Forside Om meg Jonas Leander Kontakt

Så var det disse morningene da?...

Jeg sov i natt. Ikke bare sov jeg, men jeg sov godt. 

 

 

Klokken min ringte allerede 05.15 første gang i dag, men rommet var kaldt og dyna så altfor varm og god.  05.20, dyna er fortsatt varm og god å det siste jeg ønsker er å kjenne med føttene hvor kaldt det er i rommet. " Jeg vil ikke stå opp tenk" skriker kroppen min mens hodet jobber med den fornuftige delen i meg. " Gunn-Britt, det blir ingen dusj hvis ikke du stikker tåsene dine utenfor dyna i dette sekund. I ett lite sekund tar jeg meg faktisk i, å vurdere hvor nødvendig dusjen er. Resornerer meg fram til hvor lite trengt den oppkvikkende og sårt trengte dusjen egentlig er. Men fornuften vinner. 05.25 står jeg på golvet. Kroppen kaster seg nærmest mot sengen og den varme dynen, men fornuften er med meg hele veien inn på badet. I dette sekund går det opp for meg at jeg ikke hører hverken barneføtter eller barneprat. Fra rommet vedsiden av kommer det kun snorkelyder. Kroppen gjør ett siste lille forsøk på å få meg inn i sengen igjen.  10 minutter etterpå står jeg ganske så fornøyd på det varme baderomsgolvet mitt og gir meg selv en "high five" i speilet. Tar meg i å tenke over at jeg fortsatt ikke hører noe til hverken Jonas eller Leander.  

En liten dans i speilet til Ed Sheeran - Don`t før jeg lister meg opp trappene. Får akkurat funnet frem brødet til nistene før jeg hører små føtter tassende over gulvet. " Mamma fædi foooova". Jonas er med sikkerhet våken. Når jeg kommer ned trappene tror jeg begge guttene holder på å få sjokk. Der står jeg, fullt påkledd, nydusjet, stelt og med ett smil. Jeg tror det er smilet som sjokkerer dem mest.  Mamma smiler ikke før hvertfall klokken 10.00 liksom. Guttene får på seg tøy og hverdagen er startet for fullt. Ingen frokost hjemme i dag, da blir det bare stress.  Alt ligger til rette for en god start på dagen, helt til jeg tar det drastiske steget å lukker Maccen mens Leander ser Sabeltann. Dette etter minst 5 beskjeder om at vi må gå. 

 

Som vanlig starter det med at genseren og t-skjorten blir dradd opp på magen, etterfulgt av sukk-stønnende lyder som bare ett trassende barn kan lage. Øynene til minstemann blir fylt med tårer før jeg i det hele tatt får sukk for meg. Det skjer egentlig nesten i sakte film. Guttungen kaster seg i gulvet og vrenger kroppen i de mest fasinerende vinkler. Siden jeg hadde slik en god start på dagen, finner jeg frem pedagog-mammaen ett lite sekund. Setter meg rolig ned på huk og sier med vennlig stemme at vi må gå fordi mamma må rekke jobb og Leander må rekke sin jobb i barnehagen. " Den jobben veit du , der du sjarmere alle di voksne i senk". Leander har ingen planer om å sjarmere noen som helst i dag, TENK. "Neivell, da har ikke jeg tenkt å være pedagogisk heller, TENK". Tar en hylende Leander under armen uten noe mer pedagogisk tenkning, før vi småløper ut dørene. Hele den korte veien til barnehagen får jeg høre fra baksete hvor slem jeg er.  Rett før bilen stoppes blir jeg forklart av min ill-sinte 3 åring at han allerhelst vil kaste meg i bosset med alle bleiene. Da tar latteren overhånd. Ser ut som Leander også skjønner hvor dumt dette blir, for han ler til slutt han også. Jonas kikker over brillene sine og hadde jeg kunne lest tankene hans er jeg sikker på de ville inneholdt noe sånt som " Å dette lever jeg med hver dag"

 

Alt ser ut til å være i sin skjønneste orden, helt til vi kommer inn døren i barnehagen. Da slår plutselig Leander seg vrang igjen. Han vil ikke i barnehagen. Han vil være hjemme med mamma. "Javell, ja, men du veit jo Leander at det e kjekt i ti minutter det også vil du hiva meg i bosse". I mitt eget hode tror jeg faktisk oppriktig at guttungen vil le sammen med meg, men alt jeg får er små hender klamrende til benet mitt. Setter med ned på huk for å snakke litt med han. Jonas har forlengst sprunget inn på avdelingen og funnet en dukke han holder på med. Leander kikker på meg med våte øyner. Han vil virkelig ikke at mamma skal gå i dag. Det er ikke veldig godt å gå når det er sånn. Etter fem minutters kos og prat må jeg gå. I det jeg slipper hendene hans, snur jeg meg og går bestemt ut døren. Skrikene fra gullgutten høres gjennom dørene og bortover gangene. Jeg må alltid vinke hade i vinduet. Jeg blir møtt av en gutt helt oppløst i tårer. Som skriker etter mammaen sin. Selv om jeg vet at gråten stopper så fort jeg har rundet hjørne er det ikke mye inni meg som ønsker å gå fra han slik, men jobben venter. Vinker hade og går med raske skritt mot bilen. 

 

Nå kan dagen endelig starte. 

 

Det blir en del ulike sinnstilstander i løpet av en morning i dette huset. 

 

 

Signatur

Først av alt er jeg mamma.

"Hvordan ser du for deg ungen din GB" ( Dette spørsmålet fikk jeg da jeg gikk gravid med Jonas av en kompis)

 

" Åh, han er en tøffing. En som sitter bakerst i klasserommet og lager faenskap, akkurat som sin mor"

" Han er god med ball og blir valgt først i gymmen"

" Han vil være rask i motsetning til meg"

" Han vil bli en av de peneste guttene i klassen"

" Han er smart"

" Han blir nok god på skolen for det er både meg og Kjartan"

 


 

 

Jeg fikk telefon på jobben i dag. Fysioterapeuten til Jonas ville ha en liten samtale før oppstart. 

 

" Hva er dine ønsker og mål for Jonas da?".

 

" Hmm,  jeg ønsker at Jonas skal være bleiefri når han begynner på skolen"

" Også ønsker jeg at han skal lære seg og sykle på tohjulssykkel, på en skikkelig tohjulssykkel."

" Så ønsker jeg at han skal klare å ta på seg joggeskoene sine helt selv". 

" Syns du jeg er teit nå, som ønsker sånne ting når det finnes så mye annet?

 

Det er rart å se svart på hvitt hvordan mine mål for Jonas har endret seg.  Jeg hadde alle planene klare, lenge før han var kommet til verden.  Det var kanskje det som var det hardeste å takle. At jeg ikke fikk den gutten jeg så lenge hadde sett for meg. Men, jeg vet at den dagen Jonas kommer sykklende, på sin helt vanlige sykkel så vil hjerte mitt sprekke av stolthet. Tårene vil trille på samme måte som di trillet den dagen han tok sine første skritt, 3 små skritt 2 juledag 2011. Det som ser så vanvittig hardt og brutalt ut over her, har jeg jobbet meg gjennom hver dag i snart fem år. Å nå er jeg der, at jeg tørr å se dem. Alle tingene som ikke ble helt som vi hadde tenkt. Alle kravene vi måtte senke litt. Forskjellen fra første gang jeg tenkte over dette og nå, er at jeg velger å fokusere på hvor langt vi har kommet. 

 

Det som for så mange år siden omtrent fikk hjerte mitt til å briste, får meg i dag til å innse hvor mye mer livet er. 

Det som for så mange år siden gjorde så vondt, er i dag en bagatell i det store og hele.

Det som for så mange år siden fikk øyenene mine til å fylles med tårer, får meg til å innse hvor lite jeg visste,  om hva som virkelig betyr noe.

 

 

 For snart fem år siden ønsket jeg meg en gutt jeg så lenge hadde sett for meg i drømmene mine. Jeg fikk Jonas. I dag forstår jeg hvorfor. 

 

 


 












 

 

 

 

 

Signatur

Stuen min har det best når den er fylt med barnelatter, middagsrester, leker og små barneføtter.

Vinden herjer ute. Regnet har begynt å piske mot vinduet. Stuen er stille og lysene er skrudd av og telysene begynner å slukke seg en etter en. Så da sitter jeg her da. Alle mener jeg burde nyte å være alene av og til. Nyte stillheten. Jeg liker ikke stillhet. Når det er stillhet kommer tankene. Tankene om alt som har hvert vondt. Tankene om alle tårene man har grått. Tankene om hvorfor søvnen aldri er god over lengre tid. Tanker om hvorfor fysisk smerte ikke lengre får tårene til å renne, men så fort jeg ser en koselig gammel mann blir øynene våte. Tanker om hvor vanvittig sårbar jeg er når jeg er helt alene. 

 

 

Stuen min har det best når den er fylt med barnelatter, barneføtter, barneprat, leker, middagsrester.  Stuen min føles tryggest når jeg går og legger med meg en tanke om at den i morgen vil være akkurat like rotete.

 

Guttene er på ferie hos Kjartan i to uker. Jeg har heldigvis fått sneket meg til litt tid med dem. Kjartan var i Stavanger med dem fra Torsdag til Fredag og siden jeg var hos kjæresten fikk vi oss noen fine timer sammen i byen og i dag ble det enda litt tid. Selv om jeg sovnet på sofaen når "timen" kom, var det godt å sovne til lyd. Jeg sovnet til Sabeltann sang fra Leander og nøkkleristing fra Jonas. Vi spiste vaffler og tullet. Guttene liker når vi er sammen alle fire. Di forstår at når vi er sammen alle fire så er det bare for en stund. Di vet at mamma har ny kjæreste.  Men di vet ogå at mamma og pappa fint kan finne på ting sammen. Di vet det er trygt å savne og at det er trygt å snakke om mamma eller pappa. Di vet at vi som regel bare er en telefon samtale unna. Di er trygge på hva som er rundt dem og det er det viktigeste for meg.

 

Jonas begynner i skolekameratene til høsten. Vi har utsatt skolestart ett år, men bestemt oss for at han heller skal gå forberedelsene til skolegang to ganger fremfor bare å være i barnehagen ett år ekstra. På denne måten ser jeg for meg at vi ruster Jonas best mulig for skolegangen. For han trenger jo bare litt mer tid og med dette får han gjerne den tiden han trenger. Språket kommer mer på plass. Bleieslutt er gjerne også overstått om 2 år. Kanskje kan han skrive seg selv inn på skolen. Kanskje vil ha kunne føre enkle samtaler med barna han skal gå i klasse sammen med. I år skal Jonas nok en gang starte opp barnehageåret med ny assistent. Dette er fjerde assistenten hans. Mange mener nok dette har mye negativt med seg, men jeg tenker det at Jonas har fått mulighet til å knytte bånd til mange ulike personligheter, Jonas har måttet lære seg å bli kjent med nye mennesker som skal jobbe tett med han. Joda noen negative sider har det nok. Barn med downs skal jo allerhelst ha kontinutet, men det tok vi aldri så hardt innover oss. Jeg har aldri vært særlig god på å planlegge. Noe jeg ikke ble veldig mye bedre på etter jeg ble mor heller.  Jonas sine dager har alltid vært preget av spontanitet og det er han vant med. Det eneste jeg har fulgt opp frem til det siste året er leggetiden. Det har omtrent ikke rikket seg siden han sov rundt, akkurat det har funket for oss. Vi har hatt en gutt som alltid har sovet om natten, selvfølgelig har han sovet urolig, men ikke nok til å vekke alle andre i huset.  Han hadde en periode hvor han ikke sov om natten, en periode jeg husker som svært krevende for alle parter.

 

Leander, store-lillebror. Hvordan kan man bli så betatt og trillet rundt lillefingen av en gutt som finner på så mange sprell. Han er fortsatt en meget bestemt liten kar. Bleieslutt nærmer seg mer og mer. Lille gutten min begynner å bli fryktelig stor. Han liker fortsatt å være midtpunktet. Oppfinnsomme, sjarmerende, klumsete, vakre Leander. Jeg er spent på hvordan dette året blir for han. Det er så mye som skal skje i utviklingen hans fremover. Jeg gleder meg til å følge han på veien. Dette året håper jeg å få han inn på en eller annen aktivitet. Skulle så gjerne ønske klatring for små barn var å oppdrive for den gutten har virkelig ett talent innen klatring. Heldigvis har vi nok av trær, fjell, berg og bakker som gutten kan få utfolde seg i mens vi venter på at han blir stor nok. Det føles så rart at gutten som snakker renest, ser størst ut, klarer mest. Fortsatt ikke skal videre. Altså fortsatt har flere år igjen i barnehagen. 

 

Om under 1 måned blir Jonas fem år. Tenk det. I fem år har jeg da hvert mamma. I fem år har jeg hatt bekymringer og gleder på en måte jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. 

 

 

 

 




Signatur

En ferie med tre Westerheim`er, DET går ikke knirkefritt for seg vel ?

Hei! 

Da har denne jenten hatt 2 uker ferie med guttene sine. En ferie som ble både innholdsrik, hektisk og til tider litt for overveldene. Jeg startet med godt mot når vi kjørte inn til Ænes på hyttetur på Tirsdagen. Der ble vi til torsdag. Vi var på en nydelig hytte sammen med en utrolig flott dame som jeg er så heldig å ha blitt kjent med på grunn av Jonas. Hun har også en sønn med Down syndrom, selv om det er grunnen til at jeg møtte henne er det langt i fra den eneste grunnen til at vi har kontakt i dag. Hun er kliss lik meg på så uendelig mange områder og i hennes nærvær kan jeg rase fra meg akkurat hva jeg tenker og mener og hun det samme til meg. Vi ler mye sammen og akkurat det er viktig for meg i ett vennskap. Så på hytten på Ænes hadde vi to flotte dager i stekende sol. 

 

Torsdagen stod vi som alltid tidlig opp for å reise inn til Daddycool en liten tur, før turen gikk videre over fjellet og ned til den fine familien min på Sørlandet.  Pappa hadde kjøpt snus til meg og Jorun passet på at vi hadde med oss nok puter og dyner til å overleve både tre og fire netter i bil. Turen frem til Haukeli gikk over all forventning. Det var ikke før vi nærmet oss gudforlatte Setersdalen at pulsen virkelig begynte å stige i baksete. Guttene var varme og kjedet seg i bilen. Dette er gutter som stortsett bruker hele dagen sin i full aktivitet. Jeg, som er så glad i ferie, glemte dette ett lite sekund og hadde overbevist meg selv og alle andre rundt at mine gutter, di elsker bilturer. Den tid er definitivt forbi for minsten hvertfall. 



 

Vi  stoppet flere plasser. Vi kjøpte is som ble kastet i bakken, jeg glemte mobil og lommebok på taket av bilen, Leander fant ut at han ikke ville slutte med bleie likevel og bæsjet seg ut under en stopp. Jonas fant ut det var kjedelig med briller og knakk likesågodt det 5 paret han har hatt nå. Etterhvert fant jeg ut at det hjalp ikke å ha små stopper, guttene trengte virkelig å ha en lang pause fra både bil og mammas sangstemme i bilen. Vi stoppet på en utrolig flott strand nedover i Setersdalen. Der møtte jeg mange kjekke mennesker. Er det ikke Jonas som tiltrekker seg oppmerksomhet på grunn av sitt ekstra kromosom, så er det Leander som springer bort til totalt fremmende mennesker og enten setter seg vedsidenav dem eller bare "låner" lekene som ligger rundt dem, så joda nye bekjentskaper for jeg uansett hvor jeg tar med meg guttene. Etter å ha snakket med en politimann som Leander fant ut han skulle slå av en prat med, og begge guttene hadde fått sittet i politibilen fortsatte vi turen vår. Endelig kom vi frem til mormor. Ord kan ikke beskrive hvor deilig det føltes å trø utav bilen og inn i stuen. Guttene la seg fint og jeg så for meg en ferie med mye kos og enda mer latter....så feil kan man ta. 

 

Hos mormor fikk vi oss en hel haug med latterkramper det kan ingen ta fra meg, men vi hadde også en del uforutsette hendelser. Leander fant ut han skulle pynte sin bror med mammas nye innkjøpte blå neglelakk. Denne helte han selvsagt i håret hans, gutten passet også på å pynte mine nye sko, mine favoritt sandaler og reisesengen. Heldigvis fikk han ingenting i øynene. Jeg var så sint på Leander at jeg visste knapt nok hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg forklarte at Jonas kanskje måtte på sykehus. Dette gjorde jeg for at Leander skulle forstå konsekvensene av å helle neglelakk på noen, tenk om det hadde rent ned i øyene hans. *Grøss*. Etter den kjekke hendelsen sovnet jeg på sofaen hos mormor den natten. Jeg våknet av at Leander stod i stuen og lurte på om Jonas var på sykehuset enda. Jeg forstod lite med en gang for Jonas lå jo i sengen vedsiden av han, skamklipt, men alikevell han var jo der (?) eller ?. 

 

Jeg gikk inn på rommet vårt og til min store fortvilelse var det ingen Jonas der. Jeg sprang det jeg maktet gjennom huset. Panikken nådde ett klimaks når jeg faktisk innså at Jonas hadde stukket av. Jeg brølte inn til mormor og Ørnulf at di måtte komme. Vi delte oss fort opp og sprang i hver vår retning. Selvfølgelig hadde jeg klart å bli syk på turen og mistet stemmen min, så mine rop hørtes mer ut som en plaget ku fremfor en fortvilt mor. Jeg skrek og skrek og skrek. Ingen Jonas. Etter ett par minutter kastet jeg meg i bilen og kjørte over humpen og ned mot hovedveien. Hjertet dunket og tårene rant. Rett nedenfor der som mormor bor er det en ambulansestasjon. Jeg så at den ene ambulansemannen kikket mot min retning når jeg kom kjørende og rullet ned vinduet. Tror egentlig hele ansiktet mitt viste hvorfor jeg var ute å kjørte en tidlig søndagsmorgen. Ambulansemannen nikket til meg og sa han hadde en liten gutt inne hos seg. Da hadde Jonas gått opp den bratte bakken, ned den lille bakken, forbi P.U boligene og heldigvis peilet seg inn på det store område der ambulansestasjonen lå og ikke ut på hovedveien som lå like ved. Jonas smilte fra øre til øre når jeg kom springende opp trappen. Aldri før har jeg vært så redd. Aldri før har jeg følt meg så mislykket. Aldri før har jeg kjent morskjærligheten så sterkt. Det eneste jeg fikk  hikstet frem til ambulansefolkene var " Unnskyld for at han ser så j*vlig ut, lillebroren hans helte neglelakk i håret hans i går". Før hulkene tok fullstendig overhånd nok en gang. 

 

Det toppet seg den morningen Leander musestille hadde funnet frem barberskummet mitt, hårsprayen min og spenolen. Gutten hadde sprayet nesten alle klærne mine med barberskum, dynket vegg til vegg teppet inne hos mormor med spenol og på mirakuløst vis klart å spraye hele håret mitt fullt av hårspray mens jeg fortsatt lå og sov. Når jeg våknet så jeg ut som jeg hadde hentesveis!

 

 




Vi fant ut vi også skulle overnatte en natt oppe hos Anne & Simen og resten av den lille familien. Der oppe finner jeg en veldig ro. Barna har ett stort område hvor di kan springe rundt. Huset er barnevennlig så det holder og ungene leker godt sammen. Ett stort pluss er jo det at jeg og Anne har det helt topp sammen og Simen, vell han må bare kose seg enten han vil eller ikke. Det var så godt å se dem igjen. Jeg kjente som vanlig på trangen til å flytte nedover. Ringte Kjartan og har etter beste evne prøvd å få han med på å flytte han også. Men vi får se hva fremtiden bringer. 

 

Nok en gang satt vi oss i bilen for å kjøre videre. Denne gangen ventet Porsgrunn. Marthe og William stod klar med åpne armer for å ta i mot en sliten mor og to særdeles aktive barn. Selv om vi kom en dag senere enn planlagt fikk vi utrolig mye ut av turen. Jeg kjenner meg veldig klar for nesteårs Porsgrunnstur allerede. Det er snart tre år siden Marthe og meg møttes på premierefesten for Unge Mødre. Vi klikket med en gang og har holdt kontakten siden den gang.  Som vi fant ut når jeg var der er vi begge ganske "laid back" når det kommer til kvelden etter ungene er lagt. Det blir liksom ikke noe kaos når vi to tar alt sånn med ro. Etter noen dager i Porsgrunn reiste vi hjemover. Vi tok kystveien hjem og tok med oss kjæresten min på veien. To uker borte fra hverandre når ho mor er utslitt kan bli akkurat lenge nok. Det ble ett gledelig gjennsyn for alle tre. 

 

 Så joda ferien min har vært travel, hektisk og til tider skremmende. Men de minnene jeg har skapt både for meg og ungene denne ferien, ville jeg faktisk ikke vært foruten. Selv jeg føler jeg har kjeftet mer enn jeg har smilt, selv om jeg føler jeg har sagt nei mer enn ja. Selv om jeg flere ganger tenkte at dette her makter jeg faktisk ikke. Så klarer jeg å lene meg tilbake nå å se på alt det fine vi har opplevd med ett stort smil om munnen.

Signatur

En ferie utenom det vanlige.

Som  dere vet er jeg sykepleier av yrke. Jeg elsker jobben min. Daglig jobber jeg med mennesker som sliter psykisk. Mange av dem har gått inn i en langvarig psykose på grunn av ett heftig rusmisbruk. Denne sommeren fikk jeg muligheten til å se en annen side av det å være rusavhengig. Jeg fikk muligheten til å bli med på en øy der mennesker fra hele Norge og flere andre nordiske land kommer, alle med samme utgangspunkt. De har alle ett ønske om å være rusfri. De har alle ett ønske om å jobbe med seg selv å gå samme vei for å forholde seg rusfrie. Jeg møtte mennesker som hadde 30 dager rusfri tid, 7 år rusfri tid, 10 år rusfri tid, 1 dag rusfri tid. Ja jeg møtte mange ulike mennesker, for det var det de var for meg. Mennesker. Ikke eksnarkisser, ikke avskum, ikke mindreverdige. De var mammaer, pappaer, kompiser, bestefedre, tanter, onkler, ja alt som man møter der ute i samfunnet ellers. De var ganske så mange også. 524 stykker hadde registrert seg siste dagen vi var der. Jeg vil forteller dere litt om min opplevelse rundt det å være ikke-rusavhengig på en øy full av det stikk motsatte.

 

Så satt jeg der på en stappfull båt og kikket rundt meg. Tipper vi var  20-30 stykker på båten. Jeg satt med solbrillene mine på, slik at ingen kunne se hvor blikket mitt gikk. Jeg var på vei mot  en øy på Sørlandet. Allerede på kaien hadde en ukjent mann presentert seg og gitt meg og reisefølge mitt klem. Meg? En klem? Jeg som bruker tid på å klemme mine egne venner fordi nærkontakt skremmer meg, hadde nettopp blitt omfavnet av en ukjent mann. Blid som en sol fortalte han hvor mange ganger han hadde vært på øyen og hva hans formål var for i år. Jeg ble stiv av skrekk. Er det slik min kommende uke skal se ut ? Skal jeg møte 400-500 mennesker å få klem av dem alle?  Noen få minutter senere ankommer vi øyen. Over alt er det mennesker av ulik alder.  Jeg trekker på smilebåndet av flere. De går rett inn i boka over hvordan en narkoman skal se ut. Men de er i mindre tall. Stortsett møter jeg oppegående flotte mennesker som rett og slett er på camping ferie.  Det tar en stund før pulsen nærmer seg hvilepuls. Faktisk tar der noen dager.Allerede første kvelden er jeg med på ett NA møte, mange av dere har kanskje hørt om AA ? Annonyme Alkoholikere? Dette er samme greia bare for narkomane. Så der sitter jeg da og lytter. Jeg har langt fra noe åpent sinn om dette her. Jeg både spøker og ler og freaker ut hele veien til møte. Menneskene som er med meg lytter til panikken min, men i motsetning til meg dømmer de ikke meg. De klapper meg på skulderen og forteller meg hvor stilig det er at jeg gjør dette her. De sier de også trekker på smilebåndet av og til når det ikke passer seg. Jeg lener meg tilbake for å lytte. Nok en gang kommer klemmene haglende. Jeg prøver å ta frem hånden slik som vi gjør ellers "der ute". Hånden blir fort dyttet ned og ett smil og en skikkelig bamseklem blir overrekt til den blonde ikke-klemmende jenta fra Odda. Jeg kikker meg rundt. Vi sitter ca 25 stykker rundt ett bord. Møtet er ett såkalt NA-møte. Det er visse regler, noen ord som alltid blir sagt. Det er litt sånn som vi ser på film at man tar ordet ved å si navnet sitt , forså å si han eller hun er rusavhengig der resten av gjengen svarer med HEI! og gjentar navnet på vedkomne. Under møtet deles det om frykt, takknemlighet, glede, sorg og hverdagslige utfordringer. Alle har sin egne måte å si ting på men ingen blir sett rart på uansett hva de forteller, jaja utenom fra meg da, som satt der og bare ønsket å forsvinne med jorden. Ikke fordi jeg ikke ville lytte eller ikke kunne gjenkjenne meg i ordene de kom med. For det kunne jeg. Men der satt jeg uten nubbesjangs til å forstå. Jeg som egentlig er flink å tilpasse med nye miljø følte meg helt utenfor. Ikke på grunn av menneskene jeg nå delte bord med, men fordi jeg visste nå ting om disse menneskene og di satt der totalt uvitende om at jeg ikke er rusavhengig. Jeg følte meg nesten som en hykler.

 

Dagene går fort. Jeg blir kjent med flere og flere mennesker. Disse menneskene lar meg klemme på egne premisser eller ler godt mens di klemmer meg fordi de vet at jeg ikke liker det særlig godt. På denne måten ufarliggjør de det å klemme. Faktisk ble jeg ganske god på det mot slutten. Ingen klump i magen, ingen hjertebank. Når jeg våkner om morningen blir jeg møtt med god morgen fra alle kanter. De spøker om eget rusmisbruk. Ikke i den forstand at de ikke ser sine problemer eller prøver å ufarliggjøre det, men i den forstand at jeg kan delta i samtalen. " Javell GB, hvordan føles det å være på en øy full av eks-narkisser" kunne de spør meg med ett  lurt smil om munnen.  Ble jeg stille var samtlige på plass med en gang og tilbydde meg å snakke om det. Det som gjorde det så trygt å være der, var at jeg kunne få være meg. Det at jeg lo litt av fellesbønnene som blir sagt på møtene, det var helt greit. Det at jeg syntes det var overfladisk å si man var glad i noen uten å ha snakket med dem, det var også greit.  Hadde jeg spørsmål kunne jeg spørre, helt uten filter. Etterhvert ble jeg mer varm i trøya, jeg la ned garden min litt og ble med på flere av tingene som øya tilbydde.  Jeg var med på trommereise, rave-party, speak, konserter, samlinger, jeg var ikke med på alt, men jeg var med på ting jeg aldri trodde jeg kom til å tørre.  Joda, jeg lo så tårene sprutet under trommereisen, men ikke ett eneste menneske så ned på meg av den grunn. Det som ble fokuset var at jeg faktisk hadde gjort det. Springende kom jeg tilbake til det som etterhvert ble gjengen min å fortalte hva jeg hadde gjort, hva jeg hadde opplevd og hvordan jeg hadde reagert. De lyttet, nikket, smilte og klemte.

 

Det største og mest følelsesmessige jeg fikk delta på var "Countdown". Da samles samtlige som var på øya seg i ett rom, to stykker lager show og sammen feirer de hverandre. Høyt og tydelig roper show-vertene opp om noen har vært rusfrie x-antall år. De begynner på høyest registert år med rusfri tid og går nedover. Det sykeste er at det er ikke dem som har mest antall rusfri tid som får mest applaus. Stikk motsatt. Menneskene som har vært rusfri i timer og dager blir trampeklappet frem på scenen og får full jubel. Tårene mine triller i strie strømmer av stolthet over disse menneskene. Jeg blir rett og slett så følelsesmessig berørt at jeg vurderer å gå ut. Det blir for tøft. Jeg tenker på alle kompisene jeg har mistet til rusen og på veninnene mine som fortsatt ruser seg. Jeg blir rørt når jeg ser "mine" reise seg. Det samholdet og kjærligheten som oppstår under denne countdownen er ikke mulig å beskrive. Det er en så syk opplevelse at jeg skulle ønske flere fikk oppleve det. Det burde nesten vært obligatorisk for mennesker som skal jobbe med rus å være noen dager på Bragdøya før de tiltredde stillingen sin. Jeg har lært så vanvittig mye. Jeg har fått venner som jeg har delt utrolig flotte minner med. Tenk det at super-blogger-mammaen- har lært både 10 og 20 ting om det å være mamma. Jeg har beundret samtlige mammaer der nede som ser barna sine på en måte jeg aldri har vært klar over var mulig. Jeg har sett pappaer som gjør alt i sin makt for at sin datter eller sønn skal få det godt.

 

Selv om jeg var på en øy full av rusavhengige så gjorde vi faktisk på helt normale ting også. Vi var på shopping, i dyreparken, på besøk, vi badet, vi solte oss, vi pratet, spilte kort, grillet. Ja vi gjorde egentlig kanskje mer vanlige ting enn uvanlige. Men det jeg er mest takknemlig for er det at jeg fikk gjøre alt i mitt tempo. Ja, utenom klemmene da. Men som en klok mann sa til meg der nede. " Di klemman GB, det er rætt og slætt slik vi hilser her i felleskapet, fordi vi er så glad for hver og en som er her og man kan vis mye med en klæm".

 

Jeg har så vanvittig mange intrykk jeg skal fordøye. Hva lærte jeg?

Jo, jeg lærte at det å være rusavhengig kan være riktig så samfunnsnyttig for andre aktive avhengige. Jeg lærte at det er innholdet i noens rusfrie tid som teller, ikke i form av jobb, penger, prestisjer eller oppnåelser, men hvor langt dette mennesket har kommet oppi sitt eget hodet for å få bukt med sin avhengighet. Jeg lærte at det å ha ett åpent sinn kan gi deg mye godt her i livet. Jeg har lært at NA er så inderlig mye mer enn hva vi lærer gjennom film. Jeg sett med egne øyner rusavhengies mange ansikter. Jeg har lært at jeg kanskje dømmer mer enn jeg trodde jeg gjorde. Jeg har lært at menneskene som bruker NA på den måten som fungerer for dem faktisk klarer å holde seg rusfrie, så lenge di går på møter og deler, lytter, gjør seg maktesløse ovenfor sin rusbruk, er ydmyk og kjemper.

 

Jeg har hatt kanskje en av di mest innholdsrike feriene mine sålangt her i livet og det på en øy fylt av eks-narkomane. Hvem hadde trodd.....

 





Signatur

Kan ikke bare kropp få være kropp?

Til alle dere der ute som vegrer dere for å gå på stranden.  Til alle jentene som ikke ser ut som sine favoritt instagrammere. Til alle dere som ikke har en rumpe som Kim Kardashian eller en mage som Megan Fox. Til dere som ikke trener 7 ganger i uken. Til dere som spiser en sjokoladebit for mye i løpet av uka.  Til dere som kjenner svetteperlene kommer bare dere ser bikinien ligge i skapet og gradestokken stiger. Til dere som gjør en halvhjertet innsats av den enkle grunn at det er alt hverdagen deres tåler. Til dere som har klart målene men ikke helt klarer å få hodet til å følge med . Til dere som har født barn og må betale prisen i form av cellulitter, strekkmerker og muffinsmage.  Til dere som inspirerer så mange der ute men alikevell ikke orker tanken på å vise seg offentlig i badetøy. Til dere som har jobbet beinhardt for å kunne nyte sommeren til det fulle, men alikevell er mer opptatt av å finne feil og mangler. 

 

 

Bare for i sommer, skal vi la kropp være kropp og bare nyte hvert eneste sekund ? 

 




 

 

 

 

Signatur

Hverdag.

God kveld!

 

I går skulle jeg egentlig komt hjem fra Stavanger etter en helg hos kjæresten. Slik ble det jo selvfølgelig ikke, som vanlig når jeg reiser alene skjer det ett eller annet. Kommer helligdagen på en Søndag så er det nemlig ikke bare vanlig Søndagsruter. Neeeeida, da skal kollektivtrafikken innskrenkes enda mer. Så i går gikk det altså ingen båt når jeg stod med min altfor fulle bagg, veske og king size bærepose fra Kremmerhuset. En stakkars kaptein kom bort til meg å lurte på om jeg hadde tenkt å ta siste båten hjem, når han da i samme setning kunne forteller meg at den ikke gikk var det rett før denne jenta tok til tårene. Heldigvis har jeg ett lite nettverk på Stord. En barndomsveninne kunne gi meg tak over hodet.  Til og med i dag klarte jeg å bomme på båtrutene. Heldigvis dobbelsjekket jeg før jeg dro hjemme fra. 

 

Guttene kom fra pappaen sin i dag, noe senere enn planlagt ettersom jeg hadde bommet på rutene. Leander hadde trasset siden han stod opp i dag. Heldigvis for meg var han ferdig med det når han kom hjem. Guttene og meg reiste på båttur med samme veninne som gav meg tak over hodet i natt, søsteren hennes, kjæresten og deres to barn. Det ble en utrolig fin ettermiddag. Jonas er ikke så veldig glad i båtlivet, men ble tryggere etterhvert. Leander storkoste seg fra første sekund. Når vi i tilegg fikk fisk ble lykken komplett.  Tror både store og små syntes turen ble riktig så fin. Leander mente hvertfall at jeg burde kjøpe meg en helt egen båt snart. 

 

Nå er det ikke lenge til ferien står for døren. Jeg må virkelig bruke hodet denne måneden slik at jeg får spart mest mulig før jeg skal på ferie. Ferien i år blir som i fjord, todelt. Først reiser jeg på ferie på kjæresten min. Så skal jeg ha to ukers ferie med guttene etterpå. Den kan ser ut som at guttene og jeg tar oss en tur til syden i sommer. Tante Trine har sagt seg villig til å bli med som reisefølge. Går dette i boks, tror jeg vi kommer til å få oss en super ferie. Ingenting er spikret enda, men man kan jo håpe. 

 







Signatur

Dobbeldiagnose ?

Sjokket har lagt seg. Skuldrene har kommet ned til normal høyde. Tårene har tørket. Hodet har samlet seg. 

 

Hvordan blir det da om han får en dobbeldiagnose? Jonasen vår som alltid har imponert legene. Som fikk så tidlig språk.  Som startet å gå etter bare to måneder med skinner på beina sine. Som tisset på doen før han i det hele tatt hadde tatt sine første skritt. Hvordan blir det når flere mennesker kommer inn i vårt liv å forteller oss hva vi kan forvente av sønnen vår ? Hvordan blir det når habiliteringstjenesten skal vurdere våre observasjoner. Hvordan blir det dersom di konkluderer med at min sønn har autisme? 

 

Det har alltid vært noe der.  Det begynte med vuggingen, strykingen og nå er det ristingen og tvangstankene. Det er urettferdig. Jeg tok hånden til Kjartan på ansvarsgruppe møte når vi bestemte oss for å utrede han. "Dette klarer vi", hvisket jeg stille med ett hode som var fylt av tanker om  nye utfordringer. Hjertet mitt dunket når jeg skjønte at denne gangen tok PPT meg på alvor når jeg la frem min mistanke. Når det først blir bestemt kjenner jeg panikken. Jeg vil ikke vite. Jeg klarer ikke.  Så slår kampviljen meg. Dette skal vi klare, ikke bare skal vi klare det, vi skal motbevise dem. Jonas og meg. Vi skal lære masse på kort tid. Vi skal ufarliggjøre ristingen og tvangshandlingene. Vi skal jobbe målrettet og vi skal klare dette. Men hva skjer om diagnosen kommer alikevel? Hvordan vil da livet bli ? 

 

Hele veien har jeg fryktet å planlegge fremtiden til Jonas. Den var jo så godt som sprikret da han lå inni magen. Så kom han til verden og alt jeg hadde sett for meg ble svart. Litt etter litt skjønte jeg at Jonas fint ville kunne spille fotball selv med down syndom. Jeg så gutten vår inn i øynene å lovet han ett verdig liv. Etterhvert ble det ikke lengre så skummelt å se fremover. Nedturene kom å gikk som alt annet. Men en ting var jeg sikker på, Jonas ville få ett godt liv. Men hva skjer nå? Autisme ? Bare ordet får det til å vrenge seg i magen min. Autisme er skummelt det. Det er en ukjent verden jeg ikke kan noenting om. Down syndrom det kan jeg nå. Det vet jeg mye om. Ikke fordi jeg har lest meg så himla godt opp på det.  Jeg har lært om downs gjennom Jonas, Emil, Ole, Daniel, Roar, Kaja, Tuva og Tormod. Jeg har lært mer gjennom disse små og store menneskene enn jeg noen gang vil gjøre gjennom bøker, artikler, fagpersonell, mammaer og pappaer. 

 

Nå begynner en ny hverdag med observasjoner, tester, prøving, feiling, fortvilelse og redsel. Kanskje vil jeg en dag komme dit at autisme heller ikke er ukjent og skummelt, men det vil jeg ikke. Jeg vil ikke lære om flere diagnoser fordi min sønn trenger at mammaen hans vet om det. Jeg vil ikke møte flere mammaer fordi min sønn og hennes datter eller sønn har samme diagnose. Jeg vil møte mammaer fordi jeg selv har lyst ikke fordi jeg må. Kanskje er vi heldige og slipper unna med at han bare har autistiske trekk som følge av down syndrom. Kanskje. Men jeg vet at jeg må klare dette uansett utfall.

 

Jeg vet at det vil bli gleder, store gleder som ikke kan måle seg med noe annet uansett hvor mange diagnoser di setter på min Jonas. Han vil se akkurat like fredfull ut når han sover. Han vil fremdeles ha våte kyss og ett smil som kan få det kaldeste hjerte til å smelte. Han vil fortsette å vise meg hvor godt livet er. Han vil alltid ha en spesiell plass i hjerte mitt.  Joda, vi skal nok klare dette uansett utfall Jonas. Jeg er bare redd for det ukjente. Jeg valgte å sette deg til verden og  jeg skal kjempe alle kampene sammen med deg, det lover jeg deg <3

 

 

Signatur

Vi lever..

" Du er den ærligste bloggeren jeg kjenner"

" Din blogg gjør en forskjell"

" Måten du skriver på inspirer meg"

" Gb - Jeg DIGGER deg"

" Du er grunnen til at jeg i det hele tatt åpner blogg.no"

 

 

Vi er snart halvveis inn i 2014. Jeg har opplevd mer her i livet enn vanlige jenter/damer på 24 år har.  Jeg står for alle valgene jeg har tatt så langt her i livet og 90% av alle valgene jeg har tatt, har jeg ikke angret på heller. 

 

Guttene mine er kanskje valget jeg er mest stolt av her i livet. 

 

Jonas 4,5 år - Han kan prate slik at jeg, nesten, alltid forstår han. Når jeg ikke forstår blir han sint. Så sint at både glass og fat går i gulvet. Han liker ikke at jeg holder han i hånden når vi går noe sted. Han skal helst gå selv. Han er en vandrer og kan fort stikke av dersom mulighetene er åpne for det, til min store skrekk. Han våkner hver natt ( 03.30 er natt for meg fortsatt), da kommer han inn til meg og legger seg ca midt i sengen. Han synger flere sanger, men det er kun noen ord man hører resten gjenkjennes på melodi. Han løfter opp den andre foten hvis jeg sier " feil fot" når vi tar på skoene. Han forteller meg med ord når han er sulten eller tørst. Han har begynt å like filmer. Han liker fortsatt godt å sitte vedsiden av meg å bla i bøker. Ordene betyr ikke så mye, men innlevelsen og stemmebruken gjør det gøy. Han kan alle farger på rams både med tegn og ord. Han både skubber, biter og slår dersom han blir oppgitt eller sint. Når han sovner på dagtid bruker han lang tid på å våkne. Han vil ikke lengre tisse på do, men tisser gjerne ute i gresset. Han forsvinner ofte inn i sin egen verden der han enten rister, dunker eller stryker på ting. Det beste han vet er for tiden skive med leverpostei. " Fiva me postei" som han sier selv. Han er veldig veldig glad i alle sine besteforeldre, da spesielt farmor som han verdsetter høyere enn alt. Han tuller med lillebror og di kan til tider leke sammen. Han vil aldri bli den Jonas jeg forestilte meg når han lå i magen, men akkurat det har jeg forsont meg med. I disse dager kjenner jeg at dette ekstra kromosomet er slitsomt, men kun når jeg sammenligner med hvordan livet hadde vært uten det. Heldigvis kjenner jeg ikke til det livet med en Jonas uten kromosom feil.

 

Leander 3 år den 29 April - Han prater og prater og prater. En tro kopi av sin mor får jeg høre. Jeg forstår alt han sier. Når han blir sint hyler han og skriker, kaster seg ned i bakken. Han liker at jeg holder han i hånden allerhelst skal jeg leie han hvor enn vi går. Han er en mester på å stikke av dersom jeg har glemt å låse dørene her hjemme, til min store skrekk. Han våkner hver natt i to - tre tiden, da kommer han innn til meg og legger seg helt oppi meg. Han synger flere sanger. Han tar på seg alle sko selv og spør meg om han har feil fot på, uten om joggeskoene de må jeg fortsatt hjelpe han med. Han forteller meg stortsett noe hele tiden og er jeg opptatt med noe passer han på å få oppmerksomheten min både på godt og vondt.  Han elsker å se på film, jeg er sikker på at han kunne sett brannmann Sam i flere timer. Han sliter med å finne roen med bøker. Det er spennende en liten stund. Han både biter, lugger og slår dersom han blir sint. Han trenger fortsatt en liten lur på dagtid i ny og ne, men trenger ikke lange tiden for å våkne. Han liker og tisse på do, men bare i forbindelse med bleieskift. Leander streber hele tiden etter oppmerksomhet fra mammaen sin og trives best i en verden der mamma er tilstede hvert eneste sekund. Jeg går aldri på do alene. Det beste Leander vet er å få pålegg på fingeren sin eller å sleike det av skivene sine.  Han er en skikkelig mammadalt. Han ser opp til sin storebror på mange måter, men jeg merker at han tar føringen i det meste. Men når det kommer til den kjente søskenrivaliseringen er det storebror som fortsatt har overtaket. Stjeler storebror tutten hans er det mamma som må hjelpe.  Leander ble ikke den Leanderen jeg forstile meg når han lå inni magen, akkurart det er mine minste bekymring i disse dager. Jeg fikk ett helt vanlig barn - dog ett meget aktivt barn, men likevell jeg fikk det barnet jeg alltid trodde jeg bar på den gang jeg gikk gravid med Jonas.

 

 

 

 

 

 

 




 

Signatur

Jeg kjenner jeg blir redd.

Når det kommer opp slike saker som  det har gjort på nyhetene i dag så vet jeg at både jeg og flere andre mammaer og papper der ute kjenner det stikker dypt, men da kjenner jeg at jeg angrer.  Jeg angrer ikke fordi mitt liv blir påvirket i noe negativ retning av det å ha fått barn, men jeg angrer fordi jeg ikke vet hva Jonas og Leander har i vente når de vokser opp. Vi lever i en syk syk verden. Foreldre  og andre voksne som dreper nyfødte, spedbarn, smårollinger, skolebarn, ungdommer osv osv. Hver eneste historie jeg kommer over gir meg nok en søvnløs natt. Tårene triller å jeg kjenner på redselen. Hjertet mitt slår hardt når jeg ser for meg tankene til den lille pakistansk-norske jenta som ble så mishandlet av sin mor at hun tilslutt døde. 

 

Jeg skulle så gjerne tatt dem til meg alle sammen. Alle di små som ikke får kjærlighet hjemme. Som frykter at mamma skal slå eller at pappa skal banke. Alle dem som gruer seg til fredagen for da blir pappa full og gjøre dumme ting.  Barnehagebarna som ikke vet om di får niste med seg i barnehagen fordi mamma har glemt å kjøpe brød når hun var innom polet. Barna som stille og rolig går å legger seg sultne fordi dem ikke tørr protestere fordi da venter straff, en straff så hard at ingen mor, far eller foresatt burde klart å gjennomføre. Så tenker jeg. Hvor mange barn med ett smil om munnen og en smittende barnelatter har jeg møtt som egentlig ikke har det så greit hjemme. Da er det gjort for min del, da klarer ikke jeg å sove. Etter jeg har tenkt og kjørt hode mitt på dette så analyserer jeg min egen rolle som mor. For jeg vet så inderlig godt hvilke områder jeg virkerlig trenger å jobbe med som mor.

 

Noen ganger blir jeg så sint på mine barn at jeg skriker til dem. Andre ganger blir jeg så redd at jeg tar hardt tak i dem å river dem vekk fra situasjonen, som for eksempel når jeg kommer ut fra kjøkkenet å ser Jonas på vei opp på tv-benken der han river fjernsynet mot seg for å holde balansen. Eller når Leander springer fra meg inne på butikken å stormer ut på parkeringsplassen. Det vekker en panikk i meg som jeg ikke klarer å beskrive med ord. Sannheten er jo at jeg blir livredd, men reaksjonen min er jo sinne. Jeg prøver å forklare dem når situasjonen er roet seg, at jeg ikke blir sint men redd. Når Jonas har vasket badet mitt med do-kosten kan jeg kjenne hodt koke mens jeg bestemt bærer gutten vekk.  Når jeg kjefter, så kjefter jeg til tider høylytt. Når jeg har sagt nei opptil ti ganger og stemmen min når ett annet lydnivå ser jeg at begge barna vet at nå er mamma sint. Men det stopper der. Noen vil gjerne mene at mine reaksjoner alene er nok til å kalle meg en dårlig mor. Noen vil nikke å kjenne seg igjen. Noen vil tenke at dette er helt normalt, mens andre igjen vil mene at det er for strengt. Som foreldre er vi alle forskjellige. 

 

Jeg har hatt Leander som kunne skrike i flere timer i strekk som liten. En Jonas som ikke hørte ett nei før vi tok fra han det han holdt på med. Å tankene har vært mange i slike situasjoner.  Men at noen der ute mener de har rett til å dusje barna sine i iskaldt vann som straff. At noen mennesker kan finne på å tvinge barna sine til å spise chillipulver er for meg helt ubegripelig. Stakkars barn. Stakkars små, uskyldige barn som aldri ba om å komme til verden. Som aldri vil føle seg trygg. Som ikke drømmer om ferier og is, men om kjærlighet og omsorg. Det finnes så mange mødre og fedre der ute som aldri burde hatt barn. Dette er syke mennesker. Så syke at de klarer å skade barnet sitt så hardt at det tilslutt dør. Fy flate! Bare ordene gir meg hjertebank. 

 

Jeg får virkelig vondt langt inn i sjelen min. Jeg vet hvordan det er å være redd en forelder som er sint  for du vet ikke om det kommer slag eller spark. Jeg vet hvordan det er å frykte smerte. Jeg vet hvordan det er å grue seg til helgen fordi man vet at en av foreldrene kommer til å drikke seg så full at man ikke kjenner igjen vedkomne.  Jeg vet hvor redd man kan være for kveldene når dørene blir smelt igjen og krangelen foregår høylytt.  Det jeg vet og har erfart er alikevel bare en brøkdel av hva barn rundt om i verden opplever hver eneste dag.  Det er akkuart det, som gjør at slike ting går så hardt inn på meg.  

 

Hvil i fred du vakre jente. Jeg gråter for deg i kveld. 

 




 

 

Signatur

Extra Extra - Read all about it?.

Hei!

 

Tusen takk for alle som kom med sine tanker og meninger i forrige innlegg. Det var nok en reaksjon på alt som har skjedd som fikk meg til å ta det så hardt som jeg gjorde.  Dagen etter innlegget hentet jeg Jonas i barnehagen. Da kom han fint bort til meg og vi hadde en kjempe dag bare vi to. Det føltes veldig godt.  I helgen har jeg hatt besøk av kjæresten min. Mange av dere har spurt om han i det første innlegget jeg delte etter min lange bloggpause. Han ønsker ikke å bli eksponert på bloggen noe jeg har respektert. Dessuten bor han langt unna meg så jeg ser han bare når jeg har barnefrie helger og av og til i ukedagene dersom det passer. Dette funker for begge. Han har sitt liv og jeg har mitt. Når vi er sammen har vi det utrolig fint.  

 

Jeg fikk også en komentar på om jeg hadde fått spiseforstyrrelser. Da kjente jeg faktisk at jeg ble litt paff. Komentaren var vell " Ryktet sier du har fått spiseforstyrrelser". Denne komentaren kom fra ett menneske i Oslo av alle plasser, så at hun / han har hørt rykter om meg er nok det liten sjangse for. Men ja, jeg har tatt av masse.  For å være helt ærlig er det nok bruddet som har hatt størst innvirkning på vekten. Joda jeg har trent, men ikke noe målrettet.  Jeg holder meg jo i aktivitet gjennom hele dagen med barna også er jeg med på kjøtt og flesk når kjæresten trener.  Hovedgrunnen til at jeg har gått ned er nok alt som har skjedd. Jeg tok bruddet veldig tungt selv om det var jeg som gikk. Jeg gikk gjennom en sorgprosess jeg også, over livet jeg så lenge hadde sett for meg, som ikke ble slik alikevel.  Så mat ble noe jeg glemte rett og slett. Noe som ikke lengre var viktig. Så dere trenger ikke å bekymre dere for at denne jenta har spiseforstyrrelser eller skal bli noe fitnessblogg. Men jeg har faktisk klart å jogge en halv mil i løpet av min bloggfrie periode. Det er en stor prestasjon for denne jenta å være. 

 

Dere lurte også på hvordan vi har gjort det i forhold til barna. Kjartan og jeg har en 50/50 ordning, men begge er veldig fleksible på hvordan vi fordeler ukene. Det samme gjelder dersom en av oss trenger fri til noe eller mer samvær. Så er vi jo innom hverandre i ny og ne.  Familien til Kjartan har jeg fortsatt god kontakt med. De har jo vært som foreldre for meg i så mange år. Søsteren hans er innom meg flere ganger i uken å det setter jeg veldig stor pris på. 

 

Har jo tidligere skrevet at vi har flyttet. Nå er jeg kom skikkelig på plass. Det gjorde jeg vel egentlig ganske fort. Kjenner det er ganske spesielt å bo i ett rekkehus helt alene. I en lik leilighet som den Kjartan og jeg delte i så mange år. Føler meg ofte litt alene når kveldene kommer. Heldigvis har jeg veninner som stikker innom når kveldene blir for ensomme. Dessuten har jeg ett vanvittig selskap i Leander om kveldene. Han er jo ikke like kveldstrøtt som det Jonas er, så meg og han sitter ofte oppe litt etter at Jonas har lagt seg å bare prater om dagligdagse ting. Den gutten har så vavnittig mye for seg. Leander storkoser seg når det bare er oss to. Da kryper han opp i armkroken min å forteller bak tutten sin at han elsker meg. Selv om det å få to barn så tett har vært en utfordring, da spesielt når fire ble til tre. Så merker jeg nå hvor takknemlig jeg er for at di er to. 

 




 

Signatur

Når barnet avviser deg.

Det har pågått noen uker nå. Jonas har virkelig satt meg på prøve. Jeg har virkelig prøvd å ikke gjøre det til mitt, men i kveld har alt raknet. Det gjør så vondt. Fine lille gutten min som ikke vil være med meg hjem, som gråter når jeg kommer på besøk til Kjartan fordi han ikke vil være med.   I kveld gråter jeg. Masse.  Vi to har alltid delt ett spesielt bånd. Etter alt som er skjedd så er jeg så redd for at det er blitt ødelagt. Hva er det jeg har gjort galt? Har jeg vært for streng ? Har jeg vært for fraværende? Har jeg gidd for lite av meg selv ? 

 

Kjartan ringte meg i dag å sa at Jonas hadde fått skulderen ut av ledd. Dette skjer jo bare av og til med Jonas. Han har det i genene sine etter meg og er jo generelt sett mykere i leddene. Jeg kom inn dørene, opp trappen. Jonas fikk øye på meg å begynte å gråte. Han ville ikke til mamma. Var redd jeg var komt for å ta han bort fra pappaen sin. Ett skikkelig slag mot magen. Han tinte opp etterhvert, men den opplevelsen sitter i meg enda. Jeg har bladd meg gjennom bilder i kveld. Tårene har rent i strie strømmer. Det gjør så forbanna vondt. 

 

Jeg spurte Kjartan i kveld om jeg bare kunne få ha Jonas i morgen selv om det er hans uke. Jeg trenger han. Jeg trenger å føle at vi fortsatt deler noe spesielt. Jeg trenger å kjenne pulsen hans roe seg i armene mine. Jeg trenger smilet, barnelatteren og di gode klemmene. Ååh di fantastisk gode klemmene som bare Jonasen min kan gi. Lubbne små hender som forsiktig plasseres rundt halsen min, før di strammes så hardt at jeg nesten ikke får puste. Etterfulgt av ett klissvått kyss fordi leppene ikke helt klarer å lukke seg over tunga.

 

Mange spør meg om det er tungt å være mamma. Om det er vanskelig, hardt, tøft. Ingen våkennetter, tidlige morninger, sykdom eller trassing kan måle seg med dette. Det er nettopp dette som er vondt med å være mamma. Det er disse tingene som er vanskelig.  Jeg tror aldri jeg har følt meg så maktesløs som jeg gjør akkurat i kveld. Desto verre at ingen små barnetrinn kommer tassende inn til meg i morgen tidlig. Samtidig er det gjerne godt for meg å oppleve dette her. Jeg kjenner på hele meg at jeg vil sette mye mer pris på tiden jeg har med gutten fremover nå. Når alt kommer til alt er det dem som betyr mest for meg. Herregud som magen vrenger seg her jeg sitter. 

 

 

Morgendagen skal på ingen måte være en dag der jeg "kjøper" Jonas sin godkjennelse. Dagen skal være fylt med Jonas og mammatid. Vi skal synge "So ro lillemann" så mange ganger han ønsker.  Vi skal ligge på gulvet å telle klosser. Vi skal tegne sirkler og kjøre lastebil.  Vi skal finne frem kasseroller og tresleiver som vi skal slå på.  Jeg trenger han så innmari sårt nå.  Lille gutten min. Mamma får så innmari vondt i hjerte sitt når det er på denne måten. Jeg skulle sånn ønske du forstod. 

 

 




Signatur

Når det endelig løsner.

God kveld!

 

Da er helgen over. Vi har, som sikkert resten av Norge, hatt tidenes drittvær i helgen. Noe som da har resultert i inne-helg.  Leander er ikke så vanskelig å få med ut, men Jonas er ikke spesielt glad i dårlig vær. Da setter han seg ned over alt noe som blir veldig tungt i lengden. Fredagen gikk så altfor fort. Vi kom hjem, ryddet, lagde mat så var det plutselig kveld. Lørdagen våknet jeg av to gutter som hadde store planer om å starte dagen lenge før meg. Klokken var vell ikke bikket 05.00 en gang. Jeg gav klar beskjed om at det ikke var morning enda. De er noen slu små troll, da satte Jonas frem tidenes valpeøyner før han kaster av meg dynen og sier " mamma fædi fååfa" som da på godt norsk betyr " Mamma er ferdig å sove". En ting er når Leander sier det, men når Jonas bruker ord så kjenner jeg at det går veldig på samvittigheten min når jeg ikke lystrer. Da kræsjer ofte mammahjertet med all sunn fornuft.  Jeg stod opp etter hvert. Litt for sein tydeligvis. Leander kunne nemlig stolt fortelle meg at han hadde kastet nøkkelen til døren i do, revet ut all sminken min fra skuffen, kastet alle klærne jeg har hatt stående i gangen i to boss-sekker ned trappene og sist men ikke minst lekt gjemsel med både husnøkkel, bilnøkkel og jobbnøkkel. 

 

Vi hadde avtale med min bror og en kompis av han om å reise til Haugesund i lekeland denne Lørdagen. Leander pratet i vei i bilen om at han skulle treffe Onkel og Sindre. Jeg ble egentlig veldig positivt overrasket over hukommelsen hans. Nå har ikke noen av dem sett min bror siden julen, alikevel husket han både Tor- Gunnar og Sindre. Selvfølgelig ble han super flau når vi kom frem å møtte dem. Dette gikk heldigvis over etter en stund. Turen til lekeland ble  stor suksess.  Guttene pratet masse om dagen i bilen på vei hjem. Leander turte faktisk på ett tidspunkt å gå selv rundt i stativene. Jeg prøvde å ha litt is i magen å la han gå, men det varte ikke lenge før jeg måtte  gå å se at alt gikk bra. Den gutten er like uheldig som sin mor når det kommer til å snuble, falle, eller slå seg. Jeg ble møtt av en super stolt gutt som stod oppe i stativene og vinket. " HAAALLOOO MAAAMMA". 

 




 

Jonas fikk også tatt seg skikkelig ut. Han bruker jo selvsagt litt lengre tid på å komme seg opp og frem, men det virket som han koste seg når han fikk gjøre det selv. Favoritten hans var helt klart trampolinen og skliene. Da kom det nydelige smilet hans frem og ikke minst den fantastiske barnelatteren som jeg kjenner jeg blir helt varm av.  Jonas har virkelig gitt meg noen utfordringer denne uken. Ikke har han villet bli med meg hjem etter barnehagen, ikke har han spist middagene jeg har laget,  kopper, høytalere, fjernkontroller, med mer har blitt kastet gjennom rommet opptil flere ganger hver dag, ordet nei har ørene hans vært totalt døve for.  Dette kan jo være en reaksjon på nok en flytting, men det kan også være helt vanlig trass. Vondt gjør det uansett. I dag når vi lå å så på film, kom han krypende opp i fanget mitt å la det lille hodet sitt på bryste mitt. Det gjorde godt. 




 

 

Leander hadde også ett gjennombrudd i helgen. Der har det nemlig vært en stor utfordring å få gutten til å si "takk" og "unnskyld". I lekeland holdt jeg på godt over en halvtime for å få han til å si unnskyld til Tor Gunnar, her hjemme har jeg faktisk holdt på langt over en time. Men i dag. I dag var den O`store dag der lillegutten min, helt frivillig sa unnskyld. Da hadde han kastet en pepsi max flaske mot tven min og fikk beskjed om å gå på rommet sitt. Når jeg kom inn for å hente han, kom han mot meg, klemte meg å sa "Unsull".  Leander har en side av seg som er veldig rølpete og til tider ganske utmattende, men så har han også denne gode og sårbare siden sin der han forteller meg at han elsker meg og spør om ikke han kan få mammakos på ryggen sin. Jeg kjenner meg så godt igjen i han. Ting han gjør nå, kan jeg huske jeg selv gjorde da jeg var liten. 

 

Alt i alt har vi hatt en veldig bra helg. I morgen reiser guttene til pappaen sin. Hehe, reiser og reiser, da skal di bo litt lengre borti gata her heter det seg vell. 

 

 


Det er så godt når barna har lagt seg for kvelden, tiltross for utfordringene som har vært gjennom dagen, at du selv kan avslutte dagen med ett smil.

Signatur

"Syke barn" flere som kjenner seg igjen ?

God kveld alle sammen!

 

I dag har jeg vært hjemme med Leander. Han hostet så skrekkelig i natt. Starten dagen klokken halv fem med å hoste så mye at han kastet opp over halve meg og sengen min.  Både Jonas og Leander pleier å komme inn til meg om natten. Noe som er helt greit. Som regel er det bare Leander, men de nettene vi har hatt i nye leiligheten har også Jonas komt tassende. Det gir nok trygghet å ligge inntil meg derfor kjenner jeg at det koster meg ikke en kalori.  Jonas har også hostet en del denne uken, men etter at han fjernet mandlene så har alt blitt veldig mye bedre med han.  Her i høst hadde han sin første skikkelige forkjølelse som faktisk bare ble med det. Ingen antibiotika, ingen sykehusinnleggelse, ingenting. 

 

Jeg fikk ringt jobben og sagt jeg ikke kom. Formen til Leander var utrolig dårlig på starten av dagen. Han satt helt i ro i sofaen og sløvet til Ole brum og brannmann Sam. Ville ikke ha mat bare litt vann i ny og ne. Allerhelst skulle han ligge oppå meg. Jeg hadde jo litt ting jeg måtte få på plass i leiligheten så jeg gikk litt opp og ned. Dette falt dårlig i smak hos Leander som sutret og sutret stortsett fram til han fikk dusje seg. Etter dusjen sovnet han sittende i sofaen. Etter hvilen kom også formen hans. Jeg tuller ikke når jeg sier gutten fikk super-krefter. Han var høyt og lavt. Noe som var gøy for meg, men problemet er bare at når Leander har mye energi blir det også gjort ufattelig mye faenskap. Stoler blir veltet, bæ blir svidd på ovnen, sofaputer og tepper blir kastet på gulvet og lekene flyr gjennom rommet som en vind. 

 

Vi fant ut at vi skulle bake når Jonas kom hjem fra barnehagen. Koselig ettermiddag tenkte jeg. Det kunne faktisk virke sånn di første minuttene av bakingen også. Leander hadde ett par trassanfall fordi Jonas fikk lov å være med han også, men sånt er så vanlig her i huset. Så skjer det mindre kjekke. Leander spør etter tutten sin, jeg går ut i bilen for å se om den kanskje ligger der. Bilen stod rett utenfor døren så jeg kunne høre at di begynte å krangle når jeg gikk. Vel ute i bilen hører jeg ett dunk etterfulgt av sår gråt. Da hadde lillebror skubbet Jonas ned trappen. Jeg var så rasende. Jonas er jo så myk men samtidig kan slike fall være mer skadelig for han enn for Leander. Da spesielt med tanke på nakken. Leander ble sendt direkte på rommet. Jonas og jeg satt å lekte litt mens jeg observerte om at alt var greit med han.  Vil ikke kalle meg en hysterisk mamma når det kommer til knall og fall altså, men med Jonas syns jeg det er skummelt.  Etter at lillebror hadde sagt unnskyld koste vi oss med boller og film alle tre. 

 

Det er så gøy at de er blitt så store at en film kan være kjekk. Bollene mine ble nå så som så. Jeg brant første brette, men brett nummer to ble bra, di ble faktisk myke. Der var det jo selvfølgelig bare fire boller også.  Leander ble faktisk lagt først i dag.  Formen hans har jo ikke vært på topp så jeg merket han var sliten når det nærmet seg leggetid. Så Jonas og jeg gikk opp i stuen etter tannpuss å koste oss litt på sofaen. Det er ikke så ofte jeg får alenetid med Jonas. Som regel er det han som legger seg først. Det endte meg at han krøllet seg oppi fanget mitt så sovnet begge to på sofaen. Det var skikkelig deilig og en super avsluttning på en litt hektisk dag. 

 

 

Jeg har fått inn en del spørsmål som jeg tenkte å svare dere på litt etterhvert :)! Nå har jeg hvertfall litt peiling på hva dere ønsker jeg skal blogge om fremover. 

 

 


























Signatur

Vi har flyttet- igjen.

Hei alle sammen!

Da har vi, komt oss i hus igjen. Leiligheten jeg var så fornøyd med ble solgt kort tid etter at jeg flyttet inn, noe som var utrolig trist. Jeg måtte finne meg ett nytt sted å bo. Heldigvis  var hun som kjøpte tolmodig å sa vi bare måtte bo der til vi fant oss ett nytt sted.  Nå er jeg altså tilbake på Husnes. I samme type leilighet som Kjartan og jeg hadde. Min er selvsagt mye finere, hehe. Jeg er sikker på at jeg har tidenes største dusj. Jonas fikk prøve den i dag og det kunne se ut som dusjing ikke lengre blir så vanskelig.   Planen i dag var jo å få på plass klær i alle skap. Desverre så kom internett mannen i dag, så da ble det heller kakebaking og litt surfing på planen i steden for. Sattse på jeg får brettet og sortert litt i kveld. Jeg sovnet nemlig før halv ni i går. Sånn går det når man ikke har hverken tv eller internett. 

 

 

Jeg håper og tror at vi får budd en stund i denne leiligheten. Det er ikke bare bare og flytte med to små. Hele tiden forandre " hjemmet" sitt. Nå har jo jeg vært max uheldig da. Guttene så ut til å stortrives i nye leiligheten i går, men Leander annonserte rett før leggetid at han ville hjem og legge seg, så det er ikke alt som er så lett og forstå alltid. Jonas våknet i tre tiden i natt å gikk opp i stuen for å leke. Så det tar nok litt tid før de er helt i rutine igjen. 

 

Pappa og kjæresten hans hjalp oss med flyttingen i helgen. Takk gud for det. Tror ikke vi hadde komt i mål ellers. Leander var ikke særlig fornøyd med at "Besten & Lestabesta" hadde vært på besøk uten at han fikk treffe dem. Så jeg lovet vi skulle prøve å få til en tur enten i helgen eller i løpet av uken.  Jeg hadde attpåtil jobbehelg i helgen, så i dag har jeg en velfortjent fridag. Trives utrolig godt på den nye avdelingen jeg har startet på. Nå er jeg på en Psykose avdeling.  Jeg jobber for tiden 100% noe som egentlig går veldig greit. Har alltid likt å jobbe så at jeg får muligheten til å jobbe såpass mye, syns jeg er veldig gøy. Egentlig har jeg jo bare 50% fast, men ut April går jeg i ett 100% vikariat. 

 

Jeg håper at jeg kan ta opp igjen bloggingen nå som jeg er komt i hus. 

 

Er det noe dere lurer på siden sist ?  Noen ønsker om hva jeg skal blogge om ?

 

 

Edit : Den kaken jeg liksom hadde brukt tid på i stede for å brette klær, vel den ser det ut som kommer til å gå i bosset. USJ!

 

 




 

Signatur
Les mer i arkivet » August 2014 » Juli 2014 » Juni 2014
Photobucket
Hei og velkommen til oss!

En livsglad jente som ble mamma første gang i en alder av 19 år.
Vår lille hjertesten, Jonas, som kom den 11.09.09 er født med down syndrom.
Den 29.04.11 fikk vi enda en liten prins, Leander.

Etter 8 år som kjærester endte forholdet til barnas pappa, og dere kan nå lese om mitt liv som alenemamma til mine prinser, både på godt og vondt!


FØLG MEG

Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket
.

SØK I BLOGGEN

BLA TILBAKE

COPYRIGHT

Blogg.no leverer teknologien bak mammawesterheim. Bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse.

Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Henvendelser kan rettes til hjelp@blogg.no.

Designet vises best i Safari og Google Chrome. Designet er ikke tilpasset mobil/iPad/iPhone. Noen forskjeller vil forekomme i Firefox.

Design og koding av Mamma Moen Design
Photobucket