Forside Om meg Jonas Leander Kontakt

Et kvart århundre.

I dag fyller jeg altså 25 år. Tenkte dette var en fin mulighet til å fortelle dere litt om meg. Noen av dere har gjerne lest litt om min oppvekst tidligere, men kanskje dere leser noe dere ikke var klar over. Hvem jeg er, hva jeg har opplevd, hvorfor jeg er blitt som jeg er blitt. Vi har alle ett utgangspunkt når vi blir født, men det vi opplever påvirker oss. Hvordan vi velger å håndtere det vi opplever vil etterhvert også forme oss til de menneskene vi blir.

 

Jeg ble født inn som minstemann på en søskenflokk av 3. Jeg hadde en storebror som var 6 år eldre enn meg og en storesøster som var nesten tre år eldre.  Allerede som barn var jeg oppfinnsom. Fantes det mulighet for oppmerksomhet tok jeg den på uten å tenke over konsekvensene av valgene mine. Jeg hadde en besteveninne i barnehagen som jeg var med hver eneste dag. Hun var den eneste jenten jeg likte. Ellers var jeg bare med guttene. Tiltross for at jeg alltid var høyt og lavt syntes jeg aldri noe om å gå lange turer, da ble jeg vrang og vanskelig. Jeg hadde som barn veldig mye samvittighet, jeg taklet dårlig å lyge. Husker spesielt en gang jeg stjal en lekebil fra barnehagen og brukte hele ettermiddagen hjemme på å ha vondt i magen fordi jeg visste jeg måtte fortelle dette til mamma og at hun ville bli sint.  Jeg har siden jeg var barn alltid sovet på ettermiddagen. Jeg sovnet over alt, under stoler,bord, i skap, på gulvet, i sofaen, men ble jeg lagt i en seng, da klarte jeg aldri å sove. Jeg hadde og har vel egentlig fortsatt en vanvittig fantasi. Noe av det kjekkeste jeg visste, var å leke rollespill. Jeg kunne leke i timesvis. 

 

Mamma og pappa skilte seg når jeg var rundt 4-5 år. Mamma traff fort en ny mann som vi flyttet inn til. Han hadde to barn i fra før. En jente og en gutt. Vi gikk fra å være en liten familie til å raskt bli en storfamilie med "mine, dine og våre". 

 

Når jeg etterhvert begynte på skolen var jeg pliktoppfyllende, men jeg slet med konsentrasjonen. Det var mye gøyere å prate med bestekompisen min fremfor å lytte til hva læreren sa. Samtidig hadde jeg god kunnskap, jeg visste mye om mye.  Da vi skulle begynne å lære og skrive syns jeg ting ble vanskelig. Jeg gjorde mitt beste men ordene stokket seg alltid om. Ettersom jeg var så flink å lese og ikke viste noe tegn på at jeg slet, trodde lærerene år etter år at dette kun dreide seg om "slurving". Det var ikke før jeg gikk første året på vidergående at jeg fikk bekreftet at jeg hadde dysleksi. Hele barneskolen var jeg en slags uro-kråke, men ikke av den stygge sorten. Jeg var en snill jente som fikk fryktelig dårlig samvittighet dersom jeg visste jeg hadde hvert stygg med noen for å tøffe meg. Hvert år var jeg elevrådsrepresentant, enten som vara eller som leder. Det kom tidlig frem at jeg likte meg i lederoller. 

 

Det skjedde noe med den prate-glade men dog så pliktoppfyllende jenta når jeg startet på ungdomsskolen.  I løpet av sommeren endret jeg personlighet. Jeg som alltid hadde hatt en enorm respekt for " de voksne" kunne plutselig bli både frekk og ufin.  Etter to måneder på ungdomsskolen var jeg allerede nedsatt i lite godt i oppførsel og nokså godt i orden.  Hjemme var det kaos. Jeg som aldri hadde tenkt tanken på å ruse meg, ble tatt urinprøve av og såkalt eyetest dersom jeg kom for sent hjem. Det at jeg endret meg sånn gjorde selvfølgelig mine foreldre bekymret. Men at tilitten var brutt før jeg i det hele tatt hadde gjort noe for å bryte den, gjorde det vel lettere å "gi faen". Jeg begynte tidlig å drikke alkohol.  14 år gammel ble jeg sendt på sykehuset med en promille som ingen har godt av. I stede for å ta lærdom brukte jeg enhver annledning på å drikke meg full å glemme det som gjorde vondt.  Skoledagene mine var preget av at jeg skapte mye uro i timene. Noen lærere gjorde en ekstra innsats for å håndtere meg mens andre bare gav opp. Det de ikke klarte å se var at jeg trengte at noen så meg. 

 

Ettersom jeg hadde en slags lederolle var det tapt sak å kaste meg ut fra timen. Jeg husker spesielt ett tilfelle. Da hadde jeg hvert så vemmelig mot musikk-læreren min at han kastet meg ut og sa jeg aldri skulle komme tilbake til hans time. Han klarte ikke å forholde seg til meg mer. Det tok en time før fire andre elever ikke ønsket å være i hans timer, noe som resulterte i at jeg fikk komme tilbake.  Selv om jeg oppførte meg som en drittunge uten sidestykke fantes det lærere som forstod at dette handlet mer enn bare om dårlig oppdragelse. Naturfaglæreren min på ungdomsskolen hadde jeg vanvittig respekt for. Hun gjorde noe med meg, om hun kunnne se eller om det bare var at hun likte slike "problembarn" det vet jeg ikke. Desverre hadde vi en rådgiver på skolen som tidlig uttalte at " jeg kom fra ett sånt hjem som gjorde at jeg ble sånn".  Den samme mannen sa også til meg " Du Gunn-Britt SKAL gå ut ungdomsskolen med God i orden og Oppførsel". Tanken som da slo en ungdom i opprør var jo da " Skal vi vedde?". Det som alikevel fulgte meg hele veien var at jeg slet mye med dårlig samvittighet.  For jeg ønsket jo bare at noen skulle se at jeg ikke hadde det så greit, og jeg var vant til å få oppmerksomhet på negativ oppførsel så dette ble en enkel måte å bli sett på. 

 

Når jeg begynte på vidergående hadde jeg truffet Kjartan. Jeg var oppetter ørene forelsket, men der måtte jeg også en lærer som virkelig tok tak i ressursene mine. Det tok henne 1 mnd å se at jeg ikke kunne sitte med hvem som helst. Satt jeg med "flinke elever" var karakterene mine på  topp. Satt jeg med elever som likte å prate, ble fristelsen for stor til at jeg orket å følge med. Hun tok meg under vinge sin, vi snakket aldri særlig om det som var vondt å vanskelig for meg, men hun var stødig når jeg ble sint. Ikke kjeftet hun, hun bare stoppet opp. Kikket på meg til jeg ble stille, før hun fortsatte. Hun respekterte meg som person, men forventet også at jeg respekterte henne. 1 året på vidergående hadde jeg min aller første GOD i oppførsel, ordenskarakteren gikk det desverre ikke like godt med, men jeg husker når jeg så den G`en så strålte jeg. Siden karakterene mine alltid har holdt stand, så fikk jeg aldri penger for gode karakterer. Men den gangen fikk jeg penger og det gav mersmak. 

 

2 året på Vidergående flyttet jeg til Husnes. Jeg startet året med å utfordre lærerene her også. Men, her hadde jeg en mannlig lærer som også klarte å se bak all uroen. Jeg gikk ut andre året med 4,6 eller 4,7 i snitt. Ting begynte å falle på plass. 3 året på vidergående fikk jeg det vanskelig igjen. Jeg skulket mye. Ettersom jeg hadde gått på barn og ungdom så ble overgangen til Allmen påbygg og mye "grå" læring for kjedelig for meg. Jeg trengte å bruke meg selv for å lære. Jeg måtte ha noe som engasjerte meg. Heldigvis klarte jeg å bestå og få studiekompetanse. 

 

Året etter tok jeg meg ett friår. Jeg søkte egentlig på sosionomstudie i Kristiansand, men kom ikke inn. Derfor begynte jeg å jobbe i barnehage. Der trivdes jeg veldig godt. Det var også her jeg jobbet når jeg ble gravid med Jonas. En tid jeg ser tilbake på med ett stort smil. Resten av historien kan dere jo. 

 

Nå sitter jeg her, 25 år og tenker tilbake på livet mitt. Jeg er glad jeg har opplevd de sidene av livet som jeg har opplevd.  Jeg er glad jeg er blitt den jenta jeg er i dag.  Så kjære dere der ute som jobber som lærere eller jobber med barn/ungdommer generelt. Ikke tenk at all uro skyldes dårlig oppdragelse eller vemmelige barn. Ikke tenk at det bare er de stille jentene som sliter. Ikke gi opp på dem som til tider kan virke som ett håpløst tilfelle. Ikke døm barna selv om de kommer fra en "sånn" familie. Det finnes håp for alle og det kan hende at akkurat DU blir den personen som har troen på oss, som gjør at vi ser at vi kan. 

 




 

 

 

 

Signatur

Påtide å åpne opp for litt kjærlighet?

Det er ikke ofte jeg skriver om kjæresten min her inne. Han ba tidlig om å ikke bli eksponert på bloggen. Det sa jeg at jeg skulle respektere, derfor har han aldri blitt nevnt med navn eller bilde. I kveld tenkte jeg å dele litt med dere likevell. 

Mange har komentert at jeg har fått en glød i øynene som var fraværende før. At jeg ser lykkelig ut. At jeg smiler med hele ansiktet. Ja, jeg gjør det. Jeg er lykkelig. Jeg har hvert så heldig å finne en gutt som utfordrer meg og som godtar alle sidene av meg. Det er mange sider av meg som aldri finner veien til bloggen, som kjæreste er jeg mange ting.  Jeg kan til tider ha behov for akutt nærhet og gode ord, mens jeg i det andre sekundet trenger frihet og egentid.  I løpet av en samtale kan jeg veksle mellom alle sinns tilstander som finnes. Likevel er han der. Trygghet var ikke ett ord jeg trodde jeg kom til å bruke når jeg skulle forklare han, men når jeg tenker med om, gir han meg trygghet. Selv om vi ikke er kjæresteparet som fullfører hverandres setninger, eller som har dype samtaler om fremtiden, så har vi det godt. 

 

Når vi ringes om kvelden tar det han nøyaktig 2 sekunder å høre om det er noe galt. Han er den eneste personen jeg vet om , som noen gang har snakket meg til fornuft når blikket mitt er svart. Ingen har klart det noen gang. Ikke lærere, ikke foreldre, ikke psykologer, ikke tidligere kjærester, ikke søsken eller venner. Det er kun han som jeg vet om som har klart, kun med ord, å få meg til å roe meg ned. Første gang han gjorde det, begynte jeg å gråte på vei hjem. Jeg forstod at selv om vi ikke har skrevet fremtiden vår i stein, så har jeg funnet en jeg ikke vil bytte ut med noen.

 

Jeg har funnet en gutt som er god mot meg, som setter pris på meg, som ikke tar meg forgitt, som godtar alle sidene mine selv om de til tider kan være utmattende. Forholdet våres er ikke helt a4. Akkurat nå kjenner jeg det er helt greit. Klart jeg ønsker meg en mann som jeg kan våkne opp med hver morgen, men i dag holder det at jeg vet at han er der.  Klart jeg en gang ønsker å stå hvit brud, men det er ikke avgjørende for at forholdet våres skal bestå. Det at vi allerede har jobbet oss gjennom så mye allerede, gjør at jeg føler vi står sterkt når det blir vanskelige dager. 

 

Når alt kommer til alt så vet jeg at det ikke er sikkert at vi lever lykkelig alle våre dager, men jeg vet at jeg har blitt ett bedre menneske av å være sammen med han. 

 

Forholdet vårt har hvert som en berg og dalbane, men det er ingen andre jeg ville delt sete med enn akkurat han. 

 




Signatur

Dance like nobody is watching

God kveld!

 

Det ble så altfor tidlig morning hos oss i dag. Klokken ringte 05.20. Jeg hadde selvsagt allerede selskap i sengen. Jonas kom inn til meg i halv fire tiden og Leander kom rett før klokken ringte. Det ble full jubel når jeg fortalte guttene at de skulle til farmor og besten i dag mens mamma skulle på jobb noen timer. Jonas skubbet meg ut døren, og gliste fra øre ti øre. Noe som gjorde det veldig greit å gå på jobb. Dagen gikk forbi i sneglefart. Men jeg fikk en utrolig flott avsluttning på dagen så jeg gikk hjem med ett smil om munnen. Guttene ville egentlig ikke være med meg hjem, men etter noe overtaling ble de med meg hjem. 

 

Rebecca ventet på oss når vi kom inn dørene. Hun hadde ryddet kjøkkenet mitt og det var utrolig deilig å komme hjem til.  Etter en liten avslappning på sofaen var det klart for lek og morro. Jeg merker at Leander tester ut grenser så det holder. Men det som er veldig fint å se er at han tar til seg tilbakemeldingen han får.  Klarer jeg å holde meg rolig når det står på som verst, er det helt tydelig at han faktisk hører etter og forstår hvorfor det ikke er greit at han gjør som han gjør. 

 

Jonas begynte spontant å synge en helt ny sang i ettermiddag. Epler og pærer. Det tok litt tid før jeg hørte hvilken sang det var.  Tror jeg måtte spørre han fem ganger hva han sa og Jonas han gjentok. Ofte pleier han bare og nynne, men i ettermiddag øvde han seg på uttalelsen. Det hørtes mest ut som om noen bablet og gjorde tunge øvelser, men for oss som kjenner Jonas har vi lært oss teknikker for å gjennkjenne ord. Etterhvert kom det flere og flere ord der man tydelig kunne høre hva han sang. Det var slik ettermiddagen vår tok en litt annen vending. 

 

Jeg begynte å danse rundt i stuen og synge for full hals. Dette falt i smak hos begge guttene. Det er få ting de synes er så gøy, som når mamma slipper alle hemninger å bare danser.  Vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men når stuen min er full av barnelatter og leker, da kjenner jeg virkelig at livet er godt. Det finnes ikke noe mer herlig enn ett barn som hiver etter pusten fordi latteren tar helt overhånd. Det er fint lite som får min egen latter til å komme frem, så godt som når ungene tuller med meg. Etter en stund med dans og sang, fant vi ut at vi skulle turne litt på gulvet. Leander gjorde flere forsøk på å gå i bro, men med en kropp som ikke helt klarte å koordinere seg var det ikke så lett. Jonas hadde da mistet fokus og var mer opptatt av knappen på Tven. Da fant vi ut det var på tide og finne frem Gruffaloboken å gjør oss klare for kvelden. Nå er begge to i dyp søvn i sengene sine. 

 

Ha en fortsatt fin kveld !

 

 










Signatur

Endelig helg ?

God kveld.

 

Da er ungene pakket inn under dynene sine og det er allerede stilt. 

 

 

Når klokken ringte i dag ville jeg helst bare snu meg rundt å sove videre. Det ble sent før øynene endelig lukket seg i går. Leander kom tassende inn til meg i fire tiden. Jeg ligger alltid innerst mot vinduet mens den andre siden er mer en klar for ett lite troll. Dynen ligger fint slik at han bare kan smette kroppen sin inn under den tykkeste dynen. Å tro dere meg han er mer en velkommen. Ingenting er så koselig som når jeg kjenner kalde barneføtter som varmer seg inntil meg og hører hvordan pusten deres blir roligere før de sovner igjen. Men hva tror dere skjer natt etter natt ? Han kommer opp i sengen på min side, presser meg over på den andre siden der jeg ikke er vant med å ligge. Ikke misforstå, jeg sovner der også, men jeg skjønner det bare ikke. Hvorfor skal det på død og liv skje på min side og ikke på siden som er ledig ? I dag var intet unntak. 

 

Etter at vi kom hjem i dag tok vi det bare helt rolig.  Siden guttene hadde smøremat i barnehagen hadde vi bare noen skiver til "middag" så spiste vi heller havregrøt til kvelds. Det ble selvsagt spilt litt dyrelotto i dag også. Leander var litt mer med på reglene i dag, men jeg ble faktisk litt usikker på om jeg har lært dem reglene riktig. Er det ikke slik at det bilde som vises skal gis til den som har brettet også blir det automatisk dens tur?  

 

Jeg har jobbehelg i helgen. Har stresset meg ihjel for å finne barnevakt denne gangen. Jeg fikk byttet til tidligvakt i dag så da trengte jeg bare hjelp i morgen på tidligvakt og søndag til en ettermiddagsvakt. Heldigvis stiller farmor opp som alltid i morgen tidlig og Rebecca skal faktisk ha dem Søndagskveld. Hva skulle jeg gjort uten gode venner ? 

 

 









 

Ha en fin kveld! :)

Signatur

Enkel middag.

Hei!

 

I dag ventet endelig en etterlengtet fridag. Jeg hadde store planer om å gå meg en lang tur, men fant ut at husvasken jeg hadde tenkt å vente med til helgen faktisk var mer nødvendig enn turen. Derfor valgte jeg å først rydde også heller gå en litt kortere tur. Huset ser nå endelig levbart ut igjen.  Klærne som har skreket etter rettferdighet i skittentøyskurven er nå rene og pene og klar til bruk. Jeg fikk også kjøpt meg nytt minnekort til speilreflekskameraet i dag. Virkelig på tide at det kommer noen nye og skikkelige bilder på bloggen igjen. Der er veldig lettvindt å ta bilde med telefonen, men desverre blir ikke alltid kvaliteten like godt. Jeg merker det er lenge siden jeg har brukt kameraet nå, men etterhvert vil nok gamle kunster vise seg igjen. 

 

Guttene fikk være med å vaske bilen min i dag. Leander er alltid like tøff før vi skal kjøre inn i vaskehallen, når rulle kommer over bilen kikker han på meg og hvisker
" Det e litt skummelt mamma".  Bilen ble hvertfall skinnende vakker. Når vi kom hjem var klokken blitt mye. Jonas og jeg tok oss av middagslaging mens Leander slappet av på sofaen. I dag ble det enkel middag. Karbonadedeig, brokkoli, gullerøtter i fløtesaus med fullkorn makaroni til. Guttene elsket det. Jonas har endelig begynt å spise brokkoli og gliser fornøyd når han holder en opp. Det ble endel overtaling før gutten faktisk begynte å spise grønnsaker, men nå går det som en lek. Leander mente at han ikke trengte brokkoli for det spiste jo ikke Kaptein Krok. Etter en liten hvit løgn om at Kaptein Krok måtte ha brokkoli for å kunne bruke kroken sin, forsvant alle sammen sakte men sikkert inn i munnen hans. 

 

Det ble ikke mye søvn i natt, men jeg har hatt noe å gjøre i hele dag så jeg krysser fingrene for at natten i natt blir god.  Jeg får besøk i kveld, så i ovnen står nå bakt potet, pepsi maxen er lagt i kjøleskapet, lys er tent i hele leiligheten så nå skal bacon stekes og resten av tilbehøret legges i skåler før besøket detter inn dørene. 


Ha en fin kveld! 

 




Signatur

Ansvarsgruppemøte.

Tusen takk for den massive støtten jeg fikk etter å ha annonsert at vi faktisk skal flytte. For noen kom det gjerne som ett sjokk, men jeg har mistrivdes sånn i denne kommunen her nå i lengre tid. Kjenner det går utover hverdagen min i såpass stor grad at jeg velger å gjøre noe med det før det går for langt.

 

I dag har vi hatt ansvarsgruppe møte for Jonas. Det krever nok fortsatt mer av meg enn jeg helt klarer å merke i forkant. TIdligere hadde jeg skikkelig vanskeligheter flere uker i forkant, det fantes ikke noe jeg grudde meg til mer av alle ting vi må gjennom, enn nettopp disse ansvarsgruppe møtene. Det er ingenting som minner meg mer på at Jonas har Downs enn akkurat disse møtene.  De siste par årene har det heldigvis blitt lettere, men i dag var jeg helt utkjørt etter møte. Det føltes nesten som all energi jeg hadde ble tappet ut av meg fortere enn jeg fikk snudd meg rundt.  Jonas fikk skryt han, fra alle kanter, men hele situasjonen rundt Jonas nå er bare ett eneste stort puslespill av mennesker. 

 

Jeg er ett følelsesmessig vrak i dag. Går fra å være kjempe gla, til å bli trist og ta til tårene. Har vridd meg i sengen mens gråten tømmes ned i puten. Etterpå føler jeg meg helt tom, som om alt jeg eier av følelser er borte vekk. Jeg er en person som ikke liker å kjenne på negative følelser og som virkelig går i kjelleren dersom jeg ikke finner noen fluktvei fra det som gjør vondt.  Jeg er himla god på å takle motstand, helt til jeg faktisk ikke finner noe løsning, da er jeg veldig flink på å bare se det negative. I dag er det bare en sånn dag der jeg ikke finner noe som helst løsning. 

 

Heldigvis har guttene og jeg hatt en fin ettermiddag. Først lagde Jonas og jeg middag. Svinekjøtt med brokkoli, sopp og fullkornspasta. Guttene syns det var kjempe godt. Etter at de hadde sett Ole brum på film, fant vi ut at vi skulle bake brownies. Herregud som jeg har tenkt og drømt om brownies de siste dagene. Røren ble selvsagt litt for tykk og brownisen min ble en stor sjokoladekake-ish-greie.  Bare til å innse at denne jenta aldri blir noe husmormatriell. Mens kaken stod i ovnen fant Jonas frem dyrelottoen å ville spille. Det som var litt gøy å observere var at Jonas hadde stålkontroll på spillets regler og forløp, mens lillebror derimot hverken fant roen eller evnen. Det høres gjerne rart ut, men slike små seiere er så viktige for meg. Små glimt der Jonas bare kan være storebror. Leander er blitt så stor å flink nå at han har gått forbi Jonas i det meste, men akkurat her kom han altså litt til kort.  Jeg ser det når jeg skriver det at det kan høres litt brutalt ut når jeg gleder meg over at Leander faktisk ikke helt forstod reglene, men prøv å forstå at jeg ikke gledet meg over det, men over at Jonas forstod. 

 

 

Takk gud for fridag i morgen. Da skal treningsklærne på og musikken kobles til ørene før ho mor tar turen til fjells. Huset hadde nok trengt seg en kjempe vask, men jeg får heller prøve å få unna litt husvask i helgen. 

 

 




Signatur

Katta ut av sekken !

Hei!

 

Overskriften sier vel det meste. Tidligere i dag avslørte jeg for mine facebookvenner om hemmeligheten min. Til sommeren flytter jeg og guttene til Stavanger. Grunnen til at det er vanskelig, er fordi jeg er blitt veldig glad i jobben jeg har her i Kvinnherad. Jeg ble som dere kanskje husker,flyttet til en ny avdeling på sykehuset jeg jobber på. Siden Januar har jeg jobbet på en psykosepost. En post hvor jeg virkelig har lært mye.  Om 7 måneder skal jeg altså forlate plassen jeg føler meg så trygg og ivaretatt på,  å starte ett nytt kapitell på en psykiatrisk avdeling i Stavanger, der jeg har fått 100 % fast. 

 

Jeg vil fortelle dere litt om jobben min.  Når jeg kommer om morningen blir jeg møtt av trygge ansikt. Omsorgsfulle mennesker. En utrolig dyktig sjef og en varm og snill ass.leder. Når jeg utfører jobben min vet jeg at jeg har ett helt team i ryggen som støtter meg i det jeg gjør. Skulle jeg feile, er de der og tar meg i mot. Jeg har fått lov å prøve meg frem. Jeg har fått lov å stille spørsmål. Jeg har fått lov å kjenne på mestring. Kjenne på feiltrinn. Kjenne på den gode følelsen over å faktisk ta kontroll i en situasjon der du føler, det du har og si er viktig. Samtidig har jeg fått muligheten til å kjenne på frustrasjonen, fortvilelsen, sinne som også dukker opp når man jobber med psykisk syke mennesker.  Jeg har fått utviklet meg både som sykepleier, men også som person. Da spesielt med tanke på reflektering, empati, forståelse av ulike diagnoser og fremming av menneskets egen verd.  Det jeg har fått med meg i bagasjen min som sykepleier, det er uunværlig. Å nettopp det jeg har med meg i bagasjen har jeg fått fordi jeg jobber her jeg jobber.  Jeg får ikke fullrost plassen jeg jobber på nok.  

 

Det er klart det også er andre ting som gjør flytting vanskelig. Her i Kvinnherad har guttene farmoren sin, som de setter så innmari høyt. De har en god pappa, en super tante og en utrolig varm og snill Besten. Hadde jeg kunne bestemt hadde jeg flyttet hele gjengen ned dit, slik at ingen måtte miste noe. Grunnen til at jeg flytter fra Kvinnherad er enkel og komplisert på en gang. Mitt mål var aldri å bosette meg her for livstid.  Når jeg kikket frem i fremtiden når Jonas ble født så jeg for meg at vi på sikt flyttet til Sørlandet. At Sørlandet ble for langt forstår jeg pappaen veldig godt.  Jeg vet det finnes andre plasser jeg kunne ha flyttet, men når jeg først flytter må jeg også tenke på hva jeg også vil. Jeg vil nærmere familien min. Jeg vil kunne reise å besøke mormor en helg. Jeg vil kunne hjelpe dersom den gamle på Hånes trenger det. Trenger jeg tid med storebror så kan jeg faktisk bare sende en melding og be han komme over.  Guttene kan få muligheten til å få ett nærere forhold til min del av familien. Jeg vil kunne ringe til kjæresten min og be han komme over dersom jeg føler meg utrygg en kveld.  

 

Er jeg egoist? Ja kanskje jeg er det. Kanskje valgene jeg tar nå er helt forferdelige, men jeg klarer altså ikke bo mer i denne kommunen.  Jeg vil til en by der Jonas sine muligheter er større. Der valgene er flere. Der Leander kan velge mellom ulike aktiviteter etter hva han har interesse for. Det er en vanskelig situasjon. Men, jeg skal gjøre det beste utav den.  Guttene vet ikke at vi skal flytte enda. Jeg tror det ville blitt vanskelig for dem å forstå så langt frem i tid, men jeg skal gjøre mitt beste for at overgangen skal gå best mulig. Heldigvis er det bare til Stavanger jeg flytter og ikke USA eller Finnmark. Det er faktisk muligheter for å ta seg en dagstur dersom man har fri eller en helg om savnet blir for stort.  

 



 

Signatur

En mammas tanker.

Hei!

 

Det begynner å bli en stund siden sist jeg skrev. Det er på en måte blitt sånn nå. Det å eksponere seg selv og sine barn har ikke samme gleden lengre. Leserene gir dårlige tilbakemeldinger, ikke bare på min blogg, men generelt i bloggverden. Det er di negative bloggerene som skaper komentarer.  Lesertall er rett og slett ikke alltid nok for å finne tid til å sette seg ned å skrive ett innlegg. Man ønsker tilbakemelding på det man skriver. Det tar tid med en blogg.  Tid man ikke orker å finne frem dersom man ikke føler det gir enn selv noe. 

 

Vi fikk feiret dagen til Jonas. Det ble en fin dag. Selv om det er spesielt å feire sammen når man ikke er sammen. Det er visse temaer man styrer unna, som før var helt normale. Stemningen er nok litt mer trykket enn den ville hvert dersom mamma og pappa var ett par.  Likevel gir det meg glede nok å se at guttene trives med at alle er sammen. En glede jeg skulle ønske flere foreldre klarte å se. Jonas fikk mange fine gaver. En rørt mamma tenkte tilbake på alle de fine stundene som har oppstått gjennom disse årene. 

 

Jeg tenker mye for tiden. På fremtiden. På livet jeg har nå. På alle tingene jeg skulle ønske var anderledes. På familielivet , på den balanserte hverdag, på det trygge. Når bekymringene var andre enn det de er nå. Det vil skje store forandringer i mitt liv fremover. Det er rart å tenke på at jeg snart skal legge bak meg enda ett kapitell av livet mitt.  Helt ærlig har jeg det tøft om dagen. Jeg sover dårlig og det bunner ofte ned i ulike bekymringer. Det positive med å sove dårlig, er at de få timene jeg da sover, ofte er rolige. Ingen drømmer som sliter en allerede sliten kropp ut. Kjartan har hatt guttene denne uken, å det er alltid tøft for meg. 

 

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne kikke frem i fremtiden å vite at dette går bra.  

 

Oss 3. 

 

 

Signatur

I morgen feirer vi hans 5 årsdag.

Tenk det. I morgen skal vi feire dagen til Jonas. Det er enda noen dager til han fyller 5, men det  passet best å feire i helgen. Lille store Jonas. Hvordan vil veien bli videre? 

Jeg husker det som i går. Jeg satt nede i kjellerleiligheten i huset til min Stefar. Min bestekompis bodde der og jeg hadde nettopp tvingt han inn på ett apotek i Odda for å kjøpe en graviditetstest til meg. Jeg tisset på pinnen og la den på stuebordet hans. Jeg satt på den ene siden og han på den andre. " Helvete, den er positiv". Jeg gråt, jeg lo, jeg ristet, jeg skalv, jeg vekslet mellom redsel, glede og ett enort sjokk. Kjartan og jeg hadde akkurat blitt sammen igjen etter en turbulent tid. Ett barn var det siste vi hadde sett for oss. Kjartan var på vei til Odda. Jeg ringte han, tiltross for at jeg ble frarådet å ringe en person som faktisk skulle få vite at han faktisk skulle bli far ,mens han kjørte bil. Abort var aldri ett tema. Jonas var ikke planlagt, men på sett og vis var han jo ønsket, selv om jeg aldri planla det å bli ung mor. Den gang var jeg alt annet enn klar for livet som ventet meg 9 måneder senere. For dem som kjente meg den gang ble de nok ganske sjokkerte over at GB skulle bli mamma. Moderlig, ansvarsfull, voksen eller klar, var vel det siste folk i Odda omtalte meg som den gang. Heldigvis vokste jeg i takt med magen.

 

Ultralyd nr 1 ) Alt ser fint ut. Overlegen måler hoftebeinet. Jeg bemerker meg faktisk det, uten i det hele tatt å vite hva ett kort hoftebein kan bety. Jeg møter en bekjent på Cafe rett etter ultralyden og forteller at han hadde målt hoftebein. Hun betrygger meg med at da er alt bra, for er det noen avvik så ser hvertfall legen det dersom han måler hoftebein. Så nå kan du berolige deg med at du får en frisk og fin sønn, sa hun med ett smil. 

 

Ultralyd 2) Vi reiser på 3D i Bergen. Vi vil vite hvilket kjønn som skjuler seg. Jeg er akkurat 27 uker på vei. Kjartan har kikket litt på nettet om Down syndrom. Han syntes hodet til Jonas såg så rundt ut på ultralyden, på ett merkeligvis forbinder han det med down syndrom. Han sjekker statestikker i forkant og beroliger seg med at det ikke finnes noen statestikker over 19 åringer som har fått barn med downs. Den går nemlig bare ned til 20. Han presser meg likevell til å spørre legen som utfører ultralyden om han har downs. Jeg vegrer meg, men spør med lav stemme om alt er som det skal. Legen smiler mot oss. " Alt ser veldig bra ut". 

 

Ultralyd 3) Tilbake på sykehuset i Odda. Skjermen blir skudd på. Vi er allerede kommet til uke 37. Barnet i magen viser tydelig at det har lite plass. Det blir stille i rommet. Det blir stille for lenge. Vi spør igjen. " Er alt bra?". Joda alt er bra. Blikket mellom jordmor og lege forteller oss likevell at noe ikke stemmer. Nok en gang blir vi forklart at alt er som det skal. 

 

3 uker senere. Dagen før termin blir Jonas tatt med hastekeisersnitt. Jeg skjønner noe er galt fra det sekundet Kjartan viser meg bildet av Jonas, men jeg velger å ikke se det. Jeg tviholder på håpet om at mitt barn er helt etter normalen. Jeg kikker på han. Min lille engel. Uansett hvor mange kromosom du har, så er du min. Jeg bysser, stryker, tørker tårer og smiler. Du og jeg Jonas. Sammen skal vi vise verden. Du kikker og stirrer på meg med usikre øyner. Jeg viker ikke blikket ditt og forteller at jeg er her og skal ingen steder. Du er min nå Jonas. Sammen skal vi klare dette. Det går bra, bare vent å se. 

 

Jeg er 19 år og har nettopp fått vite at barnet mitt har Downs. Bare noen uker i forveien har jeg brukt ordet "Mongis" som ett skjellsord. Tanken over å få ett barn med Downs er en tanke som slår meg og skremmer livskitten ut av meg.  Stakkars tenker jeg. Det kan ikke være lett å være mor til ett "sånt" barn. Så sitter jeg der, 19 år og med ett "sånt" barn i armene mine. Noe endrer seg i meg allerede på sykehuset. Masken jeg har brukt årevis på å bygge opp, brytes ned. Jeg møter meg selv i døren. Ikke bare skal jeg møte en verden full av fordommer. Jeg skal også møte mine egne fordommer hver eneste dag, for resten av mitt liv. Jeg må ta ett valg. Stå for min egen uvitenhet og akseptere at jeg nå er valgt til en oppgave større enn jeg noensinne har sett for meg.

 

Jeg er nå 24 år. I fem år har jeg våknet til ett smil som ikke kan måle seg med noe annet her i verden. Jeg står opp med en følelse av at Jonas kom til meg for en grunn. Jonas har gjort meg til ett bedre menneske, både mentalt og psykisk, bare ved å bli født. Neida, det er på ingen måte bare en dans på roser å være mamma til Jonas. Men, jeg ville aldri hvert han foruten. 

 

Han er straks 5 år nå. Han løper, han sykler, han sparker fotball, han prater, han synger, han viser omsorg, han kjenner igjen bokstaver, han spiller dyrelotto, han teller til 10, han kan stupe kråke, han kan ta på seg jakken sin selv, han spiser og drikker helt selv. For dere er dette sikkert ting dere tar med den største selvfølgelighet at deres barn kan. For Jonas ligger det timesvis, månedsvis og faktisk noen år med arbeid bak. 

 

Jonas. Mamma elsker deg. 

 




Signatur

Så var det disse morningene da?...

Jeg sov i natt. Ikke bare sov jeg, men jeg sov godt. 

 

 

Klokken min ringte allerede 05.15 første gang i dag, men rommet var kaldt og dyna så altfor varm og god.  05.20, dyna er fortsatt varm og god å det siste jeg ønsker er å kjenne med føttene hvor kaldt det er i rommet. " Jeg vil ikke stå opp tenk" skriker kroppen min mens hodet jobber med den fornuftige delen i meg. " Gunn-Britt, det blir ingen dusj hvis ikke du stikker tåsene dine utenfor dyna i dette sekund. I ett lite sekund tar jeg meg faktisk i, å vurdere hvor nødvendig dusjen er. Resornerer meg fram til hvor lite trengt den oppkvikkende og sårt trengte dusjen egentlig er. Men fornuften vinner. 05.25 står jeg på golvet. Kroppen kaster seg nærmest mot sengen og den varme dynen, men fornuften er med meg hele veien inn på badet. I dette sekund går det opp for meg at jeg ikke hører hverken barneføtter eller barneprat. Fra rommet vedsiden av kommer det kun snorkelyder. Kroppen gjør ett siste lille forsøk på å få meg inn i sengen igjen.  10 minutter etterpå står jeg ganske så fornøyd på det varme baderomsgolvet mitt og gir meg selv en "high five" i speilet. Tar meg i å tenke over at jeg fortsatt ikke hører noe til hverken Jonas eller Leander.  

En liten dans i speilet til Ed Sheeran - Don`t før jeg lister meg opp trappene. Får akkurat funnet frem brødet til nistene før jeg hører små føtter tassende over gulvet. " Mamma fædi foooova". Jonas er med sikkerhet våken. Når jeg kommer ned trappene tror jeg begge guttene holder på å få sjokk. Der står jeg, fullt påkledd, nydusjet, stelt og med ett smil. Jeg tror det er smilet som sjokkerer dem mest.  Mamma smiler ikke før hvertfall klokken 10.00 liksom. Guttene får på seg tøy og hverdagen er startet for fullt. Ingen frokost hjemme i dag, da blir det bare stress.  Alt ligger til rette for en god start på dagen, helt til jeg tar det drastiske steget å lukker Maccen mens Leander ser Sabeltann. Dette etter minst 5 beskjeder om at vi må gå. 

 

Som vanlig starter det med at genseren og t-skjorten blir dradd opp på magen, etterfulgt av sukk-stønnende lyder som bare ett trassende barn kan lage. Øynene til minstemann blir fylt med tårer før jeg i det hele tatt får sukk for meg. Det skjer egentlig nesten i sakte film. Guttungen kaster seg i gulvet og vrenger kroppen i de mest fasinerende vinkler. Siden jeg hadde slik en god start på dagen, finner jeg frem pedagog-mammaen ett lite sekund. Setter meg rolig ned på huk og sier med vennlig stemme at vi må gå fordi mamma må rekke jobb og Leander må rekke sin jobb i barnehagen. " Den jobben veit du , der du sjarmere alle di voksne i senk". Leander har ingen planer om å sjarmere noen som helst i dag, TENK. "Neivell, da har ikke jeg tenkt å være pedagogisk heller, TENK". Tar en hylende Leander under armen uten noe mer pedagogisk tenkning, før vi småløper ut dørene. Hele den korte veien til barnehagen får jeg høre fra baksete hvor slem jeg er.  Rett før bilen stoppes blir jeg forklart av min ill-sinte 3 åring at han allerhelst vil kaste meg i bosset med alle bleiene. Da tar latteren overhånd. Ser ut som Leander også skjønner hvor dumt dette blir, for han ler til slutt han også. Jonas kikker over brillene sine og hadde jeg kunne lest tankene hans er jeg sikker på de ville inneholdt noe sånt som " Å dette lever jeg med hver dag"

 

Alt ser ut til å være i sin skjønneste orden, helt til vi kommer inn døren i barnehagen. Da slår plutselig Leander seg vrang igjen. Han vil ikke i barnehagen. Han vil være hjemme med mamma. "Javell, ja, men du veit jo Leander at det e kjekt i ti minutter det også vil du hiva meg i bosse". I mitt eget hode tror jeg faktisk oppriktig at guttungen vil le sammen med meg, men alt jeg får er små hender klamrende til benet mitt. Setter med ned på huk for å snakke litt med han. Jonas har forlengst sprunget inn på avdelingen og funnet en dukke han holder på med. Leander kikker på meg med våte øyner. Han vil virkelig ikke at mamma skal gå i dag. Det er ikke veldig godt å gå når det er sånn. Etter fem minutters kos og prat må jeg gå. I det jeg slipper hendene hans, snur jeg meg og går bestemt ut døren. Skrikene fra gullgutten høres gjennom dørene og bortover gangene. Jeg må alltid vinke hade i vinduet. Jeg blir møtt av en gutt helt oppløst i tårer. Som skriker etter mammaen sin. Selv om jeg vet at gråten stopper så fort jeg har rundet hjørne er det ikke mye inni meg som ønsker å gå fra han slik, men jobben venter. Vinker hade og går med raske skritt mot bilen. 

 

Nå kan dagen endelig starte. 

 

Det blir en del ulike sinnstilstander i løpet av en morning i dette huset. 

 

 

Signatur

Først av alt er jeg mamma.

"Hvordan ser du for deg ungen din GB" ( Dette spørsmålet fikk jeg da jeg gikk gravid med Jonas av en kompis)

 

" Åh, han er en tøffing. En som sitter bakerst i klasserommet og lager faenskap, akkurat som sin mor"

" Han er god med ball og blir valgt først i gymmen"

" Han vil være rask i motsetning til meg"

" Han vil bli en av de peneste guttene i klassen"

" Han er smart"

" Han blir nok god på skolen for det er både meg og Kjartan"

 


 

 

Jeg fikk telefon på jobben i dag. Fysioterapeuten til Jonas ville ha en liten samtale før oppstart. 

 

" Hva er dine ønsker og mål for Jonas da?".

 

" Hmm,  jeg ønsker at Jonas skal være bleiefri når han begynner på skolen"

" Også ønsker jeg at han skal lære seg og sykle på tohjulssykkel, på en skikkelig tohjulssykkel."

" Så ønsker jeg at han skal klare å ta på seg joggeskoene sine helt selv". 

" Syns du jeg er teit nå, som ønsker sånne ting når det finnes så mye annet?

 

Det er rart å se svart på hvitt hvordan mine mål for Jonas har endret seg.  Jeg hadde alle planene klare, lenge før han var kommet til verden.  Det var kanskje det som var det hardeste å takle. At jeg ikke fikk den gutten jeg så lenge hadde sett for meg. Men, jeg vet at den dagen Jonas kommer sykklende, på sin helt vanlige sykkel så vil hjerte mitt sprekke av stolthet. Tårene vil trille på samme måte som di trillet den dagen han tok sine første skritt, 3 små skritt 2 juledag 2011. Det som ser så vanvittig hardt og brutalt ut over her, har jeg jobbet meg gjennom hver dag i snart fem år. Å nå er jeg der, at jeg tørr å se dem. Alle tingene som ikke ble helt som vi hadde tenkt. Alle kravene vi måtte senke litt. Forskjellen fra første gang jeg tenkte over dette og nå, er at jeg velger å fokusere på hvor langt vi har kommet. 

 

Det som for så mange år siden omtrent fikk hjerte mitt til å briste, får meg i dag til å innse hvor mye mer livet er. 

Det som for så mange år siden gjorde så vondt, er i dag en bagatell i det store og hele.

Det som for så mange år siden fikk øyenene mine til å fylles med tårer, får meg til å innse hvor lite jeg visste,  om hva som virkelig betyr noe.

 

 

 For snart fem år siden ønsket jeg meg en gutt jeg så lenge hadde sett for meg i drømmene mine. Jeg fikk Jonas. I dag forstår jeg hvorfor. 

 

 


 












 

 

 

 

 

Signatur

Stuen min har det best når den er fylt med barnelatter, middagsrester, leker og små barneføtter.

Vinden herjer ute. Regnet har begynt å piske mot vinduet. Stuen er stille og lysene er skrudd av og telysene begynner å slukke seg en etter en. Så da sitter jeg her da. Alle mener jeg burde nyte å være alene av og til. Nyte stillheten. Jeg liker ikke stillhet. Når det er stillhet kommer tankene. Tankene om alt som har hvert vondt. Tankene om alle tårene man har grått. Tankene om hvorfor søvnen aldri er god over lengre tid. Tanker om hvorfor fysisk smerte ikke lengre får tårene til å renne, men så fort jeg ser en koselig gammel mann blir øynene våte. Tanker om hvor vanvittig sårbar jeg er når jeg er helt alene. 

 

 

Stuen min har det best når den er fylt med barnelatter, barneføtter, barneprat, leker, middagsrester.  Stuen min føles tryggest når jeg går og legger med meg en tanke om at den i morgen vil være akkurat like rotete.

 

Guttene er på ferie hos Kjartan i to uker. Jeg har heldigvis fått sneket meg til litt tid med dem. Kjartan var i Stavanger med dem fra Torsdag til Fredag og siden jeg var hos kjæresten fikk vi oss noen fine timer sammen i byen og i dag ble det enda litt tid. Selv om jeg sovnet på sofaen når "timen" kom, var det godt å sovne til lyd. Jeg sovnet til Sabeltann sang fra Leander og nøkkleristing fra Jonas. Vi spiste vaffler og tullet. Guttene liker når vi er sammen alle fire. Di forstår at når vi er sammen alle fire så er det bare for en stund. Di vet at mamma har ny kjæreste.  Men di vet ogå at mamma og pappa fint kan finne på ting sammen. Di vet det er trygt å savne og at det er trygt å snakke om mamma eller pappa. Di vet at vi som regel bare er en telefon samtale unna. Di er trygge på hva som er rundt dem og det er det viktigeste for meg.

 

Jonas begynner i skolekameratene til høsten. Vi har utsatt skolestart ett år, men bestemt oss for at han heller skal gå forberedelsene til skolegang to ganger fremfor bare å være i barnehagen ett år ekstra. På denne måten ser jeg for meg at vi ruster Jonas best mulig for skolegangen. For han trenger jo bare litt mer tid og med dette får han gjerne den tiden han trenger. Språket kommer mer på plass. Bleieslutt er gjerne også overstått om 2 år. Kanskje kan han skrive seg selv inn på skolen. Kanskje vil ha kunne føre enkle samtaler med barna han skal gå i klasse sammen med. I år skal Jonas nok en gang starte opp barnehageåret med ny assistent. Dette er fjerde assistenten hans. Mange mener nok dette har mye negativt med seg, men jeg tenker det at Jonas har fått mulighet til å knytte bånd til mange ulike personligheter, Jonas har måttet lære seg å bli kjent med nye mennesker som skal jobbe tett med han. Joda noen negative sider har det nok. Barn med downs skal jo allerhelst ha kontinutet, men det tok vi aldri så hardt innover oss. Jeg har aldri vært særlig god på å planlegge. Noe jeg ikke ble veldig mye bedre på etter jeg ble mor heller.  Jonas sine dager har alltid vært preget av spontanitet og det er han vant med. Det eneste jeg har fulgt opp frem til det siste året er leggetiden. Det har omtrent ikke rikket seg siden han sov rundt, akkurat det har funket for oss. Vi har hatt en gutt som alltid har sovet om natten, selvfølgelig har han sovet urolig, men ikke nok til å vekke alle andre i huset.  Han hadde en periode hvor han ikke sov om natten, en periode jeg husker som svært krevende for alle parter.

 

Leander, store-lillebror. Hvordan kan man bli så betatt og trillet rundt lillefingen av en gutt som finner på så mange sprell. Han er fortsatt en meget bestemt liten kar. Bleieslutt nærmer seg mer og mer. Lille gutten min begynner å bli fryktelig stor. Han liker fortsatt å være midtpunktet. Oppfinnsomme, sjarmerende, klumsete, vakre Leander. Jeg er spent på hvordan dette året blir for han. Det er så mye som skal skje i utviklingen hans fremover. Jeg gleder meg til å følge han på veien. Dette året håper jeg å få han inn på en eller annen aktivitet. Skulle så gjerne ønske klatring for små barn var å oppdrive for den gutten har virkelig ett talent innen klatring. Heldigvis har vi nok av trær, fjell, berg og bakker som gutten kan få utfolde seg i mens vi venter på at han blir stor nok. Det føles så rart at gutten som snakker renest, ser størst ut, klarer mest. Fortsatt ikke skal videre. Altså fortsatt har flere år igjen i barnehagen. 

 

Om under 1 måned blir Jonas fem år. Tenk det. I fem år har jeg da hvert mamma. I fem år har jeg hatt bekymringer og gleder på en måte jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. 

 

 

 

 




Signatur

En ferie med tre Westerheim`er, DET går ikke knirkefritt for seg vel ?

Hei! 

Da har denne jenten hatt 2 uker ferie med guttene sine. En ferie som ble både innholdsrik, hektisk og til tider litt for overveldene. Jeg startet med godt mot når vi kjørte inn til Ænes på hyttetur på Tirsdagen. Der ble vi til torsdag. Vi var på en nydelig hytte sammen med en utrolig flott dame som jeg er så heldig å ha blitt kjent med på grunn av Jonas. Hun har også en sønn med Down syndrom, selv om det er grunnen til at jeg møtte henne er det langt i fra den eneste grunnen til at vi har kontakt i dag. Hun er kliss lik meg på så uendelig mange områder og i hennes nærvær kan jeg rase fra meg akkurat hva jeg tenker og mener og hun det samme til meg. Vi ler mye sammen og akkurat det er viktig for meg i ett vennskap. Så på hytten på Ænes hadde vi to flotte dager i stekende sol. 

 

Torsdagen stod vi som alltid tidlig opp for å reise inn til Daddycool en liten tur, før turen gikk videre over fjellet og ned til den fine familien min på Sørlandet.  Pappa hadde kjøpt snus til meg og Jorun passet på at vi hadde med oss nok puter og dyner til å overleve både tre og fire netter i bil. Turen frem til Haukeli gikk over all forventning. Det var ikke før vi nærmet oss gudforlatte Setersdalen at pulsen virkelig begynte å stige i baksete. Guttene var varme og kjedet seg i bilen. Dette er gutter som stortsett bruker hele dagen sin i full aktivitet. Jeg, som er så glad i ferie, glemte dette ett lite sekund og hadde overbevist meg selv og alle andre rundt at mine gutter, di elsker bilturer. Den tid er definitivt forbi for minsten hvertfall. 



 

Vi  stoppet flere plasser. Vi kjøpte is som ble kastet i bakken, jeg glemte mobil og lommebok på taket av bilen, Leander fant ut at han ikke ville slutte med bleie likevel og bæsjet seg ut under en stopp. Jonas fant ut det var kjedelig med briller og knakk likesågodt det 5 paret han har hatt nå. Etterhvert fant jeg ut at det hjalp ikke å ha små stopper, guttene trengte virkelig å ha en lang pause fra både bil og mammas sangstemme i bilen. Vi stoppet på en utrolig flott strand nedover i Setersdalen. Der møtte jeg mange kjekke mennesker. Er det ikke Jonas som tiltrekker seg oppmerksomhet på grunn av sitt ekstra kromosom, så er det Leander som springer bort til totalt fremmende mennesker og enten setter seg vedsidenav dem eller bare "låner" lekene som ligger rundt dem, så joda nye bekjentskaper for jeg uansett hvor jeg tar med meg guttene. Etter å ha snakket med en politimann som Leander fant ut han skulle slå av en prat med, og begge guttene hadde fått sittet i politibilen fortsatte vi turen vår. Endelig kom vi frem til mormor. Ord kan ikke beskrive hvor deilig det føltes å trø utav bilen og inn i stuen. Guttene la seg fint og jeg så for meg en ferie med mye kos og enda mer latter....så feil kan man ta. 

 

Hos mormor fikk vi oss en hel haug med latterkramper det kan ingen ta fra meg, men vi hadde også en del uforutsette hendelser. Leander fant ut han skulle pynte sin bror med mammas nye innkjøpte blå neglelakk. Denne helte han selvsagt i håret hans, gutten passet også på å pynte mine nye sko, mine favoritt sandaler og reisesengen. Heldigvis fikk han ingenting i øynene. Jeg var så sint på Leander at jeg visste knapt nok hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg forklarte at Jonas kanskje måtte på sykehus. Dette gjorde jeg for at Leander skulle forstå konsekvensene av å helle neglelakk på noen, tenk om det hadde rent ned i øyene hans. *Grøss*. Etter den kjekke hendelsen sovnet jeg på sofaen hos mormor den natten. Jeg våknet av at Leander stod i stuen og lurte på om Jonas var på sykehuset enda. Jeg forstod lite med en gang for Jonas lå jo i sengen vedsiden av han, skamklipt, men alikevell han var jo der (?) eller ?. 

 

Jeg gikk inn på rommet vårt og til min store fortvilelse var det ingen Jonas der. Jeg sprang det jeg maktet gjennom huset. Panikken nådde ett klimaks når jeg faktisk innså at Jonas hadde stukket av. Jeg brølte inn til mormor og Ørnulf at di måtte komme. Vi delte oss fort opp og sprang i hver vår retning. Selvfølgelig hadde jeg klart å bli syk på turen og mistet stemmen min, så mine rop hørtes mer ut som en plaget ku fremfor en fortvilt mor. Jeg skrek og skrek og skrek. Ingen Jonas. Etter ett par minutter kastet jeg meg i bilen og kjørte over humpen og ned mot hovedveien. Hjertet dunket og tårene rant. Rett nedenfor der som mormor bor er det en ambulansestasjon. Jeg så at den ene ambulansemannen kikket mot min retning når jeg kom kjørende og rullet ned vinduet. Tror egentlig hele ansiktet mitt viste hvorfor jeg var ute å kjørte en tidlig søndagsmorgen. Ambulansemannen nikket til meg og sa han hadde en liten gutt inne hos seg. Da hadde Jonas gått opp den bratte bakken, ned den lille bakken, forbi P.U boligene og heldigvis peilet seg inn på det store område der ambulansestasjonen lå og ikke ut på hovedveien som lå like ved. Jonas smilte fra øre til øre når jeg kom springende opp trappen. Aldri før har jeg vært så redd. Aldri før har jeg følt meg så mislykket. Aldri før har jeg kjent morskjærligheten så sterkt. Det eneste jeg fikk  hikstet frem til ambulansefolkene var " Unnskyld for at han ser så j*vlig ut, lillebroren hans helte neglelakk i håret hans i går". Før hulkene tok fullstendig overhånd nok en gang. 

 

Det toppet seg den morningen Leander musestille hadde funnet frem barberskummet mitt, hårsprayen min og spenolen. Gutten hadde sprayet nesten alle klærne mine med barberskum, dynket vegg til vegg teppet inne hos mormor med spenol og på mirakuløst vis klart å spraye hele håret mitt fullt av hårspray mens jeg fortsatt lå og sov. Når jeg våknet så jeg ut som jeg hadde hentesveis!

 

 




Vi fant ut vi også skulle overnatte en natt oppe hos Anne & Simen og resten av den lille familien. Der oppe finner jeg en veldig ro. Barna har ett stort område hvor di kan springe rundt. Huset er barnevennlig så det holder og ungene leker godt sammen. Ett stort pluss er jo det at jeg og Anne har det helt topp sammen og Simen, vell han må bare kose seg enten han vil eller ikke. Det var så godt å se dem igjen. Jeg kjente som vanlig på trangen til å flytte nedover. Ringte Kjartan og har etter beste evne prøvd å få han med på å flytte han også. Men vi får se hva fremtiden bringer. 

 

Nok en gang satt vi oss i bilen for å kjøre videre. Denne gangen ventet Porsgrunn. Marthe og William stod klar med åpne armer for å ta i mot en sliten mor og to særdeles aktive barn. Selv om vi kom en dag senere enn planlagt fikk vi utrolig mye ut av turen. Jeg kjenner meg veldig klar for nesteårs Porsgrunnstur allerede. Det er snart tre år siden Marthe og meg møttes på premierefesten for Unge Mødre. Vi klikket med en gang og har holdt kontakten siden den gang.  Som vi fant ut når jeg var der er vi begge ganske "laid back" når det kommer til kvelden etter ungene er lagt. Det blir liksom ikke noe kaos når vi to tar alt sånn med ro. Etter noen dager i Porsgrunn reiste vi hjemover. Vi tok kystveien hjem og tok med oss kjæresten min på veien. To uker borte fra hverandre når ho mor er utslitt kan bli akkurat lenge nok. Det ble ett gledelig gjennsyn for alle tre. 

 

 Så joda ferien min har vært travel, hektisk og til tider skremmende. Men de minnene jeg har skapt både for meg og ungene denne ferien, ville jeg faktisk ikke vært foruten. Selv jeg føler jeg har kjeftet mer enn jeg har smilt, selv om jeg føler jeg har sagt nei mer enn ja. Selv om jeg flere ganger tenkte at dette her makter jeg faktisk ikke. Så klarer jeg å lene meg tilbake nå å se på alt det fine vi har opplevd med ett stort smil om munnen.

Signatur

En ferie utenom det vanlige.

Som  dere vet er jeg sykepleier av yrke. Jeg elsker jobben min. Daglig jobber jeg med mennesker som sliter psykisk. Mange av dem har gått inn i en langvarig psykose på grunn av ett heftig rusmisbruk. Denne sommeren fikk jeg muligheten til å se en annen side av det å være rusavhengig. Jeg fikk muligheten til å bli med på en øy der mennesker fra hele Norge og flere andre nordiske land kommer, alle med samme utgangspunkt. De har alle ett ønske om å være rusfri. De har alle ett ønske om å jobbe med seg selv å gå samme vei for å forholde seg rusfrie. Jeg møtte mennesker som hadde 30 dager rusfri tid, 7 år rusfri tid, 10 år rusfri tid, 1 dag rusfri tid. Ja jeg møtte mange ulike mennesker, for det var det de var for meg. Mennesker. Ikke eksnarkisser, ikke avskum, ikke mindreverdige. De var mammaer, pappaer, kompiser, bestefedre, tanter, onkler, ja alt som man møter der ute i samfunnet ellers. De var ganske så mange også. 524 stykker hadde registrert seg siste dagen vi var der. Jeg vil forteller dere litt om min opplevelse rundt det å være ikke-rusavhengig på en øy full av det stikk motsatte.

 

Så satt jeg der på en stappfull båt og kikket rundt meg. Tipper vi var  20-30 stykker på båten. Jeg satt med solbrillene mine på, slik at ingen kunne se hvor blikket mitt gikk. Jeg var på vei mot  en øy på Sørlandet. Allerede på kaien hadde en ukjent mann presentert seg og gitt meg og reisefølge mitt klem. Meg? En klem? Jeg som bruker tid på å klemme mine egne venner fordi nærkontakt skremmer meg, hadde nettopp blitt omfavnet av en ukjent mann. Blid som en sol fortalte han hvor mange ganger han hadde vært på øyen og hva hans formål var for i år. Jeg ble stiv av skrekk. Er det slik min kommende uke skal se ut ? Skal jeg møte 400-500 mennesker å få klem av dem alle?  Noen få minutter senere ankommer vi øyen. Over alt er det mennesker av ulik alder.  Jeg trekker på smilebåndet av flere. De går rett inn i boka over hvordan en narkoman skal se ut. Men de er i mindre tall. Stortsett møter jeg oppegående flotte mennesker som rett og slett er på camping ferie.  Det tar en stund før pulsen nærmer seg hvilepuls. Faktisk tar der noen dager.Allerede første kvelden er jeg med på ett NA møte, mange av dere har kanskje hørt om AA ? Annonyme Alkoholikere? Dette er samme greia bare for narkomane. Så der sitter jeg da og lytter. Jeg har langt fra noe åpent sinn om dette her. Jeg både spøker og ler og freaker ut hele veien til møte. Menneskene som er med meg lytter til panikken min, men i motsetning til meg dømmer de ikke meg. De klapper meg på skulderen og forteller meg hvor stilig det er at jeg gjør dette her. De sier de også trekker på smilebåndet av og til når det ikke passer seg. Jeg lener meg tilbake for å lytte. Nok en gang kommer klemmene haglende. Jeg prøver å ta frem hånden slik som vi gjør ellers "der ute". Hånden blir fort dyttet ned og ett smil og en skikkelig bamseklem blir overrekt til den blonde ikke-klemmende jenta fra Odda. Jeg kikker meg rundt. Vi sitter ca 25 stykker rundt ett bord. Møtet er ett såkalt NA-møte. Det er visse regler, noen ord som alltid blir sagt. Det er litt sånn som vi ser på film at man tar ordet ved å si navnet sitt , forså å si han eller hun er rusavhengig der resten av gjengen svarer med HEI! og gjentar navnet på vedkomne. Under møtet deles det om frykt, takknemlighet, glede, sorg og hverdagslige utfordringer. Alle har sin egne måte å si ting på men ingen blir sett rart på uansett hva de forteller, jaja utenom fra meg da, som satt der og bare ønsket å forsvinne med jorden. Ikke fordi jeg ikke ville lytte eller ikke kunne gjenkjenne meg i ordene de kom med. For det kunne jeg. Men der satt jeg uten nubbesjangs til å forstå. Jeg som egentlig er flink å tilpasse med nye miljø følte meg helt utenfor. Ikke på grunn av menneskene jeg nå delte bord med, men fordi jeg visste nå ting om disse menneskene og di satt der totalt uvitende om at jeg ikke er rusavhengig. Jeg følte meg nesten som en hykler.

 

Dagene går fort. Jeg blir kjent med flere og flere mennesker. Disse menneskene lar meg klemme på egne premisser eller ler godt mens di klemmer meg fordi de vet at jeg ikke liker det særlig godt. På denne måten ufarliggjør de det å klemme. Faktisk ble jeg ganske god på det mot slutten. Ingen klump i magen, ingen hjertebank. Når jeg våkner om morningen blir jeg møtt med god morgen fra alle kanter. De spøker om eget rusmisbruk. Ikke i den forstand at de ikke ser sine problemer eller prøver å ufarliggjøre det, men i den forstand at jeg kan delta i samtalen. " Javell GB, hvordan føles det å være på en øy full av eks-narkisser" kunne de spør meg med ett  lurt smil om munnen.  Ble jeg stille var samtlige på plass med en gang og tilbydde meg å snakke om det. Det som gjorde det så trygt å være der, var at jeg kunne få være meg. Det at jeg lo litt av fellesbønnene som blir sagt på møtene, det var helt greit. Det at jeg syntes det var overfladisk å si man var glad i noen uten å ha snakket med dem, det var også greit.  Hadde jeg spørsmål kunne jeg spørre, helt uten filter. Etterhvert ble jeg mer varm i trøya, jeg la ned garden min litt og ble med på flere av tingene som øya tilbydde.  Jeg var med på trommereise, rave-party, speak, konserter, samlinger, jeg var ikke med på alt, men jeg var med på ting jeg aldri trodde jeg kom til å tørre.  Joda, jeg lo så tårene sprutet under trommereisen, men ikke ett eneste menneske så ned på meg av den grunn. Det som ble fokuset var at jeg faktisk hadde gjort det. Springende kom jeg tilbake til det som etterhvert ble gjengen min å fortalte hva jeg hadde gjort, hva jeg hadde opplevd og hvordan jeg hadde reagert. De lyttet, nikket, smilte og klemte.

 

Det største og mest følelsesmessige jeg fikk delta på var "Countdown". Da samles samtlige som var på øya seg i ett rom, to stykker lager show og sammen feirer de hverandre. Høyt og tydelig roper show-vertene opp om noen har vært rusfrie x-antall år. De begynner på høyest registert år med rusfri tid og går nedover. Det sykeste er at det er ikke dem som har mest antall rusfri tid som får mest applaus. Stikk motsatt. Menneskene som har vært rusfri i timer og dager blir trampeklappet frem på scenen og får full jubel. Tårene mine triller i strie strømmer av stolthet over disse menneskene. Jeg blir rett og slett så følelsesmessig berørt at jeg vurderer å gå ut. Det blir for tøft. Jeg tenker på alle kompisene jeg har mistet til rusen og på veninnene mine som fortsatt ruser seg. Jeg blir rørt når jeg ser "mine" reise seg. Det samholdet og kjærligheten som oppstår under denne countdownen er ikke mulig å beskrive. Det er en så syk opplevelse at jeg skulle ønske flere fikk oppleve det. Det burde nesten vært obligatorisk for mennesker som skal jobbe med rus å være noen dager på Bragdøya før de tiltredde stillingen sin. Jeg har lært så vanvittig mye. Jeg har fått venner som jeg har delt utrolig flotte minner med. Tenk det at super-blogger-mammaen- har lært både 10 og 20 ting om det å være mamma. Jeg har beundret samtlige mammaer der nede som ser barna sine på en måte jeg aldri har vært klar over var mulig. Jeg har sett pappaer som gjør alt i sin makt for at sin datter eller sønn skal få det godt.

 

Selv om jeg var på en øy full av rusavhengige så gjorde vi faktisk på helt normale ting også. Vi var på shopping, i dyreparken, på besøk, vi badet, vi solte oss, vi pratet, spilte kort, grillet. Ja vi gjorde egentlig kanskje mer vanlige ting enn uvanlige. Men det jeg er mest takknemlig for er det at jeg fikk gjøre alt i mitt tempo. Ja, utenom klemmene da. Men som en klok mann sa til meg der nede. " Di klemman GB, det er rætt og slætt slik vi hilser her i felleskapet, fordi vi er så glad for hver og en som er her og man kan vis mye med en klæm".

 

Jeg har så vanvittig mange intrykk jeg skal fordøye. Hva lærte jeg?

Jo, jeg lærte at det å være rusavhengig kan være riktig så samfunnsnyttig for andre aktive avhengige. Jeg lærte at det er innholdet i noens rusfrie tid som teller, ikke i form av jobb, penger, prestisjer eller oppnåelser, men hvor langt dette mennesket har kommet oppi sitt eget hodet for å få bukt med sin avhengighet. Jeg lærte at det å ha ett åpent sinn kan gi deg mye godt her i livet. Jeg har lært at NA er så inderlig mye mer enn hva vi lærer gjennom film. Jeg sett med egne øyner rusavhengies mange ansikter. Jeg har lært at jeg kanskje dømmer mer enn jeg trodde jeg gjorde. Jeg har lært at menneskene som bruker NA på den måten som fungerer for dem faktisk klarer å holde seg rusfrie, så lenge di går på møter og deler, lytter, gjør seg maktesløse ovenfor sin rusbruk, er ydmyk og kjemper.

 

Jeg har hatt kanskje en av di mest innholdsrike feriene mine sålangt her i livet og det på en øy fylt av eks-narkomane. Hvem hadde trodd.....

 





Signatur

Kan ikke bare kropp få være kropp?

Til alle dere der ute som vegrer dere for å gå på stranden.  Til alle jentene som ikke ser ut som sine favoritt instagrammere. Til alle dere som ikke har en rumpe som Kim Kardashian eller en mage som Megan Fox. Til dere som ikke trener 7 ganger i uken. Til dere som spiser en sjokoladebit for mye i løpet av uka.  Til dere som kjenner svetteperlene kommer bare dere ser bikinien ligge i skapet og gradestokken stiger. Til dere som gjør en halvhjertet innsats av den enkle grunn at det er alt hverdagen deres tåler. Til dere som har klart målene men ikke helt klarer å få hodet til å følge med . Til dere som har født barn og må betale prisen i form av cellulitter, strekkmerker og muffinsmage.  Til dere som inspirerer så mange der ute men alikevell ikke orker tanken på å vise seg offentlig i badetøy. Til dere som har jobbet beinhardt for å kunne nyte sommeren til det fulle, men alikevell er mer opptatt av å finne feil og mangler. 

 

 

Bare for i sommer, skal vi la kropp være kropp og bare nyte hvert eneste sekund ? 

 




 

 

 

 

Signatur
Les mer i arkivet » Oktober 2014 » September 2014 » August 2014
Photobucket
Hei og velkommen til oss!

En livsglad jente som ble mamma første gang i en alder av 19 år.
Vår lille hjertesten, Jonas, som kom den 11.09.09 er født med down syndrom.
Den 29.04.11 fikk vi enda en liten prins, Leander.

Etter 8 år som kjærester endte forholdet til barnas pappa, og dere kan nå lese om mitt liv som alenemamma til mine prinser, både på godt og vondt!


FØLG MEG

Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket
.

SØK I BLOGGEN

BLA TILBAKE

COPYRIGHT

Blogg.no leverer teknologien bak mammawesterheim. Bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse.

Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Henvendelser kan rettes til hjelp@blogg.no.

Designet vises best i Safari og Google Chrome. Designet er ikke tilpasset mobil/iPad/iPhone. Noen forskjeller vil forekomme i Firefox.

Design og koding av Mamma Moen Design
Photobucket