Forside Om meg Jonas Leander Kontakt

Vi lever..

" Du er den ærligste bloggeren jeg kjenner"

" Din blogg gjør en forskjell"

" Måten du skriver på inspirer meg"

" Gb - Jeg DIGGER deg"

" Du er grunnen til at jeg i det hele tatt åpner blogg.no"

 

 

Vi er snart halvveis inn i 2014. Jeg har opplevd mer her i livet enn vanlige jenter/damer på 24 år har.  Jeg står for alle valgene jeg har tatt så langt her i livet og 90% av alle valgene jeg har tatt, har jeg ikke angret på heller. 

 

Guttene mine er kanskje valget jeg er mest stolt av her i livet. 

 

Jonas 4,5 år - Han kan prate slik at jeg, nesten, alltid forstår han. Når jeg ikke forstår blir han sint. Så sint at både glass og fat går i gulvet. Han liker ikke at jeg holder han i hånden når vi går noe sted. Han skal helst gå selv. Han er en vandrer og kan fort stikke av dersom mulighetene er åpne for det, til min store skrekk. Han våkner hver natt ( 03.30 er natt for meg fortsatt), da kommer han inn til meg og legger seg ca midt i sengen. Han synger flere sanger, men det er kun noen ord man hører resten gjenkjennes på melodi. Han løfter opp den andre foten hvis jeg sier " feil fot" når vi tar på skoene. Han forteller meg med ord når han er sulten eller tørst. Han har begynt å like filmer. Han liker fortsatt godt å sitte vedsiden av meg å bla i bøker. Ordene betyr ikke så mye, men innlevelsen og stemmebruken gjør det gøy. Han kan alle farger på rams både med tegn og ord. Han både skubber, biter og slår dersom han blir oppgitt eller sint. Når han sovner på dagtid bruker han lang tid på å våkne. Han vil ikke lengre tisse på do, men tisser gjerne ute i gresset. Han forsvinner ofte inn i sin egen verden der han enten rister, dunker eller stryker på ting. Det beste han vet er for tiden skive med leverpostei. " Fiva me postei" som han sier selv. Han er veldig veldig glad i alle sine besteforeldre, da spesielt farmor som han verdsetter høyere enn alt. Han tuller med lillebror og di kan til tider leke sammen. Han vil aldri bli den Jonas jeg forestilte meg når han lå i magen, men akkurat det har jeg forsont meg med. I disse dager kjenner jeg at dette ekstra kromosomet er slitsomt, men kun når jeg sammenligner med hvordan livet hadde vært uten det. Heldigvis kjenner jeg ikke til det livet med en Jonas uten kromosom feil.

 

Leander 3 år den 29 April - Han prater og prater og prater. En tro kopi av sin mor får jeg høre. Jeg forstår alt han sier. Når han blir sint hyler han og skriker, kaster seg ned i bakken. Han liker at jeg holder han i hånden allerhelst skal jeg leie han hvor enn vi går. Han er en mester på å stikke av dersom jeg har glemt å låse dørene her hjemme, til min store skrekk. Han våkner hver natt i to - tre tiden, da kommer han innn til meg og legger seg helt oppi meg. Han synger flere sanger. Han tar på seg alle sko selv og spør meg om han har feil fot på, uten om joggeskoene de må jeg fortsatt hjelpe han med. Han forteller meg stortsett noe hele tiden og er jeg opptatt med noe passer han på å få oppmerksomheten min både på godt og vondt.  Han elsker å se på film, jeg er sikker på at han kunne sett brannmann Sam i flere timer. Han sliter med å finne roen med bøker. Det er spennende en liten stund. Han både biter, lugger og slår dersom han blir sint. Han trenger fortsatt en liten lur på dagtid i ny og ne, men trenger ikke lange tiden for å våkne. Han liker og tisse på do, men bare i forbindelse med bleieskift. Leander streber hele tiden etter oppmerksomhet fra mammaen sin og trives best i en verden der mamma er tilstede hvert eneste sekund. Jeg går aldri på do alene. Det beste Leander vet er å få pålegg på fingeren sin eller å sleike det av skivene sine.  Han er en skikkelig mammadalt. Han ser opp til sin storebror på mange måter, men jeg merker at han tar føringen i det meste. Men når det kommer til den kjente søskenrivaliseringen er det storebror som fortsatt har overtaket. Stjeler storebror tutten hans er det mamma som må hjelpe.  Leander ble ikke den Leanderen jeg forstile meg når han lå inni magen, akkurart det er mine minste bekymring i disse dager. Jeg fikk ett helt vanlig barn - dog ett meget aktivt barn, men likevell jeg fikk det barnet jeg alltid trodde jeg bar på den gang jeg gikk gravid med Jonas.

 

 

 

 

 

 

 




 

Signatur

Jeg kjenner jeg blir redd.

Når det kommer opp slike saker som  det har gjort på nyhetene i dag så vet jeg at både jeg og flere andre mammaer og papper der ute kjenner det stikker dypt, men da kjenner jeg at jeg angrer.  Jeg angrer ikke fordi mitt liv blir påvirket i noe negativ retning av det å ha fått barn, men jeg angrer fordi jeg ikke vet hva Jonas og Leander har i vente når de vokser opp. Vi lever i en syk syk verden. Foreldre  og andre voksne som dreper nyfødte, spedbarn, smårollinger, skolebarn, ungdommer osv osv. Hver eneste historie jeg kommer over gir meg nok en søvnløs natt. Tårene triller å jeg kjenner på redselen. Hjertet mitt slår hardt når jeg ser for meg tankene til den lille pakistansk-norske jenta som ble så mishandlet av sin mor at hun tilslutt døde. 

 

Jeg skulle så gjerne tatt dem til meg alle sammen. Alle di små som ikke får kjærlighet hjemme. Som frykter at mamma skal slå eller at pappa skal banke. Alle dem som gruer seg til fredagen for da blir pappa full og gjøre dumme ting.  Barnehagebarna som ikke vet om di får niste med seg i barnehagen fordi mamma har glemt å kjøpe brød når hun var innom polet. Barna som stille og rolig går å legger seg sultne fordi dem ikke tørr protestere fordi da venter straff, en straff så hard at ingen mor, far eller foresatt burde klart å gjennomføre. Så tenker jeg. Hvor mange barn med ett smil om munnen og en smittende barnelatter har jeg møtt som egentlig ikke har det så greit hjemme. Da er det gjort for min del, da klarer ikke jeg å sove. Etter jeg har tenkt og kjørt hode mitt på dette så analyserer jeg min egen rolle som mor. For jeg vet så inderlig godt hvilke områder jeg virkerlig trenger å jobbe med som mor.

 

Noen ganger blir jeg så sint på mine barn at jeg skriker til dem. Andre ganger blir jeg så redd at jeg tar hardt tak i dem å river dem vekk fra situasjonen, som for eksempel når jeg kommer ut fra kjøkkenet å ser Jonas på vei opp på tv-benken der han river fjernsynet mot seg for å holde balansen. Eller når Leander springer fra meg inne på butikken å stormer ut på parkeringsplassen. Det vekker en panikk i meg som jeg ikke klarer å beskrive med ord. Sannheten er jo at jeg blir livredd, men reaksjonen min er jo sinne. Jeg prøver å forklare dem når situasjonen er roet seg, at jeg ikke blir sint men redd. Når Jonas har vasket badet mitt med do-kosten kan jeg kjenne hodt koke mens jeg bestemt bærer gutten vekk.  Når jeg kjefter, så kjefter jeg til tider høylytt. Når jeg har sagt nei opptil ti ganger og stemmen min når ett annet lydnivå ser jeg at begge barna vet at nå er mamma sint. Men det stopper der. Noen vil gjerne mene at mine reaksjoner alene er nok til å kalle meg en dårlig mor. Noen vil nikke å kjenne seg igjen. Noen vil tenke at dette er helt normalt, mens andre igjen vil mene at det er for strengt. Som foreldre er vi alle forskjellige. 

 

Jeg har hatt Leander som kunne skrike i flere timer i strekk som liten. En Jonas som ikke hørte ett nei før vi tok fra han det han holdt på med. Å tankene har vært mange i slike situasjoner.  Men at noen der ute mener de har rett til å dusje barna sine i iskaldt vann som straff. At noen mennesker kan finne på å tvinge barna sine til å spise chillipulver er for meg helt ubegripelig. Stakkars barn. Stakkars små, uskyldige barn som aldri ba om å komme til verden. Som aldri vil føle seg trygg. Som ikke drømmer om ferier og is, men om kjærlighet og omsorg. Det finnes så mange mødre og fedre der ute som aldri burde hatt barn. Dette er syke mennesker. Så syke at de klarer å skade barnet sitt så hardt at det tilslutt dør. Fy flate! Bare ordene gir meg hjertebank. 

 

Jeg får virkelig vondt langt inn i sjelen min. Jeg vet hvordan det er å være redd en forelder som er sint  for du vet ikke om det kommer slag eller spark. Jeg vet hvordan det er å frykte smerte. Jeg vet hvordan det er å grue seg til helgen fordi man vet at en av foreldrene kommer til å drikke seg så full at man ikke kjenner igjen vedkomne.  Jeg vet hvor redd man kan være for kveldene når dørene blir smelt igjen og krangelen foregår høylytt.  Det jeg vet og har erfart er alikevel bare en brøkdel av hva barn rundt om i verden opplever hver eneste dag.  Det er akkuart det, som gjør at slike ting går så hardt inn på meg.  

 

Hvil i fred du vakre jente. Jeg gråter for deg i kveld. 

 




 

 

Signatur

Extra Extra - Read all about it?.

Hei!

 

Tusen takk for alle som kom med sine tanker og meninger i forrige innlegg. Det var nok en reaksjon på alt som har skjedd som fikk meg til å ta det så hardt som jeg gjorde.  Dagen etter innlegget hentet jeg Jonas i barnehagen. Da kom han fint bort til meg og vi hadde en kjempe dag bare vi to. Det føltes veldig godt.  I helgen har jeg hatt besøk av kjæresten min. Mange av dere har spurt om han i det første innlegget jeg delte etter min lange bloggpause. Han ønsker ikke å bli eksponert på bloggen noe jeg har respektert. Dessuten bor han langt unna meg så jeg ser han bare når jeg har barnefrie helger og av og til i ukedagene dersom det passer. Dette funker for begge. Han har sitt liv og jeg har mitt. Når vi er sammen har vi det utrolig fint.  

 

Jeg fikk også en komentar på om jeg hadde fått spiseforstyrrelser. Da kjente jeg faktisk at jeg ble litt paff. Komentaren var vell " Ryktet sier du har fått spiseforstyrrelser". Denne komentaren kom fra ett menneske i Oslo av alle plasser, så at hun / han har hørt rykter om meg er nok det liten sjangse for. Men ja, jeg har tatt av masse.  For å være helt ærlig er det nok bruddet som har hatt størst innvirkning på vekten. Joda jeg har trent, men ikke noe målrettet.  Jeg holder meg jo i aktivitet gjennom hele dagen med barna også er jeg med på kjøtt og flesk når kjæresten trener.  Hovedgrunnen til at jeg har gått ned er nok alt som har skjedd. Jeg tok bruddet veldig tungt selv om det var jeg som gikk. Jeg gikk gjennom en sorgprosess jeg også, over livet jeg så lenge hadde sett for meg, som ikke ble slik alikevel.  Så mat ble noe jeg glemte rett og slett. Noe som ikke lengre var viktig. Så dere trenger ikke å bekymre dere for at denne jenta har spiseforstyrrelser eller skal bli noe fitnessblogg. Men jeg har faktisk klart å jogge en halv mil i løpet av min bloggfrie periode. Det er en stor prestasjon for denne jenta å være. 

 

Dere lurte også på hvordan vi har gjort det i forhold til barna. Kjartan og jeg har en 50/50 ordning, men begge er veldig fleksible på hvordan vi fordeler ukene. Det samme gjelder dersom en av oss trenger fri til noe eller mer samvær. Så er vi jo innom hverandre i ny og ne.  Familien til Kjartan har jeg fortsatt god kontakt med. De har jo vært som foreldre for meg i så mange år. Søsteren hans er innom meg flere ganger i uken å det setter jeg veldig stor pris på. 

 

Har jo tidligere skrevet at vi har flyttet. Nå er jeg kom skikkelig på plass. Det gjorde jeg vel egentlig ganske fort. Kjenner det er ganske spesielt å bo i ett rekkehus helt alene. I en lik leilighet som den Kjartan og jeg delte i så mange år. Føler meg ofte litt alene når kveldene kommer. Heldigvis har jeg veninner som stikker innom når kveldene blir for ensomme. Dessuten har jeg ett vanvittig selskap i Leander om kveldene. Han er jo ikke like kveldstrøtt som det Jonas er, så meg og han sitter ofte oppe litt etter at Jonas har lagt seg å bare prater om dagligdagse ting. Den gutten har så vavnittig mye for seg. Leander storkoser seg når det bare er oss to. Da kryper han opp i armkroken min å forteller bak tutten sin at han elsker meg. Selv om det å få to barn så tett har vært en utfordring, da spesielt når fire ble til tre. Så merker jeg nå hvor takknemlig jeg er for at di er to. 

 




 

Signatur

Når barnet avviser deg.

Det har pågått noen uker nå. Jonas har virkelig satt meg på prøve. Jeg har virkelig prøvd å ikke gjøre det til mitt, men i kveld har alt raknet. Det gjør så vondt. Fine lille gutten min som ikke vil være med meg hjem, som gråter når jeg kommer på besøk til Kjartan fordi han ikke vil være med.   I kveld gråter jeg. Masse.  Vi to har alltid delt ett spesielt bånd. Etter alt som er skjedd så er jeg så redd for at det er blitt ødelagt. Hva er det jeg har gjort galt? Har jeg vært for streng ? Har jeg vært for fraværende? Har jeg gidd for lite av meg selv ? 

 

Kjartan ringte meg i dag å sa at Jonas hadde fått skulderen ut av ledd. Dette skjer jo bare av og til med Jonas. Han har det i genene sine etter meg og er jo generelt sett mykere i leddene. Jeg kom inn dørene, opp trappen. Jonas fikk øye på meg å begynte å gråte. Han ville ikke til mamma. Var redd jeg var komt for å ta han bort fra pappaen sin. Ett skikkelig slag mot magen. Han tinte opp etterhvert, men den opplevelsen sitter i meg enda. Jeg har bladd meg gjennom bilder i kveld. Tårene har rent i strie strømmer. Det gjør så forbanna vondt. 

 

Jeg spurte Kjartan i kveld om jeg bare kunne få ha Jonas i morgen selv om det er hans uke. Jeg trenger han. Jeg trenger å føle at vi fortsatt deler noe spesielt. Jeg trenger å kjenne pulsen hans roe seg i armene mine. Jeg trenger smilet, barnelatteren og di gode klemmene. Ååh di fantastisk gode klemmene som bare Jonasen min kan gi. Lubbne små hender som forsiktig plasseres rundt halsen min, før di strammes så hardt at jeg nesten ikke får puste. Etterfulgt av ett klissvått kyss fordi leppene ikke helt klarer å lukke seg over tunga.

 

Mange spør meg om det er tungt å være mamma. Om det er vanskelig, hardt, tøft. Ingen våkennetter, tidlige morninger, sykdom eller trassing kan måle seg med dette. Det er nettopp dette som er vondt med å være mamma. Det er disse tingene som er vanskelig.  Jeg tror aldri jeg har følt meg så maktesløs som jeg gjør akkurat i kveld. Desto verre at ingen små barnetrinn kommer tassende inn til meg i morgen tidlig. Samtidig er det gjerne godt for meg å oppleve dette her. Jeg kjenner på hele meg at jeg vil sette mye mer pris på tiden jeg har med gutten fremover nå. Når alt kommer til alt er det dem som betyr mest for meg. Herregud som magen vrenger seg her jeg sitter. 

 

 

Morgendagen skal på ingen måte være en dag der jeg "kjøper" Jonas sin godkjennelse. Dagen skal være fylt med Jonas og mammatid. Vi skal synge "So ro lillemann" så mange ganger han ønsker.  Vi skal ligge på gulvet å telle klosser. Vi skal tegne sirkler og kjøre lastebil.  Vi skal finne frem kasseroller og tresleiver som vi skal slå på.  Jeg trenger han så innmari sårt nå.  Lille gutten min. Mamma får så innmari vondt i hjerte sitt når det er på denne måten. Jeg skulle sånn ønske du forstod. 

 

 




Signatur

Når det endelig løsner.

God kveld!

 

Da er helgen over. Vi har, som sikkert resten av Norge, hatt tidenes drittvær i helgen. Noe som da har resultert i inne-helg.  Leander er ikke så vanskelig å få med ut, men Jonas er ikke spesielt glad i dårlig vær. Da setter han seg ned over alt noe som blir veldig tungt i lengden. Fredagen gikk så altfor fort. Vi kom hjem, ryddet, lagde mat så var det plutselig kveld. Lørdagen våknet jeg av to gutter som hadde store planer om å starte dagen lenge før meg. Klokken var vell ikke bikket 05.00 en gang. Jeg gav klar beskjed om at det ikke var morning enda. De er noen slu små troll, da satte Jonas frem tidenes valpeøyner før han kaster av meg dynen og sier " mamma fædi fååfa" som da på godt norsk betyr " Mamma er ferdig å sove". En ting er når Leander sier det, men når Jonas bruker ord så kjenner jeg at det går veldig på samvittigheten min når jeg ikke lystrer. Da kræsjer ofte mammahjertet med all sunn fornuft.  Jeg stod opp etter hvert. Litt for sein tydeligvis. Leander kunne nemlig stolt fortelle meg at han hadde kastet nøkkelen til døren i do, revet ut all sminken min fra skuffen, kastet alle klærne jeg har hatt stående i gangen i to boss-sekker ned trappene og sist men ikke minst lekt gjemsel med både husnøkkel, bilnøkkel og jobbnøkkel. 

 

Vi hadde avtale med min bror og en kompis av han om å reise til Haugesund i lekeland denne Lørdagen. Leander pratet i vei i bilen om at han skulle treffe Onkel og Sindre. Jeg ble egentlig veldig positivt overrasket over hukommelsen hans. Nå har ikke noen av dem sett min bror siden julen, alikevel husket han både Tor- Gunnar og Sindre. Selvfølgelig ble han super flau når vi kom frem å møtte dem. Dette gikk heldigvis over etter en stund. Turen til lekeland ble  stor suksess.  Guttene pratet masse om dagen i bilen på vei hjem. Leander turte faktisk på ett tidspunkt å gå selv rundt i stativene. Jeg prøvde å ha litt is i magen å la han gå, men det varte ikke lenge før jeg måtte  gå å se at alt gikk bra. Den gutten er like uheldig som sin mor når det kommer til å snuble, falle, eller slå seg. Jeg ble møtt av en super stolt gutt som stod oppe i stativene og vinket. " HAAALLOOO MAAAMMA". 

 




 

Jonas fikk også tatt seg skikkelig ut. Han bruker jo selvsagt litt lengre tid på å komme seg opp og frem, men det virket som han koste seg når han fikk gjøre det selv. Favoritten hans var helt klart trampolinen og skliene. Da kom det nydelige smilet hans frem og ikke minst den fantastiske barnelatteren som jeg kjenner jeg blir helt varm av.  Jonas har virkelig gitt meg noen utfordringer denne uken. Ikke har han villet bli med meg hjem etter barnehagen, ikke har han spist middagene jeg har laget,  kopper, høytalere, fjernkontroller, med mer har blitt kastet gjennom rommet opptil flere ganger hver dag, ordet nei har ørene hans vært totalt døve for.  Dette kan jo være en reaksjon på nok en flytting, men det kan også være helt vanlig trass. Vondt gjør det uansett. I dag når vi lå å så på film, kom han krypende opp i fanget mitt å la det lille hodet sitt på bryste mitt. Det gjorde godt. 




 

 

Leander hadde også ett gjennombrudd i helgen. Der har det nemlig vært en stor utfordring å få gutten til å si "takk" og "unnskyld". I lekeland holdt jeg på godt over en halvtime for å få han til å si unnskyld til Tor Gunnar, her hjemme har jeg faktisk holdt på langt over en time. Men i dag. I dag var den O`store dag der lillegutten min, helt frivillig sa unnskyld. Da hadde han kastet en pepsi max flaske mot tven min og fikk beskjed om å gå på rommet sitt. Når jeg kom inn for å hente han, kom han mot meg, klemte meg å sa "Unsull".  Leander har en side av seg som er veldig rølpete og til tider ganske utmattende, men så har han også denne gode og sårbare siden sin der han forteller meg at han elsker meg og spør om ikke han kan få mammakos på ryggen sin. Jeg kjenner meg så godt igjen i han. Ting han gjør nå, kan jeg huske jeg selv gjorde da jeg var liten. 

 

Alt i alt har vi hatt en veldig bra helg. I morgen reiser guttene til pappaen sin. Hehe, reiser og reiser, da skal di bo litt lengre borti gata her heter det seg vell. 

 

 


Det er så godt når barna har lagt seg for kvelden, tiltross for utfordringene som har vært gjennom dagen, at du selv kan avslutte dagen med ett smil.

Signatur

"Syke barn" flere som kjenner seg igjen ?

God kveld alle sammen!

 

I dag har jeg vært hjemme med Leander. Han hostet så skrekkelig i natt. Starten dagen klokken halv fem med å hoste så mye at han kastet opp over halve meg og sengen min.  Både Jonas og Leander pleier å komme inn til meg om natten. Noe som er helt greit. Som regel er det bare Leander, men de nettene vi har hatt i nye leiligheten har også Jonas komt tassende. Det gir nok trygghet å ligge inntil meg derfor kjenner jeg at det koster meg ikke en kalori.  Jonas har også hostet en del denne uken, men etter at han fjernet mandlene så har alt blitt veldig mye bedre med han.  Her i høst hadde han sin første skikkelige forkjølelse som faktisk bare ble med det. Ingen antibiotika, ingen sykehusinnleggelse, ingenting. 

 

Jeg fikk ringt jobben og sagt jeg ikke kom. Formen til Leander var utrolig dårlig på starten av dagen. Han satt helt i ro i sofaen og sløvet til Ole brum og brannmann Sam. Ville ikke ha mat bare litt vann i ny og ne. Allerhelst skulle han ligge oppå meg. Jeg hadde jo litt ting jeg måtte få på plass i leiligheten så jeg gikk litt opp og ned. Dette falt dårlig i smak hos Leander som sutret og sutret stortsett fram til han fikk dusje seg. Etter dusjen sovnet han sittende i sofaen. Etter hvilen kom også formen hans. Jeg tuller ikke når jeg sier gutten fikk super-krefter. Han var høyt og lavt. Noe som var gøy for meg, men problemet er bare at når Leander har mye energi blir det også gjort ufattelig mye faenskap. Stoler blir veltet, bæ blir svidd på ovnen, sofaputer og tepper blir kastet på gulvet og lekene flyr gjennom rommet som en vind. 

 

Vi fant ut at vi skulle bake når Jonas kom hjem fra barnehagen. Koselig ettermiddag tenkte jeg. Det kunne faktisk virke sånn di første minuttene av bakingen også. Leander hadde ett par trassanfall fordi Jonas fikk lov å være med han også, men sånt er så vanlig her i huset. Så skjer det mindre kjekke. Leander spør etter tutten sin, jeg går ut i bilen for å se om den kanskje ligger der. Bilen stod rett utenfor døren så jeg kunne høre at di begynte å krangle når jeg gikk. Vel ute i bilen hører jeg ett dunk etterfulgt av sår gråt. Da hadde lillebror skubbet Jonas ned trappen. Jeg var så rasende. Jonas er jo så myk men samtidig kan slike fall være mer skadelig for han enn for Leander. Da spesielt med tanke på nakken. Leander ble sendt direkte på rommet. Jonas og jeg satt å lekte litt mens jeg observerte om at alt var greit med han.  Vil ikke kalle meg en hysterisk mamma når det kommer til knall og fall altså, men med Jonas syns jeg det er skummelt.  Etter at lillebror hadde sagt unnskyld koste vi oss med boller og film alle tre. 

 

Det er så gøy at de er blitt så store at en film kan være kjekk. Bollene mine ble nå så som så. Jeg brant første brette, men brett nummer to ble bra, di ble faktisk myke. Der var det jo selvfølgelig bare fire boller også.  Leander ble faktisk lagt først i dag.  Formen hans har jo ikke vært på topp så jeg merket han var sliten når det nærmet seg leggetid. Så Jonas og jeg gikk opp i stuen etter tannpuss å koste oss litt på sofaen. Det er ikke så ofte jeg får alenetid med Jonas. Som regel er det han som legger seg først. Det endte meg at han krøllet seg oppi fanget mitt så sovnet begge to på sofaen. Det var skikkelig deilig og en super avsluttning på en litt hektisk dag. 

 

 

Jeg har fått inn en del spørsmål som jeg tenkte å svare dere på litt etterhvert :)! Nå har jeg hvertfall litt peiling på hva dere ønsker jeg skal blogge om fremover. 

 

 


























Signatur

Vi har flyttet- igjen.

Hei alle sammen!

Da har vi, komt oss i hus igjen. Leiligheten jeg var så fornøyd med ble solgt kort tid etter at jeg flyttet inn, noe som var utrolig trist. Jeg måtte finne meg ett nytt sted å bo. Heldigvis  var hun som kjøpte tolmodig å sa vi bare måtte bo der til vi fant oss ett nytt sted.  Nå er jeg altså tilbake på Husnes. I samme type leilighet som Kjartan og jeg hadde. Min er selvsagt mye finere, hehe. Jeg er sikker på at jeg har tidenes største dusj. Jonas fikk prøve den i dag og det kunne se ut som dusjing ikke lengre blir så vanskelig.   Planen i dag var jo å få på plass klær i alle skap. Desverre så kom internett mannen i dag, så da ble det heller kakebaking og litt surfing på planen i steden for. Sattse på jeg får brettet og sortert litt i kveld. Jeg sovnet nemlig før halv ni i går. Sånn går det når man ikke har hverken tv eller internett. 

 

 

Jeg håper og tror at vi får budd en stund i denne leiligheten. Det er ikke bare bare og flytte med to små. Hele tiden forandre " hjemmet" sitt. Nå har jo jeg vært max uheldig da. Guttene så ut til å stortrives i nye leiligheten i går, men Leander annonserte rett før leggetid at han ville hjem og legge seg, så det er ikke alt som er så lett og forstå alltid. Jonas våknet i tre tiden i natt å gikk opp i stuen for å leke. Så det tar nok litt tid før de er helt i rutine igjen. 

 

Pappa og kjæresten hans hjalp oss med flyttingen i helgen. Takk gud for det. Tror ikke vi hadde komt i mål ellers. Leander var ikke særlig fornøyd med at "Besten & Lestabesta" hadde vært på besøk uten at han fikk treffe dem. Så jeg lovet vi skulle prøve å få til en tur enten i helgen eller i løpet av uken.  Jeg hadde attpåtil jobbehelg i helgen, så i dag har jeg en velfortjent fridag. Trives utrolig godt på den nye avdelingen jeg har startet på. Nå er jeg på en Psykose avdeling.  Jeg jobber for tiden 100% noe som egentlig går veldig greit. Har alltid likt å jobbe så at jeg får muligheten til å jobbe såpass mye, syns jeg er veldig gøy. Egentlig har jeg jo bare 50% fast, men ut April går jeg i ett 100% vikariat. 

 

Jeg håper at jeg kan ta opp igjen bloggingen nå som jeg er komt i hus. 

 

Er det noe dere lurer på siden sist ?  Noen ønsker om hva jeg skal blogge om ?

 

 

Edit : Den kaken jeg liksom hadde brukt tid på i stede for å brette klær, vel den ser det ut som kommer til å gå i bosset. USJ!

 

 




 

Signatur

2013 er endelig over.

Hei!

 

2013 er kanskje året der livet mitt har hatt mest turbulens siden jeg var tenåring. Jeg opplevde mer i det forrige året en jeg noensinne trodde jeg ville oppleve på ett helt liv. Jeg opplevde å såre den jeg elsket . Jeg opplevde å se mine barn endre seg fordi mamma og pappa ikke bodde under samme tak. Jeg opplevde at venner snudde meg ryggen. Jeg opplevde at mine egne verdier ble knust. Jeg opplevde å bli forelsket igjen. Jeg opplevde å skuffe hele familien min.  Men når alt kommer til alt, jeg opplevde å mestre ting helt alene. Jeg ble rikere på så mange måter. Jeg beviste for meg selv at jeg kunne klare å ivareta meg selv og mine barn helt alene. Jeg fullførte sykepleien tiltross for at hodet mitt  og hjemmet mitt var ett eneste stort kaos.  2013 lærte meg at ingenting er selvsagt. 2013 lærte meg at livet gjør vondt, men ingenting gjør vondt for alltid. 2013 gav meg en påminnelse om at jeg bare er ett menneske.  Jeg gjør valg som for noen kan virke helt absurde. Jeg gjør ting som virker helt galt for mennesker som kjenner meg. 2013 viste meg også mye godt. Det viste meg at noen vennskap er så sterke at til og med ikke de verste ting kan ødelegge dem. At familie er familie på godt og vondt når alt kommer til alt.  At dem som er glad i deg er glad i deg uansett.

 

Som person vokste jeg en hel del i 2013. Kanskje mer en jeg ellers ville gjort. For realiteten er jo at jeg nå er helt alene. Jeg har ikke en pappa som bor rett bortforbi som kan hjelpe meg dersom jeg trenger det. Jeg har ikke en samboer som kan fikse ting for meg. Jeg kan ikke lengre bare stikke ut en ettermiddag fordi jeg blir for rastløs hjemme. Når jobbhelgene mine kræsjer med barnehelger så er det jeg som må fikse det.  Men vet dere, det er ikke bare fælt. Det gir en mestringsfølelse jeg aldri tror jeg har kjent på før. Jeg klarer det jo. Jeg har ikke masse penger og en stilig bil som står i en flott garasje i mitt store hus, men jeg står opp om dagen å vet at jeg klarer meg.  Det jeg har fått ut av året som har gått er helt vanvittig. Det har vært beintøft. Jeg har brukt uendelig mange netter gråtende, men jeg har da alltid komt meg opp igjen fra driten. 

 

For meg er ikke 2014 bare ett nytt år. Det er tid for at jeg begynner med blanke ark. Helt blanke faktisk. Jeg er sikker på at 2014 vil kaste etter meg utfordringer så det holder, men jeg er mer rustet enn noen gang til å takle dem. Som så mange andre har jeg satt meg mål jeg ønsker å oppnå i 2014. For å være helt ærlig er det døfødt at jeg skal bli noe treningsnarkoman. Ei heller noe sunnhetsdronning på matfronten. For jeg er og forblir en sjokoladeelskende periodetrener uansett. Men, i 2014 skal jeg være mer åpen for å møte nye mennesker, jeg skal la tiden på ettermiddagen gå til sunne aktiviteter for mine barn, jeg skal lytte mer til mennesker fremfor å komme med velmendende råd, jeg skal bruke mer tid på å bli kjent med mennesker jeg har rundt meg før jeg legger meg opp en mening. Jeg skal fortsette å kjempe for å beholde menneskene jeg har i livet mitt. I 2014 skal jeg rett og slett bruke tid på de som gjør meg godt og lære meg å trives med den jeg er. 

 

Slutten på 2013 ble alt annet enn jeg så for meg. Lillejulaften ble jeg lagt inn på sykehus med de mest intense magesmertene jeg noensinne har hatt. De snakket om graviditet utenfor livmoren, de snakket om blindtarm betennelse, de snakket om operasjoner og undersøkelser. Høy crp. Ingen feber. Lavt blodtrykk. Smerter. Intense jævlige bølgende smerter. Hjemme i stuen til pappaen min satt det to små gutter som ikke forstod hvorfor mamma plutselig forsvant. I sykesengen lå det en mamma med våte øyner og ett knust hjerte over en jul som ble ødelagt.  Jeg skremte de hjemme. Jeg skremte meg selv. Jeg skremte han som er glad i meg. Men oppi alt, så forstod jeg at det er menneskene man har i livet som virkelig betyr noe. Å det er nettopp disse menneskene jeg vil bruke min tid på i 2014. Man lever bare en gang. Ikke la mennensker rundt deg ta valgene når det er du som sitter med svaret. Ikke vent på lykken, den er der hele veien så lenge nettopp DU klarer å se den. Det finnes glede i så mye bare man åpner øyenene. 

 

2014 - Jeg er klar!

 






Signatur

Når barna ikke sover.

Øynene mine er sandpapir. Jeg ser i krysss. Jeg kjefter guttene huden full fordi di tuller mens jeg kler på dem. Nok en natt har jeg ligget våken med to barn i sengen som turner rundt meg og sier jeg må stå opp. Nok en natt har jeg brukt timer på stryking, hysjing og kjefting. Jeg er sliten med stor S. Det ble tatt opp på ansvarsgruppemøte om Jonas skulle få noe på søvnen. Jeg sa med klar stemme at vi skulle stå i det. At dette skulle vi klare uten medikamenter. Jeg kjeftet på Kjartan som foreslo det. I dag ringte jeg Kjartan og gråt inn i telefonen. Av utmattelse og søvnmangel. Jeg snakket om den dårlige samvittigheten for morningen. Hvordan jeg bare hadde kastet brødskivene på bordet og med streng stemme sagt. SPIS. Hvordan jeg bevisst tok på luen til Jonas litt hardere en jeg pleier. Jeg gråt når jeg sa " jeg klarer ikke mer". Kjartan forstod. Han hadde hatt det på lik måte forrige uke.  Jeg måtte ringe til jobb i dag og si jeg ikke kunne komme fordi jeg ikke har sovet denne uken. Jonas har siden Kjartan og jeg gikk fra hverandre sovet veldig dårlig, da spesielt hos meg, og nå topper det seg bare. I snart 1 måned har han våknet og holdt det gående store deler av natten. Men di siste to ukene har det vært altfor mye til å takle.  Leander blir jo vekket av Jonas og sammen finner de på di utroligste ting. 

 

 

Når jeg ringte helsesenteret i dag skalv jeg i stemmen min. Det å føle seg mislykket som mor, den følelsen unner jeg ikke min verste fiende, den følelsen hadde jeg i dag. Leander ville ikke jeg skulle gå fra barnehagen i dag, han bare koste og holdt rundt meg. Jeg forstod hvorfor. Ikke fordi han hadde så lyst på kos, men fordi han var usikker på hvor han hadde meg når jeg hadde vært så sint i dag tidlig. Tårene presset på allerede inne i barnehagen. Når jeg kom ut i bilen og fikk ringt Kjartan, da ble alle tårene sluppet fri. Heldigvis for meg, hadde Kjartan hatt det på samme måte når han leverte di til meg sist. Det føltes godt å ikke stå alene i den situasjonen. 

 

 

Jeg vet jeg er ett menneske som kan klare meg både på lite søvn og mat over lengre perioder uten problemer. Men, naturlig nok, fungerer jeg også deretter. Posene under øynene mine er så store nå at jeg er sikker på jeg ser 20 år eldre ut. Det føles hvertfall sånn inni meg. I helgen skal di være hos pappaen sin. Det gjør vondt og vite at jeg kan si ordene " og det skal bli godt å være alene". Hvem tenker sånn om barna sine? Hvem er jeg til å tenke sånn når det finnes mennesker der ute som sikkert har det mye verre?. Jeg visste det ville bli utfordringer i forhold til Jonas, men akkurat på søvnen har vi vært heldige. Han har alltid sovet godt. Tidlig oppe, men alltid sovet natten gjennom. 

 

Så i dag går turen til apoteket. Med klump i halsen og en følelse av å ikke mestre. Jeg vil ikke, men jeg er redd både Kjartan og meg kommer til å miste forstanden dersom vi "står i det" lengre. En ting er alle søvnavbruddene vi har i løpet av en natt, når Jonas har falt ut av sengen sin eller Leander har våknet og leter etter tutten. Men time etter time med unger som turner rundt i sengen din og alt du ønsker er en time mer søvn. Jeg er sikker på at dersom mennesker hadde sett meg i natt når jeg reiste meg opp fra sengen og masjerte inn på badet, så hadde di ikke trodd det var meg. Så ille så det ut. 

 

 

I dag. Akkurat i dag er det tøft å være mamma.

Men jeg vet det kommer bedre dager.

 








Signatur

En liten oppdatering.

Hei!

Tusen takk for alle flotte tilbakemeldinger jeg har fått av dere den siste tiden <3!

Jeg vet jeg lovet dere flere blogginnlegg sist jeg oppdaterte bloggen, men slik ble det ikke av ulike grunner. Jeg har hatt ordene, men jeg har slitt med å få di ut.  Nå som Unge Mødre er over føler jeg at jeg kan puste igjen. Aldri om jeg hadde trodd det skulle bli så tungt å se episodene igjen. Nå ønsker jeg egentlig bare å legge hele Unge Mødre karrieren min vekk å bare få være meg.  Nå er det jo en stund siden sist innlegg, så jeg kan jo oppdatere dere litt om hva som har skjedd i livet mitt.  

Leander : Lille trollet til mammaen sin. Jeg ser bare noe nytt hver eneste dag. Han blir mer og mer lik sin mor i oppførsel, men den siste tiden føler jeg og flere rundt meg at han ligner mer og mer på Kjartan. Jeg krysser alt jeg har for at han blir litt mer lik på Kjartan i oppførsel også at han ikke følger mine fotspor hele veien gjennom ungdomsårene sine, da kjenner jeg at det kan bli en påkjenning. Hehe. Han teller, han har lange forståelsesfulle samtaler med meg i løpet av dagen. Men det er ikke å kaste under en stol at han utfordrer meg store deler av dagen. Ikke nødvendigvis negativt, men han tester grenser, han prøver seg ut, han vil opp og frem.  Jeg kjenner jeg er veldig stolt av Leander på mange måter. Han er en skarp liten 2 åring som jeg er sikker på kommer til å nå langt. 

 

Jonas: Dere skal se Jonas om dagen, gutten har fått masse språk. Vi snakker faktisk sammen. Jonas forstår alt hva vi sier til han, så lenge vi ikke bruker altfor mange ord i en setning med mye om og men. Han kan sikkert trippelt så mange tegn som mammaen sin så noen ganger hyler han til når jeg ikke forstår. Da mener jeg virkelig hyler, gutten har tempramang han også. Jonas er også blitt fryktelig tøff. Setter andre barn på plass dersom det skulle være urettferdighet ute å gå. Han har også blitt veldig flink til å ta meg med dersom jeg ikke forstår hva han mener, da strekker han ut hånden sin og leier meg bort til det han vil ha eller det han ønsker. Jeg er mer sikker en noen gang at Jonas går en lys fremtid i møte. Jeg frykter ikke fremtiden hans, jeg gleder meg. 

 

Meg: Ja hva skal man si om meg da? Jeg trives. Jeg våkner opp og føler at den jeg ser i speilet er meg. Jeg har fått meg kjæreste. En kjempe gutt som jeg har blitt utrolig glad i. Dagene mine går som regel i jobb, unger og litt sporadisk trening. Noen uker er jeg veldig flink å trene, mens andre uker blir jeg sliten bare av tanken. Akkurat nå er jeg inne i en god periode.  Nå har jeg vært i jobben min siden August, så lang tid har det tatt for meg å sette meg inn i ting. Vanvittig mye som skal inn i fingrene før en finner seg til rette. Når det er sagt så stortrives jeg. Har en utrolig kjekk gjeng jeg jobber med. Det er faktisk sånn at når jeg våkner om morningen så gleder jeg meg til jobb. Å det kjære lesere sier sitt om hvor godt jeg faktisk trives for denne jenta er alt annet en blid når hun våkner om morningen. Hehe. 

 

Nå ser jeg veldig frem mot jul og ett nytt år med blanke ark. Jeg skal ha guttene denne julen. Har ikke helt bestemt meg hva jeg skal i julen, men at vi skal få en fin jul det tviler jeg ikke på. Den blir veldig spesiell ettersom Kjartan og jeg ikke skal feire sammen, eller at jeg ikke lengre skal bruke sene juledager oppe i huset til foreldrene til Kjartan. Sånn egentlig gruer jeg meg litt til julen. Jeg har alltid vært fryktelig glad i julen, men nå, for første gang på 8 år går jeg julen i møte alene. Håper og tror vi klarer å finne oss noen kjekke tradisjoner uansett. Det viktigste for meg er at guttene får en jul di kan huske og tenkte tilbake til som noe positivt og kjekt. Å det tror jeg vi skal klare uansett hvor vi feirer jul. 

 

 




Signatur

Så mye frustrasjon, men likevel så vanvittig mye latter og glede.

Det slår meg ofte ganske hardt og brutalt hvordan livet mitt har endret seg det siste halve året. Ting som jeg før tok som en selvfølge er ikke lengre det. Jeg vil si at som person har jeg utviklet meg veldig det siste halve året. Jeg har lært vanvittig mye om meg selv.  Hvem jeg er og hva jeg ser etter hos andre mennesker som jeg ønsker å ha i livet mitt. Akkurat nå er livet mitt veldig godt. Jeg klarer å se meg selv i speilet å akseptere de valgene jeg har tatt. Jeg klarer å heve meg over alt pratet. Slik har det ikke alltid vært. Et brudd er vondt uansett, men når ett brudd blir en snakkis på en hver fest og folk vet mer om det en du selv gjør så kan det være vanskelig å svelge. 

 

De to små trollene mine har vært ett lyspunkt oppi det hele. De to fine nydelige guttene mine som har vokst seg så vanvittig store. Jonas kan sykle på 3-hjuls sykkel nå. Raser bortover gangene i barnehagen med ett stort smil om munnen. Ordene hans kommer som en perle på en snor. Han er så flink! Leander er seg selv lik. Han utstråler så mye glede og trivsel at jeg med hånden på hjerte si jeg ler hver eneste dag på grunn av denne gutten. Her om dagen snudde han seg mot Jonas og sa så fint " Nonas lokte drit". Da hadde altså storebror gjort i bleien. Leander har og vil alltid være en liten gutt med mange fantestreker. Jeg kan bli ganske varm i topplokket i løpet av en dag takket være denne gutten. 

 

Guttene er komt til en alder der den konstante overvåkingen begynner å slippe litt taket. Er de på rommet å leker så får de være der i fred. Er de på kjøkkenet derimot må hvert eneste skritt voktes. De syns nemlig det er veldig stas å kaste ukokte egg i gulvet. Noe jeg har erfart flere ganger. Det guttene ikke vet det er at jeg syns det er litt kjekt også. Ikke nødvendigvis i det jeg trår barfot oppi gul eggeplomme, men når jeg legger meg om kvelden og tenker over hvor heldig jeg er som har to unger med litt liv i. De får frem min dypeste frustrasjon, men like fort snur det til latter.  Leander er blitt så stor nå at han uten problem klatrer ut av sprinkelsengen, så det blir nok stor gutteseng på begge to om noen få uker. Jeg må bare få målt opp litt i nye leiligheten så jeg vet hva jeg har å gå på.  Det er så mye dere har gått glipp av utviklingsmessig hos guttene, Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. 

 

Kjenner i hvertfall på en veldig blogglyst om dagen. Så tenker nok å ta kontakt med noen av disse flinke jentene som driver med bloggdesign slik at di kan få ruste opp bloggen min litt.  

 

 

Tenkte kanskje jeg kunne kjøre i gang en spørsmålsrunde dersom det er noe dere lurer på ? I såfall vil det komme ett eget innlegg hvor dere kan stille spørsmål. 

 









 

 

Signatur

4 årsdagen til Jonasen vår!

I går var det 11 september. En dag som forandret både Kjartan og mitt sitt liv. Vi ble foreldre til verdens vakreste gutt. En liten gutt med en stor og i starten ganske vond hemmelighet. For 4 år siden i dag hadde jeg fått beskjed om at ungen min så rar ut. Jeg hadde fått beskjed om at barnet jeg hadde født for under ett døgn siden hadde mange likhetstrekk med Down syndrom. Det var ikke av betydning. Min sønn. Vår sønn skulle uansett elskes på samme måte. Han trengte å kjempes for litt mer, men vi var klar til å brette opp armene å ta kampen. Det er 4 år siden jeg forstod at mitt liv aldri ville bli det samme igjen. Det er 4 år siden jeg følte at verden raste rundt meg. Det er 4 år siden jeg så hvilken styrke som bor i menneskene jeg har rundt meg. Det er 4 år siden Jonas valgte oss. 

 

Vi har hatt en fin dag. Jonas har kost seg utrolig mye. Av Kjartan og meg fikk han elektrisk bil. Av farmor og besten fikk han klær og en truck som jeg er sikker på at blir en stor favoritt. Av resterende familie fikk han både klær, leker, penger,filmer og barnesanger. Selv om Kjartan og jeg ikke er sammen lengre synes jeg det er viktig at vi fortsetter å feire bursdager og slike ting sammen. Vi har tross alt vært kjærester siden jeg var bare en liten jentunge. Noe annet ville blitt rart tror jeg. Kjartan er Kjartan, uansett hva som er skjedd så stiller han opp. Både som far og også nå som en god venn. Selv om jeg kan bli så fortvilt og oppgitt noen ganger at jeg knapt nok vet hvor jeg skal snu meg, så merker jeg at jeg er veldig glad for at jeg fikk disse to nydelige guttene med akkurat han.  

 

Jeg vet mange bloggere lager bursdaginvitasjoner for hånd. Scrapper bøker til barneselskapene. Lager godtepose med hjemmelaget sunt godteri osv. ALL ÆRE TIL DEM! Vi derimot tok den enkle løsningen. Jeg kan IKKE bake. Så en time før jeg skulle hente guttene i barnehagen ringte jeg noe hysterisk til den lokale bakeren her på Husnes og spurte hva sjangsene var for at di kunne lage en bursdagskake på sånn 1,5 time. Yngve`s sviktet ikke å kake skal jeg love dere at det ble. En nydelig og fantastisk god kake. Prisen var stiv, men det koster å ikke kunne bake ;)! Serveringen ble også enkel. Grillmat, pepsi max, kaffi, pastasalat og muffins. Å for å være helt ærlig tror jeg guttene hadde det veldig greit tiltross for at bursdagen ble feiret i all enkelhet. 

 

 

 

 



























Signatur

Provosert ut av taushet!

Det har gått mange måneder siden sist innlegg. Jeg hadde pakket bort bloggen for godt. Helt til det kom meg for øret de ulike ryktene som hadde gått om hvorfor jeg hadde sluttet å blogge.  Forklaringen er enkel. Jeg følte lite blogglyst derfor sluttet jeg. Siden sist har det blitt slutt mellom meg og Kjartan. Jeg har flyttet ut fra hjemmet vi skapte sammen. Mange har ment at det er derfor jeg sluttet å blogge.  At det perfekte familielivet jeg skrev om her på bloggen var borte og derfor la jeg den ned.  Er virkelig noen mennesker så korttenkte at det måtte være den eneste grunnen ? Hva med hvordan Kjartan, familien min, familien hans hadde følt om å lese videre på bloggen som jeg og Kjartan skapte sammen ? Hvordan hadde det vært for guttene å vokse opp med foreldrenes brudd slengt ut på nett?

 

Det har komt hundrevis av komentarer på bloggen etter at jeg sluttet. Noen så ufine at jeg ristet på hode av enkelte.  Noen så støttende at jeg savner kveldene med Macen min i fanget. Det har skjedd så vanvittig mye i livet mitt på disse månedene. Jeg har blitt ferdig sykepleier. Jeg har begynt å jobbe fulltid i psykiatrien. Jeg er blitt alenemamma. Det har vært noen tøffe måneder. Virkelig tøffe. Etter å ha vært sammen i nesten 8 år, så går man ikke bare fra hverandre. Man går gjennom en følelsesmessig berg og dalbane.  Vi samarbeider godt. Kjartan vil alltid være far til mine barn og min første store kjærlighet. Han vil alltid ha en helt spesiell plass i hjerte mitt. 

 

Livet smiler til meg likevel. Jeg har lært mer og meg selv på disse månedene enn jeg noensinne ville gjort ellers. Jeg har lært vanvittig mye om menneskene rundt meg. Hvem som er ekte. Hvem som er falske. Hvem jeg kan stole på. Hvem som snur ryggen til meg når jeg trenger det som mest. Jeg har lært at det finnes alltid tre sider av en sak. Den ene, den andre og sannheten. Jeg har gått hundrevis av runder med meg selv. Jeg har vært usikker på om jeg tok det rette valget, men samtidig har jeg alltid fått ett slags tegn på at valget jeg tok var riktig for meg akkurat nå.  

 

Jonas og Leander har det godt. Det har stått som nummer 1 hos både Kjartan og meg. Vi har prøvd etter beste evne at gutttene ikke skal "lide" fordi mamma og pappa ikke lengre bor under samme tak. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil ta opp igjen bloggen på samme måte som før. Det var liksom noe Kjartan og jeg hadde sammen. Selv om det var jeg som blogget. Jeg som skrev ordene. Var han alltid der å støttet meg om det skjedde noe positivt eller negativt rundt bloggen. Nå som vårt forhold er over føles det bare feil. Kanskje jeg starter opp en helt ny blogg. Vi får se.

 

Guttene våre har blitt så store. Jonas sier bare flere og flere ord. Setter dem sammen til to stavelses setninger. Han gjenntar mye nå. Som feks når jeg sier ett navn, gjenntar Jonas det. Leander er virkelig forut sin tid. Snakker lange setninger, gir beskjed dersom han vil på do. Snapper opp alle ordene jeg skulle ønske han ikke kunne si. Hehe. Vi er på flyttefot igjen. Om en halv månedstid flytter vi inn i en ny,lys og flott leilighet som jeg virkelig ser frem til å starte på nytt i. Håper at både guttene og jeg kommer til å trives godt. 

 






Signatur

Vinneren av COOP Konkurransen og Ecco.

Da var det tid til å kåre vinnerene av konkurransene jeg har hatt gående. 

 

Vinneren av COOP konkurransen og gavekort på 1000 kroner er  : 

 

Bente L

15.04.2013 kl.18:25

Trenings/turtøy til datteren :-)

Mvh Bente L

benmaas#hotmail.no 
Vinneren av Ecco sin konkurranse, der man kunne vinne skinnmappe er : 

Ine M.F

14.04.2013 kl.19:41

Jeg vil gjerne vinne :-)

ine_jenta@msn.com

Guri Marie Kristoffersen

20.04.2013 kl.17:05

Hei!

Jeg vil gjerne være med på denne fine konkurransen

Vennlig hilsen Guri Marie

gurimariekr@gmail.com
Jeg har sendt dere alle en mail =)!
Signatur

Just a reminder.

Hei!

 

Jeg er tilbake på Husnes for helgen, men reiser tilbake til Odda i kveld. 3 små vakter igjen på Medisinsk sengepost. Før det venter fri i noen dager og en helg, også starter kjøret igjen på Kirurgisk avdeling. Jeg har vært utrolig heldig for jeg har nemlig fått verdens snilleste kontakt sykepleier når jeg skal i gang på kirurgisk avdeling. Hun alle ønsker. Så det blir nok bra. 

 

Leander er blitt syk stakkars. Feber og hoste. Ikke det at jeg er overrasket eller noe, er jo nesten på 3 uka uten sykdom nå. Hadde jo blitt for ille om de faktisk holdt seg friske. Det var godt å komme hjem igjen til dem. Nå er det bare 8 uker igjen før mamma er tilbake på heltid, som jeg gleder meg. 

 

 

Det er siste sjangse og delta på konkurransen jeg har gående i samarbeid med COOP der dere kan vinne ett gavekort på 1000 kroner. Legg igjen en komentar i dette innlegget( http://mammawesterheim.blogg.no/1365877827_coop_obs_hypermarked.html) og fortell meg hva du kunne tenkt deg å bruke gavekortet på. 

 




Signatur
Les mer i arkivet » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014
Photobucket
Hei og velkommen til oss!

En livsglad jente som ble mamma første gang i en alder av 19 år.
Vår lille hjertesten, Jonas, som kom den 11.09.09 er født med down syndrom.
Den 29.04.11 fikk vi enda en liten prins, Leander.

Etter 8 år som kjærester endte forholdet til barnas pappa, og dere kan nå lese om mitt liv som alenemamma til mine prinser, både på godt og vondt!


FØLG MEG

Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket
.

SØK I BLOGGEN

BLA TILBAKE

COPYRIGHT

Blogg.no leverer teknologien bak mammawesterheim. Bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse.

Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Henvendelser kan rettes til hjelp@blogg.no.

Designet vises best i Safari og Google Chrome. Designet er ikke tilpasset mobil/iPad/iPhone. Noen forskjeller vil forekomme i Firefox.

Design og koding av Mamma Moen Design
Photobucket