Forside Om meg Jonas Leander Kontakt

Husk at jeg har to barn.

Hei!

Javell. Jeg lovet dere mer stabil blogging, men den gang ei. Etter å ha lagt bloggingen på hyllen over så lang tid. Ble det rett og slett vanskelig både å finne tema og tid til bloggen.  Etter at jeg flyttet til Stavanger har ting egentlig bare gått i ett. Jeg jobber 100%, jeg er alenemamma til to små gutter som krever sitt.  Jeg skal ha overskudd til både   jobbliv, familieliv og sosialtliv.  Det kan være jeg finne motivasjonen etter at jeg har fått landet litt, men tiden får heller vise.  Vi har hvertfall kommet på plass i Stavanger, guttene har startet i barnehagen og jeg er i full gang på jobb. 

 

Grunnen til at jeg velger å blogge akkurat i kveld, er fordi jeg hadde ett tema. Ett tema som gjerne bare enkelte foreldre kan kjenne seg igjen i, men som alikevel jeg føler er viktig å sette fokus på. 

 

Fredag, jeg har fri fra jobb og ungene er i barnehagen. Likevell må jeg rase fra den ene veninnen til den andre for å få tid til alt før jeg skal på nok ett møte angående Jonas. Det har vært mye møter angående Jonas og det forstår jeg jo så inderlig godt. Di trenger informasjon. En informasjon bare jeg som mamma sitter på, likevel tapper det meg litt. Jeg har nemlig to gutter.  Di spør meg ofte på møtene hvordan jeg jobber med Jonas hjemme. Jobber ? Hjemme er Jonas bare Jonas. Joda vi har noen ting vi finner på som gjerne går utelukkende på at han har Downs, men utenom det finnes det hverken tid eller rom for at jeg skal være pedagog på hjemmebane. Det har gått så langt at når jeg henter guttene i barnehagen er jeg egentlig ganske ferdig om å høre hva Jonas kan/ikke kan. Hvor fantastisk han er og hva han har mestret.  Hva med Leander da ? Han er flink han.  Han trenger ikke en gang at jeg holder han i hånden ned trappene.  Han er selvstendig. Han er kjærlig. Han er omsorgsfull. Og han har mange andre kvaliteter som jeg som mor også har behov for å høre om. 

 

Vi kom hjem fra barnehagen en dag. Da var jeg sliten. Sliten av alt som hadde med downs å gjøre. Jonas kjørte sitt løp med tvangshandlinger og frustrasjon. Vi kranglet over at lekene ikke skulle ut i stuen. Han bare kikket på meg, med di skråstilte øyene sine. Ikke prøvd deg tenkte jeg. Du trenger ikke spille downs korte med meg. Jeg VET at du forstår. Jeg ser at du forstår. Så kastet han seg i gulvet.  Da måtte jeg bare gå inn på badet en tur. Låste døren. Kikket meg i speilet og ønsker det ekstra kromosomet dit peppern gror.  Han stod raskt utenfor baderomsdøren " Maaaaaammmaaaaaaaa" "maaaaaaammmaaaaa! " Nei Jonas, ikke nå, jeg trenger fred. To minutter. Nok en gang tok det i døren. " Maaaammaaaaaaa fædi tissa".  Jeg låste opp døren i en rasende fart. Satt meg ned foran Jonas kikket på han og sa. " Vær så snill Jonas, mamma trenger å skru av. Du har IKKE lov å ha lekene i stuen. Dette vet du. Vær så snill bare forstå.  Jonas gransket ansiktet mitt. " Maaammaaaaa lej sej. Nei svarte jeg kjapt. Mamma er frustrert. " Mamma gla ?". Joda super fornøyd svarte jeg sarkastisk. Jeg vant kampen. Lekene ble tatt med inn på rommet. Samvittigheten min derimot, den gav meg en påminnelse av at di vonde dagene skal være i mindretall av god grunn.  Det gikk så fort. Fra å være fortvilt over Downsen til å tenke at Jonas ikke hadde det godt hos meg var kort.  Jonas burde vært hos foreldre som med glede ville høre om hans fremgang. Jonas burde være hos foreldre som aldri ble lei møter. Jonas burde hvertfall slippe av hans aller tryggeste trengte 2 minutter på badet for å forbanne seg over hele det ekstra kromosomet hans. Hjertet slo hardere og kroppen føltes tung. Det var jo ikke slik det skulle være, men det var slik det ble. Heldigvis så hentet jeg meg fort inn. Visst er jeg rett mamma. Visst er jeg rett person. Jonas vil gjerne oppleve flere sånne situasjoner der mammaen hans trenger både 2-3-4 og gjerne 5 minutter på badet, men når dagen er over så vil han vite at jeg elsker han like mye uansett antall kromosom. 

 

Jeg må bare bli flinkere å si i fra. Fortelle at nå har det vært nok møter på en stund. Fortelle at jeg trenger å høre om Leander også. Forklare hvorfor det blir så viktig for meg. Det vil nok komme en dag når jeg angrer på dette innlegget, en periode der alt går på skinner. Men jeg vet at jeg er nok ikke den eneste mammaen med ett barn med en diagnose eller utfordring som krever mer her i denne verden. Vi av oss som også da har flere barn, har nok gjerne kjent på denne følelsen. Derfor ønsker jeg å fortelle til dere som kommer etter meg, at det er greit og det er helt normalt, tror jeg. 

 



 

 

 

Signatur

"Alle barn er individuelle, utenom barna med diagnose"

Telefonen ringte, det var en hyggelig dame i andre enden. Hun tilbydde meg ett møte. I Stavanger er det nemlig ikke bare komunen som fikser en assistent. Det er en stor by, med flere barn som trenger støtte eller veiledning.

 

Jeg ble invitert på ett møte med ressurssenteret her i Stavanger. Det er disse menneskene som håndterer sakene som gir barn rett på tiltak, som videre skal hjelpe dem å få dekket sine behov. Jeg har jo nettopp byttet adresse og satt derfor uten vedtaket dem hadde fattet rundt Jonas. Det var to damer som tok godt i mot meg.  Det tok en stund før jeg skjønte at di ikke skulle gi meg gode nyheter. Jeg kunne se den ene damen vri seg i stolen i ubehag, mens den andre damen fikk ett blikk i øynene sine som sa " Jeg forstår dette ikke er lett".  Di gav meg vedtaket. Jonas sine timer var redusert med 50%. Han vil ikke lengre ha en assistent som er der for han hver dag, som gir Jonas en mulighet til å delta eller avstå fra aktiviter han mestrer eller ikke mestrer. Det Jonas vil få er 22.5 timer fordelt på en uke med 45 timer.  Jeg satt der og kjente tårene kom i øyenkroken.  Kjente hjerte hamre bak hendene som var lagt i kors over meg , som en slags beskyttelse mot beskjeden jeg nå fikk.  

" Jonas vil få den hjelpen vanlige barn med Down syndrom får".  Det ble stille i rommet en stund. " Dere må lære dere at barn med Down syndrom er like individuelle som vanlige barn" Hvilket betyr kjære dere, at det vil burde ikke være en bås på 22,5 time der barna med Downs i Stavanger fikk sine behov dekket.  La meg i det minste føle at dere ser mitt barn, når dere først velger å bare se hans diagnose. La meg hvertfall føle at Jonas sin mestring og hans utfordringer blir vektlagt når dere fatter ett vedtak. Ikke la meg føle at dere ser diagnosen Down syndrom og tenker " Jepp, rett i båsen med 22,5 time, med di andre med den diagnosen". 

Jonas har bedre språk enn det vi ble forespeilet når vi fikk vite at han hadde downs. Jonas er kortere og mer spe enn andre barn på hans alder med downs. Jonas selvstimulerer seg mye dersom man ikke avleder eller avslutter det han holder på med. Jonas tar dårlig kontakt med andre barn. Jonas gråter /skriker høylytt dersom han ikke mesterer, men gråter veldig stille dersom han slår seg eller får vondt. Jonas viser stor forståelse for farer dersom han ikke er inne i sin egen verden, er han det tar han ut og stopper ikke før noen fysisk er borti han. Jonas kan sitte lenge med en aktivitet, men også denne kan gå over i tvangshandlinger.  Jonas er kjærlig, omsorgsfull, morsom, og kontaktsøkende. Jonas tar ting kjapt når det kommer til ord, men bruker lang tid på å forstå betydningen av dem. Jonas er Jonas. Jonas er ikke en vanlig downs. Jonas har den vanligste formen for down syndrom, men jeg skal love dere at han er like forskjellig fra vanlige barn som de andre barna født i 09 med downs. 

 

" Hva tenker du nå Gunn-Britt". I det sekundet jeg fikk spørsmålet kjente jeg meg igjen fra tidligere ansvargruppemøter, den gang jeg ikke klarte få frem ett ord uten at tårene kom. Den gang alt var så sårt. " Jeg tenker at jeg bare skulle blitt i Kvinnherad" var ordene som fant leppene. Jeg ønsket å ta dem tilbake, i det sekundet di forlot munnen. Trangen etter å trampe i golvet ble stor. Det samme ble trangen til bare reise seg opp å gå fra situasjonen. Flykte vekk fra det som var nytt og skummelt.  Jeg ble sittende, uten å hverken trampe eller å gå. Jeg hentet meg inn igjen etter ett par minutter. Men, jeg merket jeg allerede hadde mistet tilitten til disse damene. Nå måtte jeg bare fullføre møtet, beholde kontrollen over følelsene, så kunne jeg la dem komme i bilen.  Jeg kunne se hun som hadde fattet vedtaket virkelig hadde vondt av meg. Hun kikket på meg og sa " Kanskje vi skal se på dette som noe bra?  Kanskje blir Jonas mer selvstendig av å ikke ha ett menneske rundt seg hele tiden, på den måten må Jonas tilegne seg ny kunnskap i ukjente situasjoner. Jeg kikket opp, vurderte det hun sa. Lot blikket vandre noen runder. Kikket tilbake og kjente på det hun hadde sagt.  Jaja hvisket fornuften, gjerne dette ikke er så dumt? Skal vi kanskje prøve før vi dømmer? Dersom Jonas ikke proffiterer på dette så vil det jo være mulig å klage på vedtaket. Jeg prøvde å lytte til fornuften og møtte blikket hennes mens jeg presset frem ett smil og sa, kanskje det ja. 

 

Så nå lar vi det gå sin gang. Vi prøver. Selv om jeg er sterkt uenig med grunnlaget deres for å redusere Jonas sine timer såpass mye, så kjenner jeg at hun traff noe i meg når hun sa di ordene hun sa. Jeg ønsker jo så inderlig sterkt en Jonas som er så selvstendig som mulig.  For selv om Jonas bare er ett helt vanlig downs barn med 22,5 time tiltak i deres øyner, så er han så mye mer i mine og det er min fordømte jobb og passe på at hans behov blir ivaretatt, vanlig downs eller ei. 

 



Signatur

Guess who ?

Hei!

Tenk det, jenta som nok en gang la ned bloggen skal atter en gang starte opp igjen. Denne gangen med blanke ark, nytt hjem, ny by, ny jobb og tildels faktisk ett nytt liv.

Vi har siden sist flyttet til Stavanger. Den siste uken har jeg pendlet mellom Husnes og Stavanger for å gjør meste parten klart til guttene skulle ha sin første natt her. Selv om det fortsatt gjenstod mye jobb når vi kom ned på tirsdagkveld, så har vi klart oss greit. Noen trassanfall har det jo blitt fra både mor og barn, men alt i alt så ser vi lyst på fremtiden.

I dag var vi på besøk i barnehagen som Jonas og Leander skal gå i. Vi ble tatt veldig godt i mot. Alle bekymringer jeg hadde i forkant er nå bare vage minner. Barnehagen var stor, men når man ble litt kjent, så var det ikke så ille likevel. Guttene så virkelig ut til å kose seg. Leander gikk nesten rett inn i lek og Jonas, var vi vel egentlig ikke særlig bekymret for, han liker jo svært godt nye folk.

I morgen vender vi snuten mot Husnes en siste gang, før jeg går på ferie. 20 juli begynner jeg i ny jobb, det ser jeg veldig frem til.

I går fikk jeg virkelig kjenne på kroppen det å være " Bondejente i by'n". Da stod jeg og en veninne i ett lyskryss, det var ikke en bil så langt øye kunne se, noe som resulterte i at unge frøken Westerheim ikke en gang registrerte det knallrøde lyset som signaliserte stopp. Det ble litt latter rundt hele situasjonen ettersom jeg så klart hadde en overbevisende unnskyldning liggende klar, men som ble totalt slaktet, så moralen er at rødt lys er rødt lys uansett.

Planen videre er å opprettholde bloggen slik at di hjemme på Vestlandet kan holde seg oppdatert om livet til meg og guttene her nede i storbyen. Kan ikke love at alt blir like spennende for alle og lese, men at bloggen skal fortsette å være plassen der ting hverken er perfekt eller overfladisk kan jeg garantere.

Signatur

Utsatt skolestart? Utsatt mamma? Utsatt Jonas?

Var i møte med PPT i dag angående utsatt skolestart for Jonas. De vil ikke skrive noe uttalelse fordi de ikke vet hvilket tilbud Jonas vil få og om dette vil være bedre enn hva han får i skolen. Det at jeg ønsker av hele mitt hjerte at gutten vår skal få bli ett år til i barnehagen er ikke av betydning. Gutten vår som forsatt bruker bleier. Gutten vår som ikke ser stort større ut enn en 3 åring. Gutten vår som vi alltid har trodd vi har visst det beste for.

Nå sitter jeg med en følelse av å stå mutters alene i kampen. Det verste er at det er Jonas det går utover dersom jeg ikke skriver en overbevisende nok sak. Min måte og ordlegge meg og om jeg får med nok saker som taler for,  vil være avgjørende for om gutten min må troppe opp på ny skole høsten 2015. Bare ordet skole får det til å vrenge seg i magen.  Mange foreldre som har barn med downs velger å sende barna sine på skolen, men jeg ser at Jonasen min ikke er klar. Kanskje er hverken han eller jeg mer klar for skolestart til neste år, men da er jeg i hvertfall forberedt.  Vi har hele dette året hvert klare på at Jonas skulle gå ett ekstra år i barnehagen.  Nå trekker PPT seg ut, de kan ikke skrive en uttalelse i en sak der de ikke har fakta på bordet. 

 

Som vanlig kommer den trassende ungen i meg frem. Jeg vil trampe hardt i golvet og smelle med dørene når jeg går ut. Jeg vil skrike at jeg ikke liker dette. Tårene står ytterst i øyekroken. Men nei. Ingenting kommer.  Jeg går ut fra kontoret og setter meg i bilen. Ingenting da heller. Bare en følelse av å ikke strekke til. Skulle jeg sagt noe ? Skulle jeg smelt i bordet og sagt " Helvete heller min sønn er ikke klar for skole, få det inn i hodet å ikke sitt her og fortell meg at DU som har sett Jonas ett par ganger mener at dette vil gå greit". 

 

Stavanger har to-lærer system. Javell? Hva hjelper det gutten min som ikke vil ha utbytte av denne type læring? De som kjenner meg vet at jeg ikke er mammaen som tror Jonas ikke klarer dersom det er en mikroskopisk sjangse for at han vil klare noe. Men akkurat dette er en tapt sak. Fortvilelsen er så stor akkurat nå. Det verste er når ting står på som dette, har jeg bare lyst å gi opp alle planer om å flytte.  

 

Er mine evner som mor gode nok? Tar jeg riktige valg?  Hvorfor mener PPT så sterkt at Jonas vil klare seg fint på skolen, mens alt inni meg skriker at dette er for tidlig? Kjenner jeg ikke min egen sønn godt nok ? Er jeg blitt blind på mine egne tanker om hva som er best for han ? Er det frykten for det ukjente som skremmer meg mest? Vil det å flytte gjerne ikke være så bra for han som jeg så lenge har sett for meg ? 

 

Det er så mange spørsmål og så få svar. Jeg har skrevet ferdig min side av saken. Lest gjennom det tusen ganger og endret det sikkert like mange ganger. I tilegg til denne skal det sendes en sakkyndig rapport. Hvorfor kan ikke min stemme som mor være nok? Hvorfor skal dette være noe som bestemmes av noen som ikke kjenner Jonas. 

 

 

Nei, frustasjonen er for stor til at det kan skrives noe mer akkurat nå. 

 

Er du virkelig skoleklar skatten ? 

 

 

Signatur

2015.

Så har vi endelig gått inn i det nye året. Året jeg tar sats med begge beina og hopper. Kjenner jeg er usikker på hvordan jeg kommer til å lande. Nok en gang skal jeg pakke ned livet mitt å starte opp en ny plass. Kroppen er klar, men hodet kjenner på frykt for det som er ukjent. Det er skummelt å komme til en helt ny plass. Forrige gang jeg gjorde dette var jeg så ung. Hadde ingen bekymringer sett bort i fra om de andre i klassen ville like meg. Denne gangen er bekymringene dobblet med det uendelige.

Vil vi finne en bolig som passer oss?  Vil guttene trives i den nye barnehagen ? Vil jeg takle å være alenemamma? For joda, jeg er jo alenemor nå også, men jeg vet at Kjartan bare er en telefon unna og at foreldrene hans stiller opp uansett.  Ikke minst lurer jeg jo fælt på hvordan det blir å være så langt borte fra pappa? Jeg kan endelig frese i sinne at han aldri besøker meg så det har ikke noe å si hvor langt unna jeg bor, men realiteten er jo at han har jo en stor plass i hjerte mitt uansett hvor lite vi ser hverandre.  Her har jeg også Rebecca. Jeg kan ofte tenke at venner kommer og går, men Rebecca har jeg hatt  i livet mitt siden jeg gikk i barnehagen. Det at hun flyttet til Kvinnherad var utrolig godt for meg og vi har hatt uendelig mange fine stunder her. Klart jeg blir sliten av og til å tenker at det blir godt når jeg får noen dager uten henne, men det går ikke mange dagene før jeg savner å våkne opp med det fjerne ansiktet hun alltid har om morningen. Som om hun ikke vet hverken hvor hun er eller hvorfor hun har blitt vekket. 

 

Det er en ting jeg som menneske er skikkelig dårlig på og det er når jeg ikke vet. Det finnes haugevis av ordtak som sier at man skal leve dag for dag, nyte sekundene og ikke telle timene, osv osv. Jeg er ikke sånn jeg. Det har seg nemlig slik at jeg kan fint like dagen min selv om jeg vet hvordan den vil være.  At den ikke blir helt etter malen, det er helt greit.  Jeg elsker å planlegge uken min. Da spesielt timene hvor jeg er fri fra jobb, for å fylle dem med ting som gir meg glede, energi og minner.  Nå skal jeg til en by. Ikke en liten by heller. En av de store. Nå må jeg faktisk lære meg høyre-regelen på skikkelig. Ikke bare ut i fra hukomelsen etter nesten uhell.  Jeg må bli vant til kø. En annen ting jeg er svært dårlig på. 

 

Samtidig vet jeg at dette er rett for meg. Det er rett for meg å pakke ned livet jeg hadde her og rette blikket fremover.  Helt siden jeg var liten har jeg alltid drømt om å bo i en by.  Jeg trenger å være der ting skjer. Personligheten min har alltid hvert for rastløs for en bygd. Jeg er ikke den som finner roen med syssler. Jeg er jenta som liker å slokne når kvelden kommer fordi jeg er tappet for energi. Energi brukt på barna, på venner, på alle inntrykkene jeg har fått av å gå rundt i travle gater, på ulike aktiviteter enten i form av en tung styrkeøkt eller lang fjelltur. Før da jeg var liten, likte jeg godt når søsteren min gjorde lekser og pratet inne på rommet der jeg skulle sove. Det å høre slike lyder gjorde meg trøtt på en god måte. Derimot kunne jeg ligge våken i timesvis på grunn av den store elven vi hadde rett utenfor soveromsvinduet. 5 år tok det før den ikke plaget meg. 

 

Nå håper jeg ting går fint dette siste halvåret mitt her i Kvinnherad. At det ikke skjer noe uventet som gjør flyttingen vanskelig. At 2015 blir ett år jeg ser tilbake på, med ett stort smil om munnen.  

 





Vet du om en leilighet i nærheten av SUS som kunne hvert grei for oss 3 ? og som er ledig fra Juni ? Ikke tenk to ganger, send meg en melding på facebook eller en mail. 

Signatur

2014 - Året som gikk.

Jeg avsluttet året 2013 med en lovnad om at jeg i   "  2014 skal jeg være mer åpen for å møte nye mennesker, jeg skal la tiden på ettermiddagen gå til sunne aktiviteter for mine barn, jeg skal lytte mer til mennesker fremfor å komme med velmendende råd, jeg skal bruke mer tid på å bli kjent med mennesker jeg har rundt meg før jeg legger meg opp en mening. Jeg skal fortsette å kjempe for å beholde menneskene jeg har i livet mitt. I 2014 skal jeg rett og slett bruke tid på de som gjør meg godt og lære meg å trives med den jeg er" 

 

Når jeg ser tilbake på året som har gått, føler jeg at jeg har holdt det som var lovet. Noen av menneskene som var med meg inn i 2014 er desverre ikke like mye i livet mitt nå, som det de var den gang. Samtidig har jeg fått god kontakt med mennesker som prøver å opprettholde kontakten med meg selv om livene våre er ganske hektiske til tider. Vennskap er som kjærlighet den kommer og går, skal det vare må man kjempe for det, men da må det kjempes fra begge sider.  Det jeg føler jeg har blitt bedre til i løpet av 2014 det er å være åpen for å møte nye mennesker. Jeg har møtt utrolig mange flotte personer jevnt og trutt gjennom hele 2014.  

 

 

2014 startet med ett smell for min del. Jeg feiret nyttårsaften hos min far sammen med kjæresten min. Den kvelden lovet jeg meg selv at jeg skulle gjøre en innsats for det vi hadde fått sammen. For jeg hadde lært at kjemper man ikke for kjærligheten, da dør den etterhvert ut. Aleksander har hvert og er fortsatt, en stor del av min hverdag. Selv om dere inne her på bloggen ikke fikk lese eller vite særlig mye om han før i høst.  Den gutten har virkelig måtte ta del i , noen høye topper og dype daler hos meg dette året, men alikevel står vi her i dag. TIl sommeren flytter jeg ned til byen " hans" og jeg håper vi klarer de utfordringene som møter oss der også. På samme måte som vi har gjort til nå. Aleksander er ikke som noen annen kjæreste jeg har hatt før. Selv om jeg var sammen med Kjartan i åtte år, så hadde jeg allerede hatt en god del kjærester.  Men Aleksander han er spesiell, han får meg til å le så tårene triller, han har lært meg å like både sofakos og trening. Sist nevnte bare ved spesielle anledninger. Ikke minst har han lært meg at jeg er god nok. Selv etter så lang tid får jeg fortsatt sommerfugler i magen når jeg vet jeg snart skal treffe han. Det hender fortsatt at jeg blir usikker, at jeg ikke vet hva hjerte vil, da står han fjellstøtt og forteller meg at dette er verdt å kjempe for, det samme gjør jeg for han de gangene hode hans ikke klarer å følge med. Han har kommet så langt, gutten som for 1,5 år siden dumpet meg annenhver måned.  Vi har vokst begge to, så uendelig mye på hver vår kant.  Jeg håper jeg har funnet mannen jeg skal dele mange mange år sammen med.  Jeg elsker han virkelig av hele mitt hjerte, uansett hva som skjer så vil han alltid ha en helt spesiell plass i hjerte mitt, det er jeg sikker på. 

 



 

2014 har også hvert ett utrolig år for meg jobbmessig. Jeg startet året på ny avdeling, mot mitt eget ønske. Heldigvis for meg, får jeg ikke alltid ønskene mine oppfylt. For ett år det har hvert for meg. Jeg har skrevet ett innlegg om det tidligere i år, men det kan ikke sies for ofte. Året jeg har hatt ved psykoseposten har virkelig hjulpet meg ett godt stykke på vei til å bli en god sykepleier.  Bare det å møte forståelse for sine svakheter er noe som ikke finnes på enhver arbeidsplass, men på min post, møter jeg både forståelse og støtte. Jeg har lært å holde igjen. Jeg har lært å gi slipp. Jeg har lært å ta kontroll. Jeg har lært og sette grenser. Jeg har lært å stå opp for det jeg tror eg rett. Jeg har lært at jeg aldri vil bli noe A4 sykepleier og det er helt greit. Jeg har lært at jeg på ingen måte er unværlig, noe som også er veldig godt. Jeg har lært at det er greit og si at dette takler jeg ikke. Jeg har lært at mine kollegaer har ryggen min dersom det skulle oppstå noe. Jeg har lært at jeg ikke er alene om å være lei. Jeg har lært at man kommer langt ved å ta ett skritt tilbake å tenke seg om to ganger. Jeg har lært at alle bærer med seg noe i ryggsekken sin, som jeg kan lære noe av. 

 

 

 

2014 har gitt meg to små gutter som hver dag overrasker meg med sin kunnskap og sine evner. Jeg er mamma til en gutt som jeg aldri trodde ville kunne synge nattasang i en alder av 5 og en snart 4 åring som jeg ikke ante var så selvstendig.  Jonas viser til stadighet en enorm forståelse for det som skjer rundt han. Språket hans er på full fart fremover og det gøyeste er at han retter seg så godt han kan dersom vi tydeliggjør ett ord som han sier feil. Han sliter med enkelte bokstaver, men jeg tror at så lenge vi holder fast ved at Jonas kan klare dersom vi krever det, så vil han vokse opp å bli en gutt med godt språk. Leander, ååh min kjære lille Leander. Jeg vet sjeldent hvordan jeg skal beskive denne gutten på en måte som gir han rettferdighet. Den gutten er og forblir min lille hverdagshelt. Det går ikke en dag uten at han gir meg en god klem etterfulgt av gode ord. Ei heller en dag uten at vi diskuterer så røyken står ute ørene på oss. Her på lørdag lagde han kake til meg mens jeg lå på kjøkkengolvet med dyne og pute med spysyken. Riktig nok var det en 1-2-3 kake, men  han gjorde nesten alt selv. Leander både smeltet smør. helte oppi, fant frem vann, rørte rundt, helte over og ikke minst passet på at jeg tok tiden. 

 

 




Det aller viktigeste 2014 gav meg, var hovedomsorgen for guttene. Etter en lang periode med usikkerhet over hva som skulle skje fremover, fikk jeg endelig mitt største ønske oppfylt. Kjartan og jeg ble enige om en fordeling som begge kunne leve med. Noe jeg virkelig satte pris på. Det er ingenting som gleder meg mer, enn at jeg nå får se guttene mine stortsett hver eneste dag. De dagene de nå er hos pappaen sin, står huset som regel sånn på hue at jeg nesten ikke får tid til å savne dem. Da går vaskemaskin, støvsuger, mopp og det som er for fullt her hjemme. 

 

 

Jeg føler egentlig jeg har holdt nyttårsforsettene mine godt i år. 

Nå er jeg ute etter nye, gode nyttårsforsett til neste år, har dere noen på lager? 

Det er hvertfall en ting jeg har bestemt meg for å det er definitivt og slutte å snuse i løpet av 2015! 

Signatur

Du sterke gode GB.

For ja, dere sier det. Gang på gang hører jeg det. Komentar etter komentar leser jeg nedover om hvor sterk jeg er.  Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Innerst inne er jeg like sterk eller svak som dere er. Rett før jul fikk jeg kjenne hvor svak jeg kan bli. Jeg måtte ta opp telefonen og trykke inn nummeret til legen. Jeg måtte ha akutt time for nå klarte ikke sterke, gode GB å være særlig sterk lengre. Det sa bare stopp.  Jeg hadde aldri hatt noe form for kontakt med denne legen før,  så det ble ett rart første møte. Jeg trives best med å være svak foran mennesker jeg er trygg på. 

 

" Hva kan jeg hjelpe deg med? spurte legen. " Nja, jeg vet vel egentlig ikke hva du kan hjelpe meg med":  Legen spurte igjen. " Hvordan har du det? Det skulle ikke mer enn de ordene før øynene var fulle av tårer. Det var bare blitt nok nå. Som et lite barn uten filter tømte jeg meg for alt som gjorde vondt. Jeg måtte bruke både armbakken og tørkepapir for å få unna alt som skulle ut.  Med usikker stemme, røde øyner som hadde altfor få timer på puten, på altfor lang tid og ett særdeles usikkert kroppsspråk, fortalte jeg at jeg trodde kanskje jeg hadde møtt veggen.  Innimellom alt som ble sagt, tror jeg også at jeg klarte å lire utav meg at sånne som meg, møter ikke veggen. Hodet hvisket stille at " nei, vi kræsjer i full fart rett inn i den".  Jeg måtte bli hjemme fra jobb noen dager for å samle meg. 

 

Heldigvis hjalp det litt. Jeg har jobbet hele julen og brukt timene enten før eller etter jobb sammen med guttene. Julen som jeg så lenge fryktet skulle bli riktig så tom, ble faktisk veldig fin. Julaften kom jeg hjem til to gutter som satt dypt konsentrert å lekte med lekene sine. " Maaaamma" utbrøt Jonas og strakte armene sine mot meg. Det som gjorde det enda bedre var at han satt med gaven fra meg i fanget , Kjartan kunne fortelle at han hadde lekt med den mer eller mindre hele kvelden.  Leander var travelt opptatt med å vise alle pakkene han hadde åpnet. " Sjå denna då mamma, og sjå denna og DENNA".  Jeg fikk pusse tenner og synge nattasang, før jeg satte meg i bilen å kjørte hjem.  Jeg hadde en merkelig, men god følelse i kroppen når jeg la meg om kvelden. 

 

Det har vært store kontraster for meg i julen. Fra å gå på jobb til mennesker som er så syke at de ikke får tilbragt denne tiden sammen med familien, til å reise hjem å kjenne på en stor takknemlighet for de to guttene som betyr mest. Tankene over hvor heldig jeg er,  har ligget i bakhodet mitt stortsett hele denne jule-uka. Når jeg gikk av vakt i dag, kjente jeg at det skal bli utrolig godt å våkne til små tassende barneføtter i morgen tidlig. Vi skal lage snømann, ake, drikke kakao og bare være sammen.

 

Det har gått så langt at jeg nå har slettet facebook fra telefonen min, bare for å være mer tilgjengelig når jeg er hjemme. Guttene skal vite at mamma er på plass og at "likes" og statuser ikke overgår dem. Nå som man har messenger gjennom facebook så plinger det jo dersom noen faktisk skriver en privat melding til deg, så du går i teorien ikke glipp av noe i løpet av dagen. Så kan enn heller glede seg til kvelden kommer, når man får vite hva folk har gjort på i løpet av dagen. Jeg sier ikke at jeg kommer til å klare å ha det sånn for alltid, men akkurat nå i en tid fremover, kjenner jeg at det er helt rett av meg. 

 

Håper alle mine lesere har hatt en minnerik og god jul. 




Signatur

Vi snakket om bismaken, skyldfølelsen og downsen.

Det er snart to uker siden jeg var hos BUP. Jonas sin utredning er i gang, men hverken hodet eller kroppen har vert klar for å skrive om det enda. Men nå har jeg jobbet meg gjennom alle følelsene og jeg føler meg klar for å la dere ta del i hvordan jeg opplevde det.  Jeg ble møtt av en hyggelig dame som tok godt i mot meg. Vi snakket om styrkingen på glidlåsen, hvordan han tvangsmessig åpner og lukker dører, hvordan han trykker bamsene hardt mot magen om og om igjen, vi snakket om den flinke gutten min som har så godt språk, vi snakket om hvordan lærekurven hans hadde skutt i været  siden i sommer. 

 

Så begynte vi å snakke om svangerskapet. Alle tingene som skjedde. Om smerten i etterkant.  Tårene som ble grått. Bismaken når jeg skjønte at jeg var blitt mamma til ett barn med downs. Hjertet som plutselig ble dobbelt så stort. Gleden som plutselig kom. Vi snakket om hvordan to ungdomsskjærester fikk ett barn med spesielle behov. De ulike måtene vi reagerte på.  Vi snakket om den konstante kranglingen i etterkant. Vi snakket om skyldfølelse. Vi snakket om alle følelsene jeg skulle kjenne på. 

 

Plutselig snakket vi om mine utfordringer som ungdom. Vi snakket om hun som satte meg i til verden, men som ikke lengre eksisterer i hverken meg eller guttene sitt liv. Vi snakket om storebror sin rusfortid. Vi snakket om problemene som var innenfor fire vegger som ingen andre enn meg og mine søsken fikk oppleve. Vi snakket om den utaggerende jenta som trengte hjelp. Vi snakket om det å bli sviktet. Det gjorde ikke vondt å snakke om der og da. Vi snakket om den ikke-planlagte graviditeten med Leander, om følelsene som kom etter han kom til verden. Vi snakket om utfordringene med å få en sønn som var helt etter normalen. Vi snakket om det eksplosive sinnet mitt. Den dårlige samvittigheten. 

 

Etterhvert snakket vi om livet nå. Om gleden. Om sarmabeidet. Om treningen. Om lykken. Vi lo litt. Eller jeg lo, helt til pc-skjermen ble skrudd på å jeg kunne se DIPS dokumentet ble åpnet. Det slo meg hardt i magen.  DIPS dokumentet jeg åpner hver dag på jobb, forså å skrive inn min observasjoner. Nå skulle hun sitte der å skrive om sine. 

 

Jeg smilte når jeg gikk derfra. Jeg smilte når jeg gikk ut døren. Jeg sluttet å smile når jeg kom i bilen.  Når døren ble låst opp hjemme satte jeg meg i trappen og gråt. Jeg gråt av redsel for det som venter, jeg gråt fordi jeg følte meg alene, jeg gråt fordi jeg hadde gravd i en fortid jeg ikke vil grave i, jeg gråt av misunnelse på alle som slipper dette, jeg gråt av tanken på at jeg nå har tatt skrittet. På en eller annen måte gråt jeg også av stolthet. 

 






 

 

Signatur

Mobbing.

Jeg leser stadighet om grusomme nyhetssaker der mobbing er utgangspunktet. Jeg skriver utgangspunktet fordi det kan utvikle seg til så mye mer.  Ødelagte barn som ikke lengre klarer å gå på skolen. Årevis med psykologhjelp. Traumatisert ungdom. Noen går også så langt at de tar sitt eget liv bare for å få slippe mer. 

 

Det knytter seg i magen når dette med mobbing blir ett tema. Både fordi jeg ser tilbake på min egen oppvekst både som mobber og som mobbeoffer. Men også fordi jeg har en sønn som vil være svært utsatt for mobbing i fremtiden. Jeg tenker på hvilke metoder jeg kan bruke for å unngå at Jonas vil bli mobbet. Når jeg gikk på ungdomsskolen og min lillebror ble mobbet, da var det så enkelt. Da tok jeg tak i mobberene, kastet dem i bakken, holdt kvelertak på dem, så dem inn i øynene og sa "  Mobber du lillebror min så mye som en gang til, kommer jeg å tar deg skikkelig". Det var brutalt, men utrolig effektivt.  Som mor kan jeg ikke bruke den taktikken. Selv om jeg har sett tilfeller av mobbing der jeg skulle ønske jeg bare kunne kaste mobberen i bakken på samme måte som jeg gjorde den gang. 

 

Det er i situasjoner som dette at jeg merker at jeg er ung. For ung. For jeg vet så inderlig godt hvor effektivt det er å bruke makt og redsel i bekjempelse av mobbing. Men som voksen kan man  ikke kaste noen i bakken og hive seg oppå dem, forså å love dem juling dersom mobbingen ikke stopper. Jeg må bruke ord. Jeg må være pedagogisk. Jeg må være den voksne.  Når Jonas kommer gråtende hjem og forteller at noen har hvert stygge med han, så vet jeg at magen vil vrenge seg, hjerte mitt vil dunke hardt mot brystkassen og øynene mine vil fylle seg med tårer. Jeg vet også så inderlig godt hvordan sinnet mitt vil bygge seg opp. Jeg vet også hvor vanskelig det vil være å møte barnet som mobber min sønn, med ett voksent sinn. 

 

Som mor skjer det noe inni deg når dine barn bli utestengt. Det var en periode i vår der Leander var fryktelig stygg med andre barn. Det ble slått knall hardt ned på, å jeg fortalte Leander at dersom han fortsatte oppførselen, så ville han til slutt ikke ha venner. For ingen vil være med noen som slår, sparker og biter. Heldigvis kom jeg for å hente han en dag han stod å drog i hetten til et annet barn for å få han i bakken. Han så ikke at jeg kom. Det var ikke mye pedagogisk i meg når jeg tok tak i armen hans og reiv han vekk fra hetten, det var heller ikke mye pedagogisk i meg når jeg freste til mitt eget barn at denslags oppførsel ikke skal forekomme hos mine barn. Leander gråt sine vemodige tårer, men jeg var iskald. Ikke kom til meg å grin for at du er stygg med andre og blir fersket. Leander er ikke lengre stygg med andre barn. Han leker enda voldsomt og det hender at han slår om han blir sint, men han finner ikke seg lengre ett "offer" bare for å være stygg. 

 

Jeg tror mobbingen tar helt av, fordi vi foreldre ikke ser våre egne barn. Vi forgyldner dem og tenker at våre egne aldri kan være den slemme. Vi læres opp til å alltid vise den andre kinnet til. Mine barn skal vite at det er greit å forsvare seg selv. De skal også lære at det er greit å forsvare noen som blir mobbet, trakasert, slått eller utfryst. Det som ikke er greit, er å bli stående og se på. Det gjør like vondt for den som blir mobbet selv om du ikke gjør noe selv, du bare "ser på". Mine barn skal lære at man først prøver å snakke noen til fornuft, funker ikke det skal du hente en voksen, funker ikke det, eller du ser det ikke vil hjelpe, skal du bryte inn i situasjonen selv og få den avverget.

 

De siste årene har mobbing på sosiale medier tatt helt av. Jeg har en veninner som skriver en ganske populær blogg og hun kan aldri legge ut ett eneste innlegg uten at noen påpeker noe feil, noe kroppslig, noe redigert eller noe teit. Hadde jeg møtt den type komentarer daglig hadde jeg knekt sammen fullstendig. Hun er beintøff og kjører på videre. Dette med mobbing er noe som berører alle hjem uansett. Barnet ditt er enten mobbeofferet, mobberen, eller de som "bare ser på". Jeg har vel hvert mest i de to første kategoriene i min oppvekst.  Jeg husker enda hvor tungt det var å gå fra hun som var venner med alle, til å bli hun som var hatet av alle. Veien fra topp til bunn er kort, også i den sosiale verden og spesielt som barn/tenåring.  

 

Det å være mobberen gir deg en slags status, men man vet jo at det å mobbe noen ofte bunner ned i egen usikkerhet. Når man er stygg med andre, så kommer det ofte av at man ikke har det så greit selv.  Jeg husker vi hadde en ganske stygg sak på ungdomsskolen. Jeg fikk selvsagt skylden for å ha startet hele greien. Det var den peneste jenta på hele trinnet. Plutselig ble det satt ut ett rykte om henne. Jeg kastet meg med i mobbingen. En kveld ringte hennes mor meg. Hun var rasende. Hun fortalte meg at dersom hun hadde truffet på meg, hadde hun klint meg til asfalten. Der og da ble jeg først sint også fryktelig lei meg og redd. I ettertid ser jeg jo at denne mammaen gjorde det samme som jeg ville gjort dersom mitt barn med utsatt for den type mobbing. Etter telefonsamtalen med denne mammaen, var min karriere som mobber over. Jeg kikket meg over skulderen i flere år etterpå, selv om jeg ble venn igjen med denne jenten etter en stund, så var jeg alltid livredd for mammaen hennes. 

 

Hvordan ville du gått frem dersom ditt barn hadde blitt mobbet? 

 


Jeg håper så inderlig jeg lærer dere rett. 

Signatur

Kjære pasient.

Jeg skulle ønske du kunne forstå hvorfor jeg tok armen din og holdt deg fast når jeg måtte gjøre det. Egentlig skulle jeg ønske jeg slapp, at alle tilnærmingene jeg hadde prøvd gikk inn til deg. Jeg skulle ønske du skjønte hvorfor jeg ber deg se på meg når jeg snakker til deg, det er ikke fordi jeg er så glad i blikkontakt, men det er fordi jeg vet at dersom du ser meg inn i øynene, vil jeg kanskje vekke noe i deg som gjør at du roer deg ned på egenhånd. Jeg skulle ønske du forstod hvorfor jeg kikker inn til deg hvert 20 minutt, det er på ingen måte for å plage deg, men for å vite at du har det bra. Når jeg korrigerer deg og sier at du ikke må rope så høyt, så er det på ingen måte fordi jeg er plaget av den høye stemmen din, men jeg vet at når du lander igjen, så vil du bli lei deg over egen adferd. Jeg kjenner du vekker noe i meg når du gråter. Jeg gir deg ikke en klem  fordi jeg får betalt for det, men fordi jeg bryr meg om at din situasjon er vond å takle akkurat nå. Når jeg legger armen min på skulderen din er det fordi jeg ønsker du skal vite, at jeg er her og jeg bryr meg. 

 

Når du skriker at jeg er jævlig mot deg, så vet jeg at du ikke egentlig mener det. Jeg forstår du er redd. Jeg forstår at mange mennesker i ett rom er nok for at du kjenner angsten brer seg over brystet ditt. Du skal vite det,  at jeg er ikke på jobb fordi jeg føler en glede av å sette grenser for deg. Det jeg har glede av, er når jeg ser at du begynner å bli deg selv igjen og at du føler deg bedre. For meg er gleden når behandler godkjenner den første permisjonen. Selv om du legger sykehuset bak deg i det du går ut døren, så vil jeg huske deg lenge. Noen vil jeg heller aldri glemme. Å neida, jeg velger ikke å huske når du kastet middagstallerkenen etter meg, eller da du ba meg dra til helvete å bli der. Det jeg husker, er når  du kom ut fra rommet den morningen og fortalte du endelig hadde sovet godt. Det jeg velger å huske er alle de gode samtalene og de gangene jeg følte at det jeg sa, eller det jeg ikke sa, gjorde at du fikk det bedre. 

 

Når du blir vekket om morningen av at jeg står der inne og sier du må stå opp, så er det ikke fordi jeg har noe glede av å vekke sovende mennesker. Det er fordi jeg vet at dersom man har en normal døgnrytme vil kroppen være mer mottakeligfor både miljøterapi, samtaler og din tilfriskning vil faktisk skje raskere.  Du skal vite at jeg gjør ikke ting fordi det ser fint ut på papiret. Jeg har flere ganger gått stikk i strid med det som ser fint ut på papiret fordi jeg vet, det på sikt vil gi deg vekst.  Når jeg spør deg om hva du liker, så er det ikke fordi jeg skal ha noe å fylle rapporten min med.  Det er fordi jeg ønsker å lære deg å kjenne, for at jeg på best mulig måte kan møte deg der du er. 

 

De gangene jeg blir strengt i stemmen så er det fordi jeg ser at du trenger grenser. Ikke fordi jeg ønsker å bestemme over deg. Når du sitter i ute i fellesarealet og føler blikket mitt er på deg hele tiden, så er det ikke for å finne feil, men det er for å se om pusten din er like rolig ute blandt folk, eller om den endrer seg jo flere som kommer inn i rommet. For jeg vet at dersom pusten din begynner å gå raskere så er det fordi angsten din begynner å rive tak i kroppen. Jeg har observert at når du går fram og tilbake i gangene så er det ikke alltid fordi du kjeder deg, men fordi stemmene som hele tiden plager deg, krever det.  Da tenker jeg at det kan være godt å spør om vi skal gå oss en tur rundt huset for å få litt frisk luft og selv om du takker nei, så har jeg i hvertfall for noen sekunder, fått fokuset ditt over på noe annet.

 

Jeg blir lei meg når mennesker som ikke vet hva det vil si å jobbe i psykiatrien forteller meg at min jobb kun er å medisinere mennesker ned til ett ønsket stadie, forså å skrive dem ut igjen. Medikamentell behandling er viktig, men hovedfokuset mitt, ligger i miljøterapien. Jeg blir sint når mennesker mener at jeg bare sitter på rumpa hele dagen når jeg er på jobb. Joda, det hender jeg sitter i en stol over lengre perioder gjennom dagen, da følger jeg hvert skritt pasienten tar, fordi pasienten er for syk til å være alene. Hadde jeg ikke gjort det, hadde pasienten skadet seg selv eller kroppen sin på en slik måte at det ville stått om livet. Det at jeg må tisse, er tørst eller at magen hadde trengt noe mat, det er nedprioritert. Når ting blir så vanskelig at du ikke kan være alene. Da vet jeg at du har det så vondt, da ser jeg at du er redd og da vil jeg du skal være trygg på at det er mennesker rundt deg som passer på deg. Kanskje du ikke ser det akkurat nå, men jeg håper du vil se det på sikt.

 

Vit at mennesker som jobber med mennesker gjør det beste de kan.Vit at vi ønsker å være der for deg. Vit at det ligger kunnskap bak våre avgjørelser.

Vit at det vi gjør blir gjort, fordi vi ser at det på en eller annen måte har en helsefremmende effekt. Vit at vi ikke alltid sitter med de svarene som du hadde ønsket, men at vi handler etter etiske prinsipp og at det du sier betyr noe.

Vit at selv om du føler vi overser alle dine ønsker, så hører vi dem og tar det med oss. Vit at vi gjør jobben vår etter beste evne. Vit at vi ser på akkurat deg som ett helt eget individ  og vet at du har individuelle behov. Vit at dine ønsker skal bli møtt, men at ting må skje i ett forsvarlig tempo.

Vit at vi ønsker det beste for deg, selv om du av og til føler du stanger hodet mot veggen. Vit at vi hele tiden ønsker vekst hos deg, men at ting tar tid og den kan vi ikke gjøre noe med. Vit at vi ikke har alle svarene, men at vi prøver å finne en løsning uansett. Vit at din helse er viktig for oss. Vit at vi bryr oss. 

 

Jeg er sykepleier og det er jeg stolt over.

 

 




 

 

 


Signatur

Jeg har holdt foredrag.

For noen uker siden ble jeg spurt av en hyggelig dame fra HABU ved Haugesund sykehus om jeg kunne bidra med ett lite innlegg som foreldre kontakt. Det skulle være ett startkurs for foreldre som har fått barn med ulike diagnoser. Etter litt triksing og miksing med jobb for å få det til å gå i hop, fikk jeg det til. Skippertaksmennesket som jeg er, satte jeg med ned klokken 21.30 kvelden før foredraget for å forberede meg. Aldri har jeg stått foran folk på den måten før. Helt ukjente mennesker skulle høre meg snakke. Jeg hadde en gang ett innlegg foran klassen min, om Jonas, men dette var jo noe helt annet. 

 

Mens jeg skrev sendte jeg en små desperat melding til en kompis om han hadde noen gode råd for å holde hodet kaldt. Jeg fikk til svar at så lenge jeg kunne det jeg snakket om, så ble fremføringen bra. Det er jo ingen som kan dette bedre enn meg tenkte jeg. Så begynte jeg å skrive. Små, korte stikkord som skulle holde en rødtråd i det hele. Jeg har hørt på kjæresten min mange ganger før han skal ha foredrag og merker jo mindre ord han har å forholde seg til, jo lettere blir det. Derfor ble foredraget som skulle vare en time, kjapt kuttet ned til ca 4 små avsnitt med stikkord. 

 

Jeg drømte den natten at jeg kledde av meg alle klærne før jeg begynte å snakke også bare stod jeg der. Ikke nok med at jeg hadde kledd av meg, jeg kom heller aldri i gang med det jeg skulle si. Folk reiste seg og gikk fra salen mens de ristet på hodet. Så når jeg våknet av klokken den morningen, var jeg jublende glad for at det bare var en drøm. Selv om jeg ikke hadde fått særlig mer enn 3 timer søvn den natten, så var kroppen sånn i høygir at alt gikk rimelig fort. 

 

I bilen på vei til Haugesund begynte jeg å øve meg. Jeg snakket og kikket med raske blikk ned på notatene, alt gikk rimelig greit, helt til jeg gikk innpå noen spesefikke følelser man ofte får når man har fått ett barn med en diagnose. Når jeg sa det høyt i bilen, bristet stemmen min. Øynene ble våte av tårer og jeg kunne høre at hikstene ikke var langt unna. Først ble jeg litt sjokkert over egen reaksjon, så kom frykten for å begynne å grine under innlegget. Jeg samlet meg igjen og fortsatte øvingen. 

 

Når jeg kom inn på rommet jeg skulle snakke i, skalv beina mine så vanvittig at jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom til å klare å stå. Når foreldrene kom inn i rommet klarte jeg ikke å møte ett eneste blikk. Selv om jeg kunne relatere til dem på alle plan. Jeg satt ett kvarter og stirret ned i Ipaden med notatene mine, mest for å ikke måtte møte blikket til noen. Inni kroppen herjet hjerte villt. Hendene begynte sakte men sikkert å øke i skjelvingene. Beina var helt gele. 

 

Jeg datt ut ett lite sekund, før jeg hørte navnet mitt og møtte blikket til damene fra HABU som styrte showet. Jeg prøvde å gå med selvsikre bein mot plassen jeg skulle stå. Først stod jeg oppreist, men kjente fort at beina ikke ville klare å holde meg særlig lenge. Jeg lente meg diskre mot kateteret som stod der. Selvfølgelig gav bordet etter og jeg hoppet bakover og var sikker på jeg skulle falle i bakken. Heldigvis tok dette litt fokuset bort fra at jeg var så nervøs. Jeg åpnet med å fortelle litt om meg selv. Stemmen min var svak og man kunne høre at jeg skalv. Helt til jeg begynte å snakke om Jonas. Med ett klarnet stemmen min og jeg kjente jeg ble selvsikker i ordene jeg serverte. Like etterpå løftet jeg også blikket og møtte blikket til mange av dem som satt i salen. 

 

Klart og tydelig fortalte jeg om min opplevelse om å få Jonas. Jeg kjente jeg ble engasjert og hadde vanvittig mye på hjerte. Siden beina ikke var helt med meg på laget måtte jeg lene meg til bordet under hele innlegget, men jeg prøvde å bevege hendene og bruke blikket for å fange oppmerksomheten til foreldrene som satt i salen.  Stemmen min brast ikke når jeg fortalte om de spesifikke følelsene, stikk motsatt, jeg ble enda mer sikker i at det jeg sa var viktig for andre å høre. Det vanskeligste var egentlig når jeg kunne se at noen av foreldrene som satt i salen fikk tårer i øynene. Da kjente jeg virkelig på hvor sårt dette temaet kan være til tider. Jeg ble med ett slått tilbake til tiden der bare ordet Downs, var så sårt at jeg kunne knekke sammen i gråt. 

 

Dette var virkelig en opplevelse jeg med glede gjentar. Det å få muligeheten til å være en slags veiviser for foreldre som kommer etter, det gjorde godt. Jeg beviste for meg selv og Jonas at jeg er komt ett langt, langt stykke siden den gang han kom til verden.  Den ubeskrivelige stoltheten jeg kjente på når jeg stod der oppe, den gav ett slags rush i kroppen. Ikke stolthet over meg selv, men stolthet over Jonas og hva vi sammen har fått til gjennom disse årene. Det føltes nesten ut som jeg hadde drukket 3 store redbull på rappen forså å legge meg ned for å slappe av. 

 

Hvis noen av dere foreldrene som var på det startkurset, leser dette her, så må jeg bare igjen få takke for at jeg fikk komme å fortelle min histore. Det var en utrolig stor opplevelse for både meg og jeg er sikker på at den gang Jonas blir stor nok, så skal jeg fortelle han hvordan det at han kom til verden, har gitt meg muligheten til å hjelpe andre. 

 

 

 

Signatur

Den travle 3 åring.

Jeg våkner av at han kravler seg oppi sengen min og raskt konstaterer at han trenger mer plass. Mamma må fint finne seg i å hoppe seg innover i sengen. Han legger hodet helt inntil mitt og passer på at hånden hans berører min, bare sånn at han vet at jeg er der. Bæ og fox`en ligger trygt i armkroken hans. Ryddig som han er spør han med jevne mellomrom om det er tid for å stå opp nå. Drar forventningsfullt gardinene til side for å se om det er blitt lyst ute, er det antydning till å kunne se hagen, er det nemlig morgen.  " Maamma min, skal vi gå på badet og stella oss". Ikke ett eneste fiber i kroppen min vil stå opp, men setningen han serverer meg så altfor tidlig får meg til å dra på smilebåndet. Det høres liksom så koselig ut når han spør. Jeg trekker dynen over hodet og sier jeg trenger bittegranne lengre tid. " No då mamma". Gutten har forsiktig lirket dynen vekk fra ansiktet mitt å smiler til meg med det perlehvite smilet sitt. Den lyse luggen hans får han til å se riktig så søt ut. 




Jeg hiver etterhvert beina på gulvet. Sammen piler vi alle tre inn på badet. Det første som møter meg er som regel toalettpapir utover hele gulvet. Ikke tro vi ikke har hatt det oppe i familierådet opptil flere ganger, at dette er uakseptabel oppførsel, for det har vi. " Ka faen Leander?".  Med øyne som sandpapir, håret til alle kanter, med trusa litt for langt inni rompa, står mor der og spør på ekte Oddisk, hva i alle dager som er skjedd inne på badet. Det lille trollet av en sønn jeg har, skrur på sjarmen for alt det er verdt. " Uuuuunsjuuuul mamma, eg bare leikte".  Vi steller oss som avtalt. En etter en. Av og til lurer jeg på om han har en slags usynlig bryter som blir skrudd på når vi går på badet, da forsvinner nemlig den skjønne, forsiktige gutten som var inne å vekket mammaen sin. Gutten blir plutselig en sær kryssning av Kung Fu Panda, Langemann og Kaptein Krok. Fra vi kommer opp i stuen er høygiret på. 

 

Lysluggen min joggar att og frem i stuen. " Leander, vi går når vi er inne". Med raske bevegelser løper han i ring rundt meg, mens latteren triller ut av han. De første 7 gangene han får beskjed må jeg bite meg i leppa så jeg ikke begynner å le selv. Den 8 -- gangen har jeg vel egentlig brukt opp tålmodigheten. " Maaamaaa, kan eg få nekkebrød med prim?. Shitt, i dag er det selvsagt tomt for prim. " Vi hakkje prim Leander".  Gutten veksler fra å ligge henslengt på sofaen til å krele seg rundt i ring mens ansiktsfargen, som for sekunder siden var normal, blir rød som en tomat.  Storebror gir både han og meg ett oppgitt blikk over brillekanten, nå er de i gang igjen. Etter å ha forhandlet frem at baconost, syltetøy, skinke, egg eller ost er likeså gode alternativ har gutten endelig fått normal ansiktsfarge igjen. Når jeg kommer inn i stuen med frokosten og setter meg vedsiden av han, legger hodet litt på skakke og takker så fint for maten. " No må du eta heile knekkebrødet no då Leander, og ikke bare sleika av pålegget". Med glimt i øye er tungen hans allerede halvveis over knekkebrødet. " Eg skal spisa opp". Frokosten går det trått med, gutten som alltid spiser, spiser ikke alltid så raskt eller mye, det kan til tider virke som det er tilfredsstillende nok å ha noe på fatet sitt. 




Turbo diselen skrues plutselig på igjen. Storebror har hvert så syndig og hente frem kaptein sabeltann flagget OG sverdet. Slike ting blir det bråk av. Lillebror hiver seg ned fra sofaen, galloperer bortover stuegolvet, røsker til seg både sverd og flagg og roper i ekte enebarn stil " Det e mitt, Nooonas". Jonas har lært fra de 2345422 andre gangene han har sneket til seg sabeltann effekter, at ingenting trengs å gis uten en kamp. Ett skikkelig basketak utvikler seg på kjøkkenet. Mens storebror finner frem all kraft han har, bruker lillebror all sin tyngde til å få overtaket. Det ender som alle søskenkrangler gjør, med tårer. Mamma må nok en gang inn som fredsmegler. Før jeg har fått sukk for meg, er 3 åringen min allerede i ført sabeltann hatt og står med kostymet sitt i hånden. " EG e jo kaptein Sabeltann mamma". Jeg bryter ut i latter når han kikker opp på meg med sinteblikket sitt og lager seg til med utallige fjes.

 

Mens han synger Sabeltann og full hals, fekter med sabel, veiver med flagg og tramper myndig att og frem, melder tissetrangen seg. Av med kostyme, av med stillongs, trusen klarer han jo selv 9 av 10 ganger. Etter litt forhandling om at store gutter som går uten bleier også klarer å gå ned helt alene på do, springer han ned trappene. Det går opp for meg at det har tatt litt for lang tid nede på badet. Dette var selvsagt en av gangene der han ikke fikk av seg trusen sin selv. " Oisann" sier han i det sokken min treffer en stor våt flekk på badegolvet. Han har allerede funnet en ny truse i skuffen, jeg smiler i det jeg ser at begge beina er presset med makt gjennom ett hull. Det er rart hvor selvstendig en treåring er. Jeg trekker pusten og tenker at uhell, de skjer, mens jeg fantaserer om skoleårene når alle dobesøk vil gå henn i stillhet. Ingen " Eg e feeeeerdig". Ingen " Oisann".  Ingen " Det kom litt bæsj og mamma". 

 

Travhesten min blir utålmodig etterhvert som timene går. Det begynner å bli kjedelig og trave att og frem, opp og ned. Vi må ut. Leander trives ute uansett vær.  All natur skal sjekkes ut. Enten det er en mosedott, hundebæsj, tomflaske eller pinne. Det skal kjennes på, luktes på, snakkes om, analyseres og allerhelst, om mulig, kastes opp i luften. Jeg blir raskt informert om alle turene han har gått med barnehagen, med tante, med besten, med pappa og selvfølgelig med Daniel. På en halvtime er vi inne på minst 40 ulike tema. Alt fra hvorfor noen mennesker er i himmelen, til hvorfor det er asfalt på veiene. Hvis jeg svarer med mmhm, er han der med en gang. " Snakk skikkelig mamma". Alle utallelser han kommer med, skal helst utvikle seg til lange omfattende samtaler. Nok en gang trekker jeg på smilebåndet av gutten min, som er altfor nyskjerrig på verden der ute. Han minner meg sånn om meg selv. 

 

Vel hjemme igjen skal middagen lages. Flere kokker, mere søl er ikke noe Leander er kjent med, derfor skal han alltid hjelpe.  Det å hjelpe betyr også smake. Alle grønnsakene skal inspiseres av munnen hans. Kjøttet også. Med to små hjelpere rundt grytene, blir etterhvert matlagingen også en liten utfordring. Som lyn fra klar himmel kommer trassen, det som for sekunder siden kunne se ut som ett utklipp fra 7 heaven, er nå plutselig blitt enn dårlig kopi av Gordon Ramsey rydder opp. Sjellsordene hagler fra minstemann som er rasende på at storebror fikk helle oppi melet som skulle til sausen. Tårene spruter og tålmodigheten er for lengst forsvunnet, med en unge under hver arm settes de ned i sofaen. Jeg lager resten av middagen alene, med jevne avbrudd av Leander som er blitt så sulten at han nesten holder på å dø.  Jeg får hjelp til å dekke bordet, han gir meg en stor klem og sier " Du e så snill du mamma min". Etter en stund takker han fint for maten og tar med seg fat, gaffel og glass ut på benken på kjøkkenet. 




De resterende timene går til film på sofaen, dyre Lotto, leking med brannstasjonen eller bare min helt egne sabeltann forestilling. 

 

" No e det kveld, sier jeg med bestemt stemme. Klokken nærmer seg syv. Han følger like entusiastisk etter meg inn på badet som han gjorde til morningen. Etter noen rundet inne på badet der han bare MÅ dra fingen sin langs listene mens Bæ og fox kastes rundt på, blir tenne pusset og nattasangen sunget. " God natt skatten min, eg elske deg". " Eeeeeelske deeeeij mamma".  I det jeg skal lukke døren kommer det noen ønsker, litt informasjon om morgendagen, litt analyser av dagen og alltid en påminnelse om at lyset må stå bittegranne på. Det blir raskt stille, når jeg kikker inn til dem etter at stuen er ryddet for leker, matrester, melkeglass, saftflekker osv, ligger den lille lysluggen min så fint i sengen sin, med Bæ og fox under armen. Nok ett smil klarer han å hente frem hos meg, mens jeg tenker over dagen og hvor heldig jeg har hvert som har fått akkurat dette lille trollet av en sønn. 

 


Signatur

Et kvart århundre.

I dag fyller jeg altså 25 år. Tenkte dette var en fin mulighet til å fortelle dere litt om meg. Noen av dere har gjerne lest litt om min oppvekst tidligere, men kanskje dere leser noe dere ikke var klar over. Hvem jeg er, hva jeg har opplevd, hvorfor jeg er blitt som jeg er blitt. Vi har alle ett utgangspunkt når vi blir født, men det vi opplever påvirker oss. Hvordan vi velger å håndtere det vi opplever vil etterhvert også forme oss til de menneskene vi blir.

 

Jeg ble født inn som minstemann på en søskenflokk av 3. Jeg hadde en storebror som var 6 år eldre enn meg og en storesøster som var nesten tre år eldre.  Allerede som barn var jeg oppfinnsom. Fantes det mulighet for oppmerksomhet tok jeg den på uten å tenke over konsekvensene av valgene mine. Jeg hadde en besteveninne i barnehagen som jeg var med hver eneste dag. Hun var den eneste jenten jeg likte. Ellers var jeg bare med guttene. Tiltross for at jeg alltid var høyt og lavt syntes jeg aldri noe om å gå lange turer, da ble jeg vrang og vanskelig. Jeg hadde som barn veldig mye samvittighet, jeg taklet dårlig å lyge. Husker spesielt en gang jeg stjal en lekebil fra barnehagen og brukte hele ettermiddagen hjemme på å ha vondt i magen fordi jeg visste jeg måtte fortelle dette til mamma og at hun ville bli sint.  Jeg har siden jeg var barn alltid sovet på ettermiddagen. Jeg sovnet over alt, under stoler,bord, i skap, på gulvet, i sofaen, men ble jeg lagt i en seng, da klarte jeg aldri å sove. Jeg hadde og har vel egentlig fortsatt en vanvittig fantasi. Noe av det kjekkeste jeg visste, var å leke rollespill. Jeg kunne leke i timesvis. 

 

Mamma og pappa skilte seg når jeg var rundt 4-5 år. Mamma traff fort en ny mann som vi flyttet inn til. Han hadde to barn i fra før. En jente og en gutt. Vi gikk fra å være en liten familie til å raskt bli en storfamilie med "mine, dine og våre". 

 

Når jeg etterhvert begynte på skolen var jeg pliktoppfyllende, men jeg slet med konsentrasjonen. Det var mye gøyere å prate med bestekompisen min fremfor å lytte til hva læreren sa. Samtidig hadde jeg god kunnskap, jeg visste mye om mye.  Da vi skulle begynne å lære og skrive syns jeg ting ble vanskelig. Jeg gjorde mitt beste men ordene stokket seg alltid om. Ettersom jeg var så flink å lese og ikke viste noe tegn på at jeg slet, trodde lærerene år etter år at dette kun dreide seg om "slurving". Det var ikke før jeg gikk første året på vidergående at jeg fikk bekreftet at jeg hadde dysleksi. Hele barneskolen var jeg en slags uro-kråke, men ikke av den stygge sorten. Jeg var en snill jente som fikk fryktelig dårlig samvittighet dersom jeg visste jeg hadde hvert stygg med noen for å tøffe meg. Hvert år var jeg elevrådsrepresentant, enten som vara eller som leder. Det kom tidlig frem at jeg likte meg i lederoller. 

 

Det skjedde noe med den prate-glade men dog så pliktoppfyllende jenta når jeg startet på ungdomsskolen.  I løpet av sommeren endret jeg personlighet. Jeg som alltid hadde hatt en enorm respekt for " de voksne" kunne plutselig bli både frekk og ufin.  Etter to måneder på ungdomsskolen var jeg allerede nedsatt i lite godt i oppførsel og nokså godt i orden.  Hjemme var det kaos. Jeg som aldri hadde tenkt tanken på å ruse meg, ble tatt urinprøve av og såkalt eyetest dersom jeg kom for sent hjem. Det at jeg endret meg sånn gjorde selvfølgelig mine foreldre bekymret. Men at tilitten var brutt før jeg i det hele tatt hadde gjort noe for å bryte den, gjorde det vel lettere å "gi faen". Jeg begynte tidlig å drikke alkohol.  14 år gammel ble jeg sendt på sykehuset med en promille som ingen har godt av. I stede for å ta lærdom brukte jeg enhver annledning på å drikke meg full å glemme det som gjorde vondt.  Skoledagene mine var preget av at jeg skapte mye uro i timene. Noen lærere gjorde en ekstra innsats for å håndtere meg mens andre bare gav opp. Det de ikke klarte å se var at jeg trengte at noen så meg. 

 

Ettersom jeg hadde en slags lederolle var det tapt sak å kaste meg ut fra timen. Jeg husker spesielt ett tilfelle. Da hadde jeg hvert så vemmelig mot musikk-læreren min at han kastet meg ut og sa jeg aldri skulle komme tilbake til hans time. Han klarte ikke å forholde seg til meg mer. Det tok en time før fire andre elever ikke ønsket å være i hans timer, noe som resulterte i at jeg fikk komme tilbake.  Selv om jeg oppførte meg som en drittunge uten sidestykke fantes det lærere som forstod at dette handlet mer enn bare om dårlig oppdragelse. Naturfaglæreren min på ungdomsskolen hadde jeg vanvittig respekt for. Hun gjorde noe med meg, om hun kunnne se eller om det bare var at hun likte slike "problembarn" det vet jeg ikke. Desverre hadde vi en rådgiver på skolen som tidlig uttalte at " jeg kom fra ett sånt hjem som gjorde at jeg ble sånn".  Den samme mannen sa også til meg " Du Gunn-Britt SKAL gå ut ungdomsskolen med God i orden og Oppførsel". Tanken som da slo en ungdom i opprør var jo da " Skal vi vedde?". Det som alikevel fulgte meg hele veien var at jeg slet mye med dårlig samvittighet.  For jeg ønsket jo bare at noen skulle se at jeg ikke hadde det så greit, og jeg var vant til å få oppmerksomhet på negativ oppførsel så dette ble en enkel måte å bli sett på. 

 

Når jeg begynte på vidergående hadde jeg truffet Kjartan. Jeg var oppetter ørene forelsket, men der måtte jeg også en lærer som virkelig tok tak i ressursene mine. Det tok henne 1 mnd å se at jeg ikke kunne sitte med hvem som helst. Satt jeg med "flinke elever" var karakterene mine på  topp. Satt jeg med elever som likte å prate, ble fristelsen for stor til at jeg orket å følge med. Hun tok meg under vinge sin, vi snakket aldri særlig om det som var vondt å vanskelig for meg, men hun var stødig når jeg ble sint. Ikke kjeftet hun, hun bare stoppet opp. Kikket på meg til jeg ble stille, før hun fortsatte. Hun respekterte meg som person, men forventet også at jeg respekterte henne. 1 året på vidergående hadde jeg min aller første GOD i oppførsel, ordenskarakteren gikk det desverre ikke like godt med, men jeg husker når jeg så den G`en så strålte jeg. Siden karakterene mine alltid har holdt stand, så fikk jeg aldri penger for gode karakterer. Men den gangen fikk jeg penger og det gav mersmak. 

 

2 året på Vidergående flyttet jeg til Husnes. Jeg startet året med å utfordre lærerene her også. Men, her hadde jeg en mannlig lærer som også klarte å se bak all uroen. Jeg gikk ut andre året med 4,6 eller 4,7 i snitt. Ting begynte å falle på plass. 3 året på vidergående fikk jeg det vanskelig igjen. Jeg skulket mye. Ettersom jeg hadde gått på barn og ungdom så ble overgangen til Allmen påbygg og mye "grå" læring for kjedelig for meg. Jeg trengte å bruke meg selv for å lære. Jeg måtte ha noe som engasjerte meg. Heldigvis klarte jeg å bestå og få studiekompetanse. 

 

Året etter tok jeg meg ett friår. Jeg søkte egentlig på sosionomstudie i Kristiansand, men kom ikke inn. Derfor begynte jeg å jobbe i barnehage. Der trivdes jeg veldig godt. Det var også her jeg jobbet når jeg ble gravid med Jonas. En tid jeg ser tilbake på med ett stort smil. Resten av historien kan dere jo. 

 

Nå sitter jeg her, 25 år og tenker tilbake på livet mitt. Jeg er glad jeg har opplevd de sidene av livet som jeg har opplevd.  Jeg er glad jeg er blitt den jenta jeg er i dag.  Så kjære dere der ute som jobber som lærere eller jobber med barn/ungdommer generelt. Ikke tenk at all uro skyldes dårlig oppdragelse eller vemmelige barn. Ikke tenk at det bare er de stille jentene som sliter. Ikke gi opp på dem som til tider kan virke som ett håpløst tilfelle. Ikke døm barna selv om de kommer fra en "sånn" familie. Det finnes håp for alle og det kan hende at akkurat DU blir den personen som har troen på oss, som gjør at vi ser at vi kan. 

 




 

 

 

 

Signatur

Påtide å åpne opp for litt kjærlighet?

Det er ikke ofte jeg skriver om kjæresten min her inne. Han ba tidlig om å ikke bli eksponert på bloggen. Det sa jeg at jeg skulle respektere, derfor har han aldri blitt nevnt med navn eller bilde. I kveld tenkte jeg å dele litt med dere likevell. 

Mange har komentert at jeg har fått en glød i øynene som var fraværende før. At jeg ser lykkelig ut. At jeg smiler med hele ansiktet. Ja, jeg gjør det. Jeg er lykkelig. Jeg har hvert så heldig å finne en gutt som utfordrer meg og som godtar alle sidene av meg. Det er mange sider av meg som aldri finner veien til bloggen, som kjæreste er jeg mange ting.  Jeg kan til tider ha behov for akutt nærhet og gode ord, mens jeg i det andre sekundet trenger frihet og egentid.  I løpet av en samtale kan jeg veksle mellom alle sinns tilstander som finnes. Likevel er han der. Trygghet var ikke ett ord jeg trodde jeg kom til å bruke når jeg skulle forklare han, men når jeg tenker med om, gir han meg trygghet. Selv om vi ikke er kjæresteparet som fullfører hverandres setninger, eller som har dype samtaler om fremtiden, så har vi det godt. 

 

Når vi ringes om kvelden tar det han nøyaktig 2 sekunder å høre om det er noe galt. Han er den eneste personen jeg vet om , som noen gang har snakket meg til fornuft når blikket mitt er svart. Ingen har klart det noen gang. Ikke lærere, ikke foreldre, ikke psykologer, ikke tidligere kjærester, ikke søsken eller venner. Det er kun han som jeg vet om som har klart, kun med ord, å få meg til å roe meg ned. Første gang han gjorde det, begynte jeg å gråte på vei hjem. Jeg forstod at selv om vi ikke har skrevet fremtiden vår i stein, så har jeg funnet en jeg ikke vil bytte ut med noen.

 

Jeg har funnet en gutt som er god mot meg, som setter pris på meg, som ikke tar meg forgitt, som godtar alle sidene mine selv om de til tider kan være utmattende. Forholdet våres er ikke helt a4. Akkurat nå kjenner jeg det er helt greit. Klart jeg ønsker meg en mann som jeg kan våkne opp med hver morgen, men i dag holder det at jeg vet at han er der.  Klart jeg en gang ønsker å stå hvit brud, men det er ikke avgjørende for at forholdet våres skal bestå. Det at vi allerede har jobbet oss gjennom så mye allerede, gjør at jeg føler vi står sterkt når det blir vanskelige dager. 

 

Når alt kommer til alt så vet jeg at det ikke er sikkert at vi lever lykkelig alle våre dager, men jeg vet at jeg har blitt ett bedre menneske av å være sammen med han. 

 

Forholdet vårt har hvert som en berg og dalbane, men det er ingen andre jeg ville delt sete med enn akkurat han. 

 




Signatur

Dance like nobody is watching

God kveld!

 

Det ble så altfor tidlig morning hos oss i dag. Klokken ringte 05.20. Jeg hadde selvsagt allerede selskap i sengen. Jonas kom inn til meg i halv fire tiden og Leander kom rett før klokken ringte. Det ble full jubel når jeg fortalte guttene at de skulle til farmor og besten i dag mens mamma skulle på jobb noen timer. Jonas skubbet meg ut døren, og gliste fra øre ti øre. Noe som gjorde det veldig greit å gå på jobb. Dagen gikk forbi i sneglefart. Men jeg fikk en utrolig flott avsluttning på dagen så jeg gikk hjem med ett smil om munnen. Guttene ville egentlig ikke være med meg hjem, men etter noe overtaling ble de med meg hjem. 

 

Rebecca ventet på oss når vi kom inn dørene. Hun hadde ryddet kjøkkenet mitt og det var utrolig deilig å komme hjem til.  Etter en liten avslappning på sofaen var det klart for lek og morro. Jeg merker at Leander tester ut grenser så det holder. Men det som er veldig fint å se er at han tar til seg tilbakemeldingen han får.  Klarer jeg å holde meg rolig når det står på som verst, er det helt tydelig at han faktisk hører etter og forstår hvorfor det ikke er greit at han gjør som han gjør. 

 

Jonas begynte spontant å synge en helt ny sang i ettermiddag. Epler og pærer. Det tok litt tid før jeg hørte hvilken sang det var.  Tror jeg måtte spørre han fem ganger hva han sa og Jonas han gjentok. Ofte pleier han bare og nynne, men i ettermiddag øvde han seg på uttalelsen. Det hørtes mest ut som om noen bablet og gjorde tunge øvelser, men for oss som kjenner Jonas har vi lært oss teknikker for å gjennkjenne ord. Etterhvert kom det flere og flere ord der man tydelig kunne høre hva han sang. Det var slik ettermiddagen vår tok en litt annen vending. 

 

Jeg begynte å danse rundt i stuen og synge for full hals. Dette falt i smak hos begge guttene. Det er få ting de synes er så gøy, som når mamma slipper alle hemninger å bare danser.  Vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men når stuen min er full av barnelatter og leker, da kjenner jeg virkelig at livet er godt. Det finnes ikke noe mer herlig enn ett barn som hiver etter pusten fordi latteren tar helt overhånd. Det er fint lite som får min egen latter til å komme frem, så godt som når ungene tuller med meg. Etter en stund med dans og sang, fant vi ut at vi skulle turne litt på gulvet. Leander gjorde flere forsøk på å gå i bro, men med en kropp som ikke helt klarte å koordinere seg var det ikke så lett. Jonas hadde da mistet fokus og var mer opptatt av knappen på Tven. Da fant vi ut det var på tide og finne frem Gruffaloboken å gjør oss klare for kvelden. Nå er begge to i dyp søvn i sengene sine. 

 

Ha en fortsatt fin kveld !

 

 










Signatur
Les mer i arkivet » August 2015 » Juli 2015 » Juni 2015
Photobucket
Hei og velkommen til oss!

En livsglad jente som ble mamma første gang i en alder av 19 år.
Vår lille hjertesten, Jonas, som kom den 11.09.09 er født med down syndrom.
Den 29.04.11 fikk vi enda en liten prins, Leander.

Etter 8 år som kjærester endte forholdet til barnas pappa, og dere kan nå lese om mitt liv som alenemamma til mine prinser, både på godt og vondt!


FØLG MEG

Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket
.

SØK I BLOGGEN

BLA TILBAKE

COPYRIGHT

Blogg.no leverer teknologien bak mammawesterheim. Bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse.

Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Henvendelser kan rettes til hjelp@blogg.no.

Designet vises best i Safari og Google Chrome. Designet er ikke tilpasset mobil/iPad/iPhone. Noen forskjeller vil forekomme i Firefox.

Design og koding av Mamma Moen Design
Photobucket