har forlengst sprunget inn på avdelingen og funnet en dukke han holder på med. Leander kikker på meg med våte øyner. Han vil virkelig ikke at mamma skal gå i dag. Det er ikke veldig godt å gå når det er sånn. Etter fem minutters kos og prat må jeg gå. I det jeg slipper hendene hans, snur jeg meg og går bestemt ut døren. Skrikene fra gullgutten høres gjennom dørene og bortover gangene. Jeg må alltid vinke hade i vinduet. Jeg blir møtt av en gutt helt oppløst i tårer. Som skriker etter mammaen sin. Selv om jeg vet at gråten stopper så fort jeg har rundet hjørne er det ikke mye inni meg som ønsker å gå fra han slik, men jobben venter. Vinker hade og går med raske skritt mot bilen. 

 

Nå kan dagen endelig starte. 

 

Det blir en del ulike sinnstilstander i løpet av en morning i dette huset. 

 

 

Signatur
Les mer i arkivet » Desember 2014 » November 2014 » Oktober 2014
Photobucket
Hei og velkommen til oss!

En livsglad jente som ble mamma første gang i en alder av 19 år.
Vår lille hjertesten, Jonas, som kom den 11.09.09 er født med down syndrom.
Den 29.04.11 fikk vi enda en liten prins, Leander.

Etter 8 år som kjærester endte forholdet til barnas pappa, og dere kan nå lese om mitt liv som alenemamma til mine prinser, både på godt og vondt!


FØLG MEG

Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket
.

SØK I BLOGGEN

BLA TILBAKE

COPYRIGHT

Blogg.no leverer teknologien bak mammawesterheim. Bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse.

Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Henvendelser kan rettes til hjelp@blogg.no.

Designet vises best i Safari og Google Chrome. Designet er ikke tilpasset mobil/iPad/iPhone. Noen forskjeller vil forekomme i Firefox.

Design og koding av Mamma Moen Design
Photobucket